Gå til sidens hovedinnhold

Ta vare på distriktene våre!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg mener det er to grunnpilarer man bør holde fast ved i distriktspolitikken. Den ene er langsiktighet og den andre stabilitet.

For 40-50 år siden var fiskeoppdrett bare i oppstart. I dag er det en næring som med mange arbeidsplasser, stor nasjonal og lokal verdiproduksjon og som er viktig i verdiskapingen ved omstillingen som nå er nødvendig både i Norge og globalt. Norge har en lang kyst der det meste er distrikt. Vi må ha stor langsiktighet i utvikling av ny teknologi og nye næringer som utnytter mulighetene for arbeid og bærekraftig verdiproduksjon langs vår langstrakte kyst. Trolig kjenner vi til få av de muligheter som ressursene i havet og langs kysten gir.

Langsiktig og stabilt innovativt arbeid i distriktene der vi stimulerer unge med høy kompetanse og pågangsmot til å satse på å videreutvikle dagens næringer og utvikle nye, er etter mitt syn nødvendig for å utløse kjente, halvveis kjente og ukjente muligheter i norges hav- og kystområder. Bedriften Norge må, som en hvilken som helst annen bedrift som vil overleve, investere i nyutvikling når et utviklet produkt selger som best.

Matforsyning er viktig beredskapsmessig for landet. Vi har store områder for gras og annen forproduksjon som kan gi oss stabil og langsiktig tilførsel av kjøtt fra sau, storfe, rein og vilt. Det er en meget bærekraftig matproduksjon basert på CO2- og metan-kretsløpet i naturen. Å bygge ned denne produksjonen for å ta vare på miljøet synes å være et feilspor vi snarest bør forlate.

Folk i byer og tettsteder, men også på bygdene, etterspør gode fritidsaktiviteter og tilbud i distrikts-Norge. Naturen i Norge er unik og betyr mye både for mental og fysisk folkehelse. Velferds-Norge og folkehelsa i Norge er avhengig av at vi videreutvikler bærekraftige tilbud som er stabile og fornyer seg over tid.

Store kulturverdier ligger i distriktsnorge. Disse verdiene vil vi ta vare på og gjøre tilgjengelig både for de som lever i dag, men også generasjonene som kommer etter oss. Vi snakker om å bevare og gi nålevende og nye generasjoner identitet. Det er også viktig å ta vare på vår kultur og historie for å fortelle både om den gode historien som har bygd landet vårt (eksempelvis Hydro) men også om den onde delen av vår fortid der vi eksempelvis var aktivt med i slavehandel.

Det er historisk heller ikke lenge siden vi avskaffet husmannsvesen og kvinner fikk stemmerett. Å vite hvor "vi kommer fra" kan være meget nyttig å tenke gjennom når vi vil stake ut kursen for "hvor vi vil" og for å forstå andre kulturer. Den kulturen vi har i Norge i dag, var ikke slik for 50-100 år siden. Mye har blitt bedre, men ikke alt.

Dette var noen strøtanker som etter mitt syn kan tale for at vi tar vare på distriktene våre og som nasjon tørr å fortsette å satse og investere i hav- og kyst-Norge og de brede og flate og trange og bratte bygdene fra sjøen og opp til høyfjellet. Og den nasjonale strategien må være stabil, langsiktig, innovativ orientert og økes i forhold til i dag.