*Nettavisen* Livsstil.

Fred Heggen

- Alt jeg ber om er en forklaring

Barn ligger i fosterstilling på gulvet.

Illustrasjonsbilde. Foto: (Getty Images)

Hvorfor kan det være så vanskelig å snakke med mor eller far om negative barndomsopplevelser? Det kan være hendelser som den gangen rystet deg, og som du siden aldri har klart å forstå hvorfor skjedde.

Spørsmålene du har båret på siden den gangen, viser seg imidlertid å være like vanskelig å stille, selv om du nå er voksen, og dine foreldre er gamle:

Hvorfor gjorde du det mot meg? Hvordan kunne du la det skje? Burde du ikke stilt opp for meg, og forsvart meg?

Traumer i barndommen

Som barn er man sårbar for traumer, enten disse er direkte eller subtile. Et traume er en psykisk påkjenning som kommer uventet, og som ikke lar seg håndtere adekvat av det mentale forsvarsapparatet. Således skapes et sår i sjelen, som ikke vil gro.

Ikke sjelden plasseres de traumerelaterte skadene i det ubevisste; de finnes, og de rører på seg, men vi er ikke klar over deres eksistens. Like fordømt kan de være med på å styre livene våre i den ene eller andre retningen.

Les også: Vi ønsker vel ikke amerikanske tilstander i norsk psykiatri?

Traumer gir konsekvenser

Sporene etter barndommens traumer kan påvirke personlighetsstrukturen vi utvikler, som igjen blir bestemmende for tenkning, følelser og atferd vi ender opp med i voksen alder.

Et ubearbeidet traume i barndommen eller i ungdommen kan føre til psykiske plager som vedvarer i voksenlivet. Disse plagene kan vanskeliggjøre rollen som ektefelle eller forelder, eller de kan virke hemmende i sosiale settinger.

Er traumet forbundet med skam, kompliseres det hele, fordi skamfølelsen fører til at man lett legger lokk over den traumatiske hendelsen.

Det hjelper å snakke om traumatiske hendelser

Det hjelper nemlig å snakke med noen om vonde opplevelser, enten det er en partner eller en god venn. Kanskje er det nødvendig å søke profesjonell hjelp for å komme videre i bearbeidelsesprosessen.

Handler traumet du bærer med deg, om noe foreldrene dine gjorde mot deg, vil du selvfølgelig føle trang til å få en forklaring fra mor eller far, mens de ennå er i live.

Samtalen du ønsker å innlede med dem, kan imidlertid vise seg å ta en helt annen retning enn hva du så for deg. For når opplevelsen du ønsker oppklart, blir tematisert og synliggjort, kan responsen fra din forelder gjerne bli: Det er vel ikke nødvendig å rippe opp i dette enda en gang. Nei, la oss heller snakke om noe annet.

Les også: Skal selvmordstallene ned - må psykiatrien rustes opp

En historie om traumer

Jeg leste nylig en roman hvor denne problemstillingen belyses på en fremragende måte. Boken heter «La oss snakke om noe annet», og er skrevet av Per Vaglum.

Per Vaglum er psykiater, og ikke en hvilken som helst psykiater. Mange ser nok på ham som en nestor i norsk psykiatri; professoren, forskeren, forfatteren, pedagogen og psykoanalytikeren/terapeuten.

Klikk på bildet for å forstørre. Per Vaglum

Foto: (Per Vaglum)

Romanen presenteres ikke som en selvbiografi, men innholdet peker nok likevel i den retning. Nettopp det at opplevelsene som forfatteren deler med oss, kan mistenkes å være autentiske, gjør denne historien ekstra sterk.

Det er heller ikke til å komme i fra, at man blir ekstra nysgjerrig - og overrasket - når underteksten på boktittelen er «En traumatisert terapeuts historie».

En wounded healer?

Hvis dette er selvbiografisk materiale, må jo nesten Vaglum anse seg som traumatisert? Bare tanken på at denne faglige autoriteten, som etter hvert ble terapeut for en rekke yngre leger, selv skulle være preget av sjelelige sår, kan nok for mange være vanskelig å fatte.

Har Per Vaglum hele tiden vært en terapeut med en indre sjelelig smerte? Kan han karakteriseres som en wounded healer? Hvis så er tilfelle, har det nok ikke vært noen ulempe i det terapeutiske arbeidet hans, snarere tvertimot; det at han selv har blitt utsatt for traumer, kan heller ha gitt ham ekstra gode forutsetninger for takle hjelperrollen han har inntatt.

Klikk på bildet for å forstørre. Bokomslaget til

Mor kommer på sykehjem

I boken møter vi psykiateren, Jørgen, som rives ut av sitt vante livsmønster, da hans gamle mor, som er enke, må legges inn på sykehjem. Denne hendelsen gjør noe med enebarnet Jørgen, som plutselig innser at hans mor er inne i livets siste fase.

