RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

 Journalist og forfatter Monica Flatabø:  - Jentene jeg snakket med opererer med svært snevre grenser for hva de vil kalle en voldtekt.
 Journalist og forfatter Monica Flatabø:  - Jentene jeg snakket med opererer med svært snevre grenser for hva de vil kalle en voldtekt. Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

- Mange av jentene tenkte ikke på overgrepet som «ekte» voldtekt

Sist oppdatert:
Forfatter Monica Flatabø ble selv uvel av råskapen i ungdomsmiljøet.

 «Kristine er bevisstløs under voldtekten. Da hun våkner, har hun på seg en fremmed, altfor stor truse. Ellers er hun naken. Det lange mørket håret er vått av oppkast. Hun vet det ikke ennå, men to gutter sto i døråpningen og smugkikket på overgrepet.»

Teksten er hentet fra boka «En sånn jente - en dokumentar om voldtekt» av journalist Monica Flatabø.

Det er en bok om unge voldtektsofre fra et ungdomsmiljø på Østlandet, der flere unge jenter blir utsatt for voldtekt. De går på ungdomsskolen eller på videregående skole, og de fleste har vokst opp med guttene som voldtar dem.

Boka handler også om Andrea Voll Voldum som sier hun ble voldtatt i timevis av tre menn, og om eks-samboeren til Julio Kopseng, Marthe Stavrum, som levde med voldtektsmannen og serieovergriperen Julio Kopseng i ni måneder.

Les også: 21 års forvaring for Kopseng

Les også: - Kopseng har voldtatt ytterligere to kvinner

Forfatter Monica Flatabø ble særlig forundret over forståelsen av hva som er rett og galt når hun snakket med jentene i ungdomsmiljøet.

 - Mange av jentene jeg snakket med ville ikke bruke ordet voldtekt. De tenkte ikke på det de hadde gjennomgått som ekte voldtekter, sier hun til Nettavisen.

SE FORFATTEREN LESE FRA BOKA HER:


«Herregud, for en hore. Hun var med på det.»

Jenta i historien over var 14 år og jomfru. Gutten som voldtok henne var 15 år og gikk på samme skole. Kameratene som så på voldtekten tok bilde med mobilen sin, og snart hadde alle på skolen sett bildet. Det som skjer i dagene etterpå er at han får «kred», mens hun blir kalt for en hore.

Flatabø skriver:

«De prater om henne også. Herregud, for en hore. Hun var med på det. Hun har sex mens folk tar bilder. De kaller henne bare felleshølet.»

 - Jeg er selv mamma til to jenter og ble uvel under mange av intervjuene. Mest over hvor rått det var, sier forfatter Monica Flatabø.

Og legger til:

- Jeg er ikke mindre bekymret nå enn før jeg skrev boka.

Voldtektshistoriene fra ungdomsmiljøet i boka er i stor grad representativt for hvordan de fleste voldtekter skjer. Over 80 prosent av de som blir voldtatt i Norge kjenner eller kjenner til overgriperen.

 - Voldtektene skjedde med en gutt jentene kjente, en i gjengen. Overgriperen kunne være en gutt de hadde kjent hele livet, forteller Flatabø.

I tillegg var selvjustisen i gjengen brutal.

 - Ingen turte å fortelle i frykt for å bli utstøtt, sier Flatabø.

- Jeg har ofte vært redd for å bli voldtatt, men likevel forstod jeg ikke hvilke situasjoner som kunne være mest risikable, sier forfatter og journalist Monica Flatabø.

 - Seksualiserte grenseløse miljøer

Forfatteren mener det er som om det normale er snudd helt opp-ned.

 - Det er som om  grensene for hva som er rett og galt er visket ut. Guttene hadde skapt seg sine egne regler. Det var greit å ta seg til rette med jenter, selv om de var så fulle at de ikke greide å stå på beina.

Hun mener det kan være lett å tenke at akkurat dette ungdomsmiljøet er spesielt. At det ikke skjer andre steder.

Ifølge politiet er ikke dette ungdomsmiljøet unikt. De viser til et mønster, en framvoksende trend.

- De kaller det seksualiserte og grenseløse miljøer og ser lignende kulturer i hele landet. Ungdommene er helt vanlige norske ungdommer, sier Flatabø.

Det spesielle for akkurat dette ungdomsmiljøet var heller at politiet klarte å beslaglegge et stort bilde- og videomateriale, og derfor fikk ungdommene i tale.

LES OGSÅ: Tre menn frikjent for voldtekt av Andrea Voll Voldum: - Jeg ser ikke for meg en fremtid slik jeg har det nå

 - Hvorfor anmeldte du ikke med en gang?

Prosessen med boka startet da Monica Flatabø som VG-journalist dekket den omfattende rettssaken mot voldtektsmann og serieovergriper Julio Kopseng i Borgating lagmannsrett.

I rettssalen vitnet 17 jenter som ble voldtatt av Kopseng.

Flatabø kom og gikk i de tre månedene rettssaken pågikk, og igjen og igjen hørte hun det samme spørsmålet til jentene:

«Hvorfor anmeldte du ikke med en gang?»

Svarene var ofte sammenfallende:

«Fordi jeg var usikker på hva som egentlig hadde skjedd.»

Dette vekket nysgjerrigheten hennes.

