RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Klarte ikke å se på meg selv uten å gråte

Foto: Privat
Sist oppdatert:
Hun er bare 23 år, men har allerede slitt med spiseforstyrrelser, angst og selvskading.

(SIDE2): Rakel Sophi Stene (23) slet lenge med psykiske problemer. Nå vil hun dele sin historie.

Siste nytt fra Side2, besøk forsiden akkurat nå!

- På det verste kunne jeg stå på badet, se på meg selv stå der helt naken og skade meg selv fordi jeg aldri var fornøyd med å innfri de kravene jeg hadde til meg selv, forteller hun til Side2.

LES OGSÅ: - Angsten føltes som et overgrep
Side2-kommentar: Skjult bak maskefjes

Tvangen, djevelen og kontrollen
Rakel beretter om sine vonde erfaringer i boken «Den indre smerten – din verste fiende?». Spiseforstyrrelser, angst og selvskading ble en del av hverdagen og hun omtaler konsekvent det vonde som Djevelen og Tvangen, mens Kontrollen var på hennes side.

- Tvangen og Djevelen var de indre stemmene mine som kommanderte meg til å gjøre ting mot meg selv. Da tenker jeg på det å skade meg selv i ulike former, ta overdoser og stramme skolisser hardt rundt halsen til jeg nærmest besvimte. Da slapp jeg taket. Eller rettere sagt, Djevelen og Tvangen slapp taket. På den tiden var det de som styrte inn i meg, og alt jeg gjorde, var blitt bestemt av dem. Det å føle å bli kommandert av indre skapninger var en uutholdelig smerte og jeg brukte mye tid på å utføre det de ville jeg skulle gjøre.

Stygg, udugelig og feig
- Tiden min besto av å høre på Djevelen og Tvangen, til tider hadde jeg null overskudd til å jobbe med skolearbeid eller være sosial. De hadde makt til å gjøre alt, og jeg trodde på den tiden at de var levende personer siden jeg følte at de slo meg, ødela meg, og det at de snakket nedverdigende ord til meg om hvor stygg jeg var, hvor udugelig jeg var, hvor feig jeg var, men også hvorfor jeg i det hele tatt levde. De ville jeg skulle dø og forlate verden. Jeg ble rett og slett styrt av Djevelen og Tvangen. De var noe som representerte mine egne følelser og tanker. Men jeg innså det ikke før jeg hadde blitt psykisk frisk igjen, sier Rakel Sophi.

- Kontrollen var den som var på min side. Han prøvde alt han kunne for å stoppe det Djevelen og Tvangen gjorde og sa mot meg. Han var bestevennen jeg hadde på den tiden fordi jeg visste at han prøvde alt han kunne for å redde meg fra Djevelen og Tvangen, forteller hun.

Turte ikke å søke hjelp
Ifølge Rakel Sophi oppsto problemene allerede da hun var liten jente. Hun følte at foreldrene ikke så henne, og en med psykisk utviklingshemmet bror fikk hun gjerne mindre oppmerksomhet.

- Jeg følte meg forlatt. For et lite barn er det vondt å gå og bære på dette alene.

Stilte strenge krav
- Mamma og pappa stilte også strenge krav til meg da jeg gikk på skolen. Både på barne- og ungdomsskolen. Jeg orket ikke gjøre så mye lekser, for jeg hadde nok med hva Djevelen og Tvangen gjorde mot meg. Men jeg kunne ikke fortelle det til mamma og pappa. Vi kranglet gjennom hele ungdomsskolen og vi forstod hverandre ikke. Det var mye sinne hjemme og det kan være en av årsakene til at jeg har slitt voldsomt med å kontrollere sinnet mitt i mange situasjoner gjennom flere år, sier Rakel Sophi.

I etterkant mener hun likevel at livet er for kort til å være bitter.

- Alt man har opplevd i livet vil være i en hele tiden. Man bærer med seg tingene hele livet, men man velger selv hvor stor innvirkning det skal ha. Livet er for kort til å gå og være bitter på de nærmeste og de rundt en. Det handler om å gi slipp på det som har skjedd, å åpne opp for det nye som skjer.

- Følte kroppen min var 100 kilo tyngre
På et tidspunkt utviklet hun også anoreksi og hun opplevde en fryktelig vond tid.

- I perioden hvor jeg sleit med anoreksi klarte jeg ikke å se på meg selv uten å gråte. Jeg følte for hver dag som gikk at jeg vokste og at kroppen min var 100 kilo tyngre. På det verste kunne jeg stå på badet, se på meg selv stå der helt naken og skade meg selv fordi jeg aldri var fornøyd med å innfri de kravene jeg hadde til meg selv. I speilet så jeg en mislykket jente som lengtet etter fred og hvile en annen plass enn på jorden. Masken ble revet av da jeg sto og så på meg selv. Jeg brukte å gå nærmere speilet, se meg selv rett i øynene og si: «Ingen kan hjelpe meg hvis jeg ikke vil ha hjelp». De fleste gangene tenkte jeg at alle var imot meg og jeg så en jente som strevde med å holde motet oppe, selv om hun var i ferd med å gi opp alt. Livet hadde gitt henne en umulig oppgave og hun kunne ikke annet enn å synke sammen i angst og fylle baderommet med tårer og hyl, sier hun til Side2.