Det begynner derfor å haste, dersom han skal få tatt opp med mor de spørsmålene han har båret på helt siden barndommen. Hvordan kunne du forlate meg på klinikken, fire år gammel, du så jo hvor redd jeg var? Hvorfor brente far bladene mine, og hvordan kunne du la det skje?

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

La oss snakke om noe annet

Jørgen forsøker flere ganger å nærme seg «forbudte» temaer som han gjerne vil ha forklart, men mor unngår å komme ham i møte: La oss heller snakke om noe annet. Men gradvis nærmer de seg hverandre, og det blir mulig å snakke om Jørgens traumer fra barndommen.

Samtidig som Jørgen strever med å forstå hvorfor hans foreldre gjorde som de gjorde, gjør han seg sine refleksjoner om foreldrenes bakgrunn. De hadde jo også sine foreldre, som var med og preget personlighetene deres.

Det var kanskje ikke tilfeldig at mor ble den personen hun ble, og som Jørgen på et tidlig tidspunkt distanserte seg fra.

Opplevelser under krigen

Selv om Jørgen innser at også hans foreldre og besteforeldre kan ha vært preget av egne traumatiske opplevelser, blir ikke behovet for å forstå hans egen historie noe mindre. Det viser seg at Jørgens viktigste traumer skjedde under og like etter krigen.

Mot slutten av krigen, da han var ti år gammel, ble han av en mann ansatt i Statspolitiet lurt til å røpe familiens fluktplaner. Da dette gikk opp for ham, startet selvbebreidelsene som skulle forfølge ham resten av livet.

Fars valg fikk alvorlige konsekvenser

De alvorligste traumene hadde likevel en direkte eller indirekte sammenheng med de valg hans far tok ved bestemte anledninger. Disse valgene fikk store konsekvenser for Jørgen; som barn var han mye ensom, og han hadde problemer med å omgås jevnaldrende gutter. Som voksen var han hele tiden redd for at noen ville spørre ham om hendelsene under og etter krigen.

Han bar med seg en hemmelighet som han skammet seg over, og denne hemmeligheten preget såvel hans sosiale fungering som yrkesmessige karriere.

Nettavisen Pluss: Gullnummer-Martin blir nedringt – har sjekket 2.000 telefonnummer på 10 dager

En kompensering?

Jørgen spør seg selv om det å skaffe seg en posisjon som en autoritet innen psykiatrifeltet kanskje var en måte å kompensere for hans iboende usikkerhet. Fungerte de imponerende merittene hans også som en garanti for at han denne gangen skulle bli akseptert av jevnaldrende gutter?

De som kunne forklare ...

Jørgen hadde som ledd i sin psykoanalytiske utdannelse selv gått i terapi i flere år. Traumene han ble påført som barn, må flere ganger ha blitt berørt som et ledd i den terapeutiske prosessen. Likevel var han ikke ferdig med dem.

For de to som kunne gi ham - som skyldte ham - en forklaring, hadde i alle disse årene unngått å snakke om hendelsene.

Forsoningen

Så døde far, og nå er mor på sykehjem, hvor hun venter på at livet skal ta slutt. Heldigvis for Jørgen får han disse viktige samtalene med mor før hun dør, slik at det blir mulig for ham å forsone seg med sin historie.

Han begynner å tro på sin kone, når hun forteller ham at hun er glad i ham, og at familien hans er glad i ham. Og han evner å ta inn over seg at han er en viktig person for sine barn og barnebarn.

Altfor lenge har han gått og sett på seg selv som en person som ikke har fortjent å bli elsket av noen.

Les også: Hva er psykose?

En modig forfatter

Det er sterkt materiale som Per Jørgen Vaglum forvalter i denne velskrevne romanen.

Historien som fortelles, er fengslende, og den har et driv som gjør det vanskelig å legge boken fra seg. Tematikken er allmenngyldig, og boken bør derfor være av interesse for svært mange.

Rom for ettertanke

De traumerelaterte skadene som hovedpersonen har båret med seg fra barndommen beskrives nennsomt og nøkternt, men samtidig empatisk. Forfatteren er omsorgsfull og ivaretakende overfor den lille gutten han forteller om, uten at han faller for fristelsen til å gjøre teksten sentimental.

Varmen som fyller denne romanen, vekker en medfølelse hos leseren, og gir derfor rom for ettertanke. Hva med mine egne traumer? Hvordan har jeg håndtert dem?

Viktige spørsmål som hver og en av oss må forholde seg til.

Ja, hvem har vel sagt at livet skal være enkelt?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag