Gå til sidens hovedinnhold

Om buksedresser og grasrota

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Likestillingen i Norge har kommet så langt at uansett kjønn, så bedømmer man ikke verdien til et menneske eller hva man har å komme med på utseende, legning, religion eller hvor du kommer fra. Dessverre er det sånn at når de siste etterslengerne lærte av #metoo at hva en kvinne har på seg ikke har noe å si, så finner kvinner det nødvendig å bemerke andre kvinner. Og ikke bare det, men alt for ofte finner vi kvinner det for lett å kritisere de som er yngre enn oss selv.

Les også: Hadia Tajik signaliserer avstand til oss andre dødelige

Jeg begynner å bli mektig lei. Det er ikke måte på hva folk som har levd lenger enn meg vet om hvordan jeg skal te meg, hvordan jeg skal kle meg og hva jeg skal si eller mene for å kunne være medlem av Arbeiderpartiet. Vi har mye å lære av de som bygde landet vårt, men sånn vi alltid har gjort det er ikke alltid sånn det burde gjøres.

Jeg jobber turnus som sykepleier. Hverdag, helg og helligdag, dagtid, kveldstid og natt. Likevel har jeg blitt fortalt at jeg ikke er en del av «folka på gulvet», fordi jeg har høyere utdannelse. Hvis det virkelig er sånn at høyere utdannelse utelukker et arbeidsliv «på gulvet» mener jeg det er blitt et utdatert begrep.

Misforstå meg rett her nå, jeg ønsker også å se flere industriarbeidere, renholdere og håndverkere engasjere seg, deres stemmer er en savnet mangelvare i dagens politiske bilde. Men tre år på universitet eller høyskole gjør ikke meg og mine kollegaer til mindre arbeidere av den grunn.

Det nye nå er at hvis jeg kler meg pent, i tilsynelatende dyre klær, inspirert av en imponerende dame et annet sted i verden, i et forsøk på å reklamere for noe jeg har skapt, så distanserer jeg meg fra grasrota. Helst skal jeg ha på meg en strikkegenser i en slik reklame, og hvis jeg ikke har strikket den selv kan den til nøds være strikket av bestemor.

Fakultetsleder Karoline Holmboe Høibo er overbevist om at en relativt løstsittende buksedress, dog i et eksklusivt stoff, uten lukket skjorte under og med bare føtter i stiletthæler er et hint til 50 Shades of Grey. Det er ikke min stolteste innrømmelse, men jeg har sett de filmene og jeg tar ikke referansen. Jeg ser en dame med stil, et utrolig tøft valg av farge og stoff, og hæler jeg skulle ønske jeg var grasiøs nok til å gå med selv. Med andre ord, en dame som tørr å gå sine egne veier og ikke er redd for å gjøre noe nytt med et biografiomslag. Å sette utseende og stil som standard for hva skribenten har å komme med, for så å kritisere det første, sier mer om den som kritiserer enn om skribenten.

Dosent Elin Ørjasæter mener at å la seg i inspirere av stilen til Kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez er en amerikanisering av norsk politikk og en distansering fra «oss andre dødelige» fordi det er for elegant. Om man er oppvokst i Bjørheimsbygd eller The Bronx så er ingen av stedene spesielt kjent for elegante livsstiler, men det er ingen grunn til ikke å kle seg elegant hvis anledning tilsier det? Hadde jeg skrevet en bok som handlet om meg selv, slik biografier stort sett gjør, hadde også jeg overlatt styling av hår og sminke til profesjonelle.

Jeg vet ikke med Ørjasæter og Holmboe Høibo, men jeg lærte tidlig at jeg ikke skulle dømme en bok på omslaget. Derfor skal jeg lese boken til Hadia Tajik og deretter diskutere den for innholdet, ikke hvilken farge Tajik har på dressen sin, hvor høyt håret er eller om hun stirrer sensuelt inn i kameraet eller ikke.