I boken «Den indre smerten – din verste fiende?» skriver Rakel Sophi Stene (23) ærlig og oppriktig om hvordan det er å leve i en kaotisk hverdag full av angst og vonde følelser. Boken viser hvordan det er mulig å finne en vei tilbake til et godt liv, hvis bare man får den rette hjelpen og er villig til å gjøre en innsats selv. Den gir et unikt innblikk i hvordan det er å være ung, og slite med så vanskelige følelser, at det å skade seg selv føles som en lettelse.

- Skamfull over å være meg
- Jeg så på meg selv som skitten. Jeg dusjet opptil flere ganger per dag, fordi jeg følte at jeg aldri kunne bli ren nok. Skyld- og skamfølelsen hadde vokst på den tiden, jeg klarte ikke se folk rett i øynene, jeg var for skamfull over å være meg selv. Det var en fryktelig vond tid. Både på hjemmeplanet og ellers.

I tillegg slet Rakel Sophi med å finne seg selv. Hun beskriver det som uvirkelig å oppdage at hun selv kanskje var homofil.

- Det å oppdage at jeg også kanskje var lesbisk i den perioden, var en vond og uvirkelig følelse. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne leve om jeg var det. Jeg ville heller ta livet mitt, forteller hun til Side2. I dag har hun akseptert at hun kan falle for både jenter og gutter.

- Det er personligheten jeg faller for, og ikke kjønnet, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Har kommet styrket ut av det
Hvor står du i dag etter alt du har opplevd?

- Etter alt jeg har opplevd står jeg på en tryggere grunn enn jeg har gjort i hele mitt liv. De erfaringene som jeg har fått gjennom livet mitt har blitt til noe positivt. Med det mener jeg at jeg kan bruke de erfaringene i hverdagen. Jeg forstår bedre hvordan mennesker tenker, hvorfor de gjør som de gjør. Jeg har lært meg at folk har forskjellige måter å håndtere problemene på. Av alt jeg har opplevd har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har akseptert at jeg fortsatt har dårlige dager, men de varer ikke så lenge som de gjorde før. Da kunne de vare i flere måneder i strekk.

- Jeg har blitt den personen jeg alltid har ønsket å være. En som kan si i fra når jeg syns ting rundt meg er urettferdig, en som kan tåle motgang uten å ramle ned i kjelleren og en som faktisk kan si, og mene det: «I dag har jeg det faktisk bra». Jeg er på vei til å få meg en utdannelse, og der jeg går på skole og bor nå har jeg fått den anerkjennelsen, respekten og aksepten jeg alltid har ønsket meg. Jeg har et godt liv nå. Jeg er på et helt annet stille i dag enn jeg har vært før. Jeg er fortsatt veldig sårbar og tar til tårene veldig lett, men jeg har blitt en sterkere person som nå er påvei til å nå målet mitt med å få ett verdig liv.

- Ha håp og tro
Har du noen råd å dele med andre som befinner seg i tilsvarende vanskelige situasjoner?

- Rådene mine er å ha håp, selv om det kan være smertefullt, grusomt og til tider føle at det er noe man kan dø av. Ikke gi opp, det vil komme gode dager etterhvert! Det tar bare tid. Smertene og det de innebærer, kan nesten ta livet av deg. Ha troen på at du skal komme gjennom det, prat ut om problemene og ikke være redd for å stole på deg selv. Jeg innser at jeg burde har pratet ut om problemene mine lenge før jeg gjorde det. Desto lengre jeg ventet, desto verre ble det. Ordene kom ikke ut, og jeg måtte ha profesjonell hjelp som kunne hjelpe meg å sette ord på det jeg tenkte, følte og ting som jeg aldri hadde snakket med noen om før. Med taushet kan det forverre seg om det går over en lengre tidsperiode og flere år. Det rådet jeg vil gi med hensyn til dette er søke profesjonell hjelp, selv om det kan føles som om det kan være skambelagt, sier Rakel Sophi til Side2.

- Det viktigste er å ikke si til seg selv: «Jeg er unormal!» Alle er vi unike og det er ikke uten grunn at vi har fått tildelt et liv. Stå i de smertefulle følelsene og søk hjelp. Du må vite at det er hjelp å få, ha troen på deg selv, ha håpet om at du skal klare å komme deg gjennom den indre smerten. Alle er like mye verdt, og ingen, absolutt ingen, kan ta fra deg drømmene dine og håpet som du har. Stol på deg selv! Etter hvert som jeg fant ord som uttrykket følelsene mine, og det å holde ut følelsene og stå i det uten å handle negativt, begynte forandringene å komme. Men i den prosessen trenger man profesjonell hjelp, og man må ville det selv. Når man bytter ut sorg med sinne klarer man ikke å bearbeide følelsene man har inn i seg. Sinne blir på en måte som en erstatning av det man egentlig kjenner på. Jeg råder andre som sliter med vanskelige situasjoner og ting i livet sitt å kjenne på hva de egentlig kjenner på. Er de triste? Lei seg? Frustrert? Deprimert? Har de mye sorg i seg? Kjenn etter, jobb ut i fra det. Hold motet oppe.

Fant trøst i Christina Aguliera
Musikk kan også være lett terapeutisk, det har ihvertfall Rakel Sophi erfart.

- Gjennom de senere årene jeg har slitt psykisk har Christina Aguilera sin sang «The voice within», hatt stor betydning for meg. Hun beskriver akkurat det som er viktig: Ha troen på deg selv, stol på stemmen inn i deg selv (den positive stemmen) og stol på magefølelsen din. Ingen kan ta fra deg drømmene dine. Stå på for egne valg, råder hun.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere