Gå til sidens hovedinnhold

Lite engasjerende Che

Første del av storfilmen om revolusjonsikonet Che Guevara er imponerende kompromissløs, men skuffende lite inkluderende.

Che – Argentineren - USA/Spania/Frankrike 2008. Regi: Steven Soderbergh. Med: Benicio Del Toro, Catalina Sandino Moreno, Demián Bichir, Santiago Cabrera, Yul Vazquez, Julia Ormond

Aldersgrense: 15 år

Lege, soldat, regjeringsmedlem, militær strateg, forfatter og ikke minst ikon, kjent fra utallige buttons, tskjorter og plakater.«Che» Guevara er en av nyere histories mest mytiske skikkelser, og noe så paradoksalt som en merkevare for den revolusjonære kommunismen.

Kompromissløs
Nå er den argentinskfødte revolusjonshelten (eller terroristen, som andre vil kalle ham) Ernesto «Che» Guevara festet til en drøyt fire timer lang film av regissør Steven Soderbergh og hovedrolleinnehaver/medprodusent Benicio del Toro. Filmen «Che» ble opprinnelig vist i sin helhet på fjorårets filmfestival i Cannes (hvor Del Toro vant prisen for beste skuespiller), men er nå smått endret og delt i de to kinofilmene «Che – argentineren» (med premiere denne uka) og «Che – geriljalederen» (som kommer om en snau måned).

«Che – argentineren» følger den unge legen og soldaten Guevara sammen med Fidel Castro (Demián Bichir) og deres håndplukkede menn (og noen kvinner) i geriljakrig mot det korrupte Batista-regimet på femtitallets Cuba. Dette endte som kjent med revolusjon og opprettelsen av den stadig eksisterende sosialistrepublikken på øya, til naboen USAs store forargelse.

Filmen er imponerende kompromissløs – den er i all hovedsak på spansk, med få kjente skuespillere og en svært nøktern og realistisk fortellerstil.

Innimellom geriljascenene får vi «flashforwards» i sort/hvitt til statsmannen Guevaras deltakelse på en FN-samling tidlig på sekstitallet, og med dette et mer utfyllende bilde av legendens mangslungne kamp mot imperialismen og kapitalismen. Men så veldig godt kjent med ham blir vi likevel ikke.

SE VIDEO AV CHE - ARGENTINEREN

HTML EMBED
video_embed(12228,1);

Geriljadagbøkene
I likhet med Walter Salles «Motorsykkeldagbøkene» (som utfyller historien, da «Che – argentineren» ikke inkluderer hendelser forut for Guevaras beslutning om å bistå Castro med revolusjonen) er også denne filmen basert på legendens egne dagboknotater. Dette er muligens grunnen til at flere av scenene – sitt dramatiske bakteppe til tross – oppleves litt trivielle.

Regissør Soderbergh er mer opptatt av å framheve de møysommelige bevegelsene på skauen enn de heftigste konfrontasjonene, og toner ned eller utelukker flere større begivenheter – både i dramatisk og historisk forstand. Han virker heller ikke interessert i å lage noen klassisk biografifilm, gjerrig som han er på opplysningene om hovedpersonens bakgrunn og utvikling fram til den dedikerte krigeren filmen viser.

Disse valgene har gjort at vi får et relativt interessant innblikk i geriljakrigføring, men i liten grad investerer følelser i det vi ser.

Man kan si mye negativt om Hollywoods tendens til å endre historisk materiale til å passe inn i sine fortellinger, men «Che – argentineren» kunne definitivt tydd til noen flere av drømmefabrikkens dramaturgiske knep for å gjøre historien mer inkluderende for publikum. For filmen om en av nyere tids mest fascinerende skikkelser har blitt en overraskende uengasjerende opplevelse. I hvert fall dens første del.

Quiz: Hvor mye kan du om Che?

Kommentarer til denne saken