Gå til sidens hovedinnhold

Linde-Li ble forlatt på en klostertrapp

I dag lurer hun på hvem hun egentlig er.

(Romerikes Blad) - Å finne sin identitet er ikke alltid lett, synes jeg. Jeg vet jeg er fra et annet land, men føler meg norsk, forteller Linde-Li Mari Berglund.

Hun har så mye på hjertet. Så mye som har røsket og slitt i henne helt siden hun var en sped skolejente med lange, svarte fletter som medelever rev og slet i.

Mari Berglund står det i folkeregisteret og i telefonkatalogen. Men hun vil helst bli kalt Linde-Li, navnet hennes foreldre valgte, men som norske myndigheter ikke godkjente.

Når vi møter Linde-Li, er det fortsatt bare torsdag. Det er snart et døgn siden hun sov, men Linde-Li gjesper ikke. Hun er oppspilt. Det er like før denne store helgen i oktober. Like før noe enormt skal skje.

Funnet av en nonne

April 1971. Sør-Vietnam er herjet av krig. Det er fortsatt noen år til det kommunistiske nord inntar hovedstaden og kaller den Ho Chi Min.

En nonne finner et nyfødt pikebarn på trappa til klosteret. Nonnen vet ikke noe annet om barnet enn at noen har lagt det fra seg og gått. Nonnen tar henne med seg til barnehjemmet Dong Chua Cuu Orphanage.

Bildene av krigens redsler har nådd avisene og fjernsynet og ført til sterke protester i Vesten. Men enkelte vil mer enn å gå i tog. De ønsker å gi barn et bedre liv og melder seg som adoptivforeldre. Mellom 1968 og 1975 blir rundt 110 barn fløyet fra Vietnam til Norge.

Det lille hittebarnet Thi Phuong Anh Nguyen sendes mot nord og utsikter om omsorg og skolegang. De er åtte barn om bord i flyet som tar av fra Saigon i august.

Jubileum

Denne helgen samles 48 av barna på Gardermoen. Det er 45 år siden de første av dem kom til Norge. De fleste av dem har aldri truffet hverandre. De kaller det et jubileumstreff.

I kveld kommer Linde-Li til å kle seg i gullbukser og gullsko. Hun elsker at det glitrer, og i kveld har hun en god anledning.

Hun er en av dem som ankom hotellet i går. Lørdagen skal hun bruke til å fortelle og til å lytte, til å bli kjent.

I to måneder har hun gledet seg. Grudd seg. Ligget søvnløs og tenkt.

Diskriminert

Det var en gang da grublingen var vondest.

– Jeg slet veldig mye med angst. Angsten kom gradvis. Jeg var redd for ingenting. Depresjon ble vel mer eller mindre konstatert da jeg var 30. Jeg skrek etter å finne ut hvem jeg er.

Linde-Li leter etter ord. Hun vil så gjerne bli forstått. Men hun forventer det ikke. Hun kan ikke helt forstå seg selv. Hun er vietnamesisk på utsiden og norsk på innsiden.

På byen med venner kan hun oppleve at fremmede menn kommer bort til henne og spør hvor mye hun skal ha for en natt. Da blir hun sint. Sint på vegne av seg selv og alle andre kvinner med asiatisk utseende. Hun forventer ikke å bli forstått. Men hun godtar heller ikke den totale respektløshet.

Linde-Li jobber på et hotell på Gardermoen. En natt for ikke lenge siden kommer en beruset mann bort til resepsjonen:

– Du kan vel gifte deg med meg, så kan du få det godt i Norge!

Fløyet til Norge

På kjøkkenbordet hjemme på Finstadjordet i Lørenskog ligger tre store permer. De er fylt med bilder, tegninger, brev og papirer som foreldrene har samlet til henne i barndomshjemmet. Her er passet med bilde av en liten, mager baby med pistrete hår og med langfingeren og ringfingeren i munnen. I en av permene har foreldrene skrevet om hvordan hun endte opp hos nettopp dem.

29. august 1971 lander flyet med de åtte vietnamesiske barna på Fornebu. Papirene deres er ikke i orden ennå. De blir kjørt til Ullevål sykehus.

Thi Phuong Anh Nguyen har diaré og lungebetennelse. Hun har en stor byll på den ene hoften, svekkelser i skjelettet og hovne kjertler. I tillegg har hun eksem på ryggen med åpne sår.

Hun er fem måneder gammel. Hun veier 2,7 kilo.

Dramatisk start

Barna må være på sykehuset mens norske myndigheter behandler sakene deres.

Ett hjem bestemt for en gutt på to år og ei jente på noen måneder blir ikke godkjent. Da ringer barnevernet til to andre familier og spør om de kan ta imot ett barn hver.

Familien Berglund i Bærum har allerede tre biologiske sønner, en adoptivdatter fra Vietnam og venter på sitt andre, når barnevernet ringer. Likevel opplever de at «skjebnen banket på vår dør». De sier ja til å ta imot den lille jenta på sykehuset.

Kvinnen som opprinnelig var forespeilet å bli mor for de to små, nekter å godta avgjørelsen. Hun tropper opp på sykehuset for å hindre det som skjer. Linde-Li må smugles ut. Familien får beskjed om å holde døren låst og alltid ha kontroll over barnet på grunn av faren for kidnapping.

Hjemme hos familien Berglund er gleden stor over den lille jenta, men det tar tid før hun viser sine søsken og foreldre tillit.

– Preget av krigen

– Selv om jeg bare var fem måneder da jeg kom til Norge, er jeg preget av krigen. Jeg er redd for smell og høye lyder. Jeg er livredd lyn og torden, forteller Linde-Li.

På skolen ble hun mobbet.

– Jeg ble tvunget til å spise meitemark. Jeg ble fortalt at jeg var dum. Om jeg rakk opp hånda, lo de.

Linde-Lis livshistorie består av daler og topper, gleder og sorger. Hjemme i Bærum har hun et trygt og godt hjem. Hele familien spiller og synger. Linde-Li spiller piano og danser i leikarring på Folkemuseet. Blant dansekameratene er prins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise.

Men det er noe som ikke stemmer. I en av permene til Linde-Li ligger en beskrivelse av en hendelse fra da hun var 11–12 år.

«På denne tid begynte Linde-Li å få et melankolsk drag over i sitt vesen.

En dag gikk vi tur med noe danske venner på besøk, og hun begynte uten forvarsel å gråte. Hun sier til oss: ‘Jeg tror jeg får et vanskelig liv’.»

Livskrise

Når Linde-Li runder 30, har hun to barn og ett på vei. Hun har gått på en smell og trenger hjelp. Hun greier ikke jobbe. Blir erklært ufør. Men bestemmer seg for at slik skal det ikke fortsette.

Familien støtter henne. Samboeren Ronny gjør hva han kan for å hjelpe.

– Han sa: «Er det ikke på tide at du setter deg inn i din bakgrunn?» Hele livet hadde jeg slitt med å akseptere at jeg er fra Vietnam. Jeg har jo følt meg norsk, sier hun.

Omsider begynner hun å nøste i sin egen historie. Hun leser papirene sine. Hun tar en dna-test via en tjeneste som hjelper adopterte å finne sin biologiske familie. Slik får hun kontakt med en fjern slektning i Sverige.

– I denne tiden brukte jeg ikke en eneste medisin. Men jeg ville bli frisk, forteller hun.

I dag er Linde-Li i full jobb.

– Grunnen til at jeg jobber og har jobbet så mye i livet mitt, er at jeg kan flykte fra tristheten, ensomheten og sorgen jeg bærer i meg. Jobben er som narkotika. Jeg er egentlig en «ensom» sjel selv om jeg har mange venner og familie rundt meg.

Drømmer om å komme tilbake

Drømmen er å kunne ta med seg mann og tre barn til Vietnam. Hun har ikke vært der siden hun ble sendt til Norge for 42 år siden. Hun forteller at barna har vært nysgjerrige på bakgrunnen hennes og på Vietnam. Derfor har hun lovt at hele familien skal reise dit. Hun vet det vil ta lang tid før de har klart å legge av penger nok. Men én dag skal det skje.

–Vi spinker og sparer, sier hun.

Kanskje kan hun finne ut mer om hva som skjedde den gangen hun ble forlatt. Nonnen som fant henne, har hjulpet et lite stykke på vei.

– Hun kunne fortelle at det var mye elendighet. Mødre forlot sine barn i risåkeren. Noen døde. Noen ble funnet. Jeg ble funnet.

Akkurat nå bobler hun av glede over alt hun skal oppleve denne helgen.

– Vi har masse å dele. På godt og vondt. Vi kommer fra forskjellige hjem, forskjellige steder i Norge, og så møtes vi endelig etter 45 år. Jeg kan få mer ro i sjelen etter dette treffet. Men jeg tror jeg vil få enda mer ro i sjelen når vi reiser nedover.

Les flere saker fra Romerikes Blad.

Reklame

Slik får du kajakk til en tidel av vanlig pris

Kommentarer til denne saken