Gå til sidens hovedinnhold

Sjukt bra fra sjuk gutt

En av verdens hotteste artister akkurat nå svarer hypen med en glødende skive.

Lil Wayne
Tha Carter III
(Universal)

Hype, buzz, snakkis. I den svulstige hip-hop-verden er det ingen – ikke én – artist med mer av dette enn Lil Wayne, noe Ola og Kari (og flere) fikk erfare på utsolgte Sentrum i Oslo i vinter da han holdt på rive ned scenen med sin bizarre superkonsert, mens et par tusen frustrerte fans uten billett forsøkte å rive ned inngangsdørene.

Produktiv
Og det har vart lenge, helt siden han i 2005 slapp den andre delen av overraskelssuksessen «Tha Carter». Mellom sagnomsuste, komiske og triste store doser daglig dop, har den produktive New Orleans-rapperen siden den tid gjestet en milliard låter for andre, og trolig spilt inn nesten like mange for seg selv. Kompis har bodd i sitt Miami-studio. For det meste bokstavelig talt.

Etter å ha toppet førsteplassen i hjemlandet i fem uker med knallcheesy skråstrek knallcatchy «Lollipop» med Static Major (R.I.P.) på refrenget, er timingen perfekt for «Tha Carter III», og selv om forventningene naturligvis er overnaturlig høye, klarer den lille rakker’n forunderlig nok å levere.

James Bond
«3 Peat» minner om en oppgradert versjon av tidligere utgitte «Me» fra EP-en «The Leak», men det er åpningssporet, så da er det greit. «Mr. Carter», hvor han har med sin bror fra en annen mor, Hovefestivalen-aktuelle Shawn Carter alias Jay-Z, matcher først ikke utseendet på papiret, men vokser fort etter litt lytting, noe som også gjelder for rolige «Shoot Me Down». Nydelig. (Glem Coldplay.) Apropos «rock», «Playin’ With Fire» byr på en absurd flow og et sjukt hook fra den rockete gospeldama Betty Wright. Tenk James Bond-start. Ingen kunne kommet seg unna med noe slikt utenom Weezy.

Det er ikke noe stort og tydelig som drar ned på «Tha Carter III». Selvfølgelig er ikke Lil Wayne «the greatest rapper alive», men han er desidert den mest underholdende rapperen i dag. Noen kan fortelle en vits som ikke er morsom på en måte som gjør den lættis, og herr Carter kan spytte tekster som er teite, men som likevel blir kulere enn det meste.

Førsteklasses
Den eksentriske amerikaneren har kommet til et punkt hvor han egentlig alltid lander på beina. Kanskje ufair, men det er belønningen for å være så uforutsigbar, upolert, ærlig, drøy, dopa, dust, vulgær, og - som oftest - veldig gøyal. Og ikke minst: Han backer det hele med et meget variert, førsteklasses utvalg velproduserte låter i regi av alt fra giganter som Kanye West, til mindre helter som The Alchemist og David Banner, samtidig som flere av sangene er basert på, hvis ikke innovative, i alle fall gode ideer.

Selv om dette ikke er perfekt, er det nesten perfekt. Believe the hype.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!

Reklame

Kurs: Slik handler du Bitcoin

Kommentarer til denne saken