 - Jeg lurte på hvorfor det var slik. For redselen for å bli voldtatt er gjenkjennbar for de fleste av oss. Jenter blir ofte advart om ikke å gå alene hjem, passe på hverandre og de fleste jenter har kjent på redselen for å bli voldtatt. Men hvorfor tvilte så mange av jentene på hva de var utsatt for, etter at de hadde blitt voldtatt?

Hun tror mye handler om at vi har et bilde av hva en voldtekt er, men så stemmer ikke dette bildet overens med den voldtekten mange faktisk blir utsatt for.

 - De skjønte ofte ikke at de var blitt voldtatt

Ifølge en undersøkelse utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fra 2014, kjente 86 prosent av ofrene for voldtekt gjerningsmannen.

Andelen overfallsvoldtekter i 2015 utgjorde 9 prosent av samtlige voldtekter, viser tall fra Kripos.

 - Mange av jentene jeg snakket med beskrev for meg hva de tenkte at en voldtekt var. Oftest beskrev de en voldtekt som et brutalt overfall av en fremmed mann, vold på grensen til tortur og at de selv ville skrike, hyle og gjøre motstand. Da de selv opplevde overgrep, ble de forvirret over at det ikke samsvarte med det stereotype bildet de hadde av hvordan en voldtekt skulle være. De tenkte at det de hadde opplevd ikke var en ekte voldtekt.

En av jentene Julio Kopseng voldtok, forklarer det slik i boka:

«Det var ikke sånn jeg så for meg en voldtektsmann. Julio var en venn. Jeg var utrolig glad i han.»

 - Jeg ble overrasket over holdninger som ikke hører hjemme i en rettssal, sier Flatabø.

 - Jeg ble overrasket over mine egne forestillinger

Flatabø forklarer at hun selv ble overrasket over sine egne forestillinger da hun fulgte rettssaken.

- Jeg har ofte vært redd for å bli voldtatt, men likevel forstod jeg ikke hvilke situasjoner som kunne være mest risikable. Jeg lot for eksempel en gutt jeg ikke kjente sove over på sofaen min etter nachspiel, men tok taxi hjem helgen etter fordi jeg var redd for å gå alene hjem i mørket.

Forfatteren mener vi trenger å snakke mer om voldtekt for å kunne beskytte mot voldtekt.

- Det er som om vi betrakter voldtekt på avstand, at vi ikke tør å gå inn i det. Unge i dag trenger mer rettledning og kunnskap om hva voldtekt faktisk er. Ellers blir de lett sårbare, og jeg mener vi svikter de unge om vi ikke tar dette på alvor.

 - Hadde tenkt at de ville skrike

Mange av jentene hun snakket med slet med tanker om hva de burde ha gjort da de ble voldtatt.

 - Mangle slet med skyld og skam etter voldtekten. For de hadde jo tenkt at hvis de ble voldtatt så ville de kjempe, skrike eller si «nei».

I stedet reagerte mange med sjokk og greide ikke yte motstand.

Forfatteren mener det handler om at det bildet de har av en voldtekt ikke stemmer overens med opplevelsen. Og at voldtekt for dem er snevert.

 - Jentene jeg snakket med opererer med svært snevre grenser for hva de vil kalle en voldtekt. Og sovevoldtekt, festvoldtekt eller vennevoldtekt faller ofte inn i gråsonen. Og ideen om den store gråsonen gjør at overgripere slipper unna med forbrytelsen.

 - De vil ikke bli sett på som et offer

Tittelen på boka: «En sånn jente» spiller på skam og holdninger, forteller Flatabø.

Om at jentene vi får møte i boka ikke vil være «En sånn jente».

 - De vil ikke vil bli sett på som et offer og er redd folk skal tro at det er dem det er noe galt med. Mange av jentene opplevde også å bli sviktet etter at de fortalte om voldtekten. Venninner som ikke trodde dem. Rykter om at de var horer, at de ville det eller at de løy.

- Holdninger som ikke hører hjemme i en rettssal

Etter å ha fulgt Kopseng-rettssaken er hun også bekymret over fordommene mange av de voldtatte kvinnene opplever i sitt møte med systemet.

 - Jeg ble overrasket over holdninger som ikke hører hjemme i en rettssal.

 - Som for eksempel?

 - Spørsmål som: «Pleide du å drikke så mye?» eller «Pleide du å ta med gutter hjem fra byen?» eller «Er det vanlig for deg å ha sex med fremmede?»

Slike holdninger og bebreidelser gjør at kvinner vegrer seg for å anmelde, mener Flatabø.

Det bidrar til mer skam. Til at de føler seg som en jente som ikke passet på, en jente som ikke fulgte spillereglene.

 - For hvor ligger skylda? spør Flatabø. Det er ingen som legger opp til sin egen voldtekt. Ville man for eksempel spurt en som var blitt slått ned og ranet om hvorfor i alle dager vedkommende gikk med en så dyr klokke på håndleddet?

Hun mener allikevel det er viktig å informere ungdommer om sårbare faktorer.

  - Si gjerne at et stort alkoholinntak gjør dem mer sårbare. At det er viktig å passe på hverandre. Det er bebreidelsen vi må bort fra, og bagatelliseringen av voldtekt. Det provoserer meg veldig når voldtekt blir bagatellisert.

«Kvinner blir voldtatt fordi noen voldtar dem»

Hun håper vi kan komme de dårlige holdningene til livs ved å snakke mer åpent om voldtekt. Ved å forklare for ungdommene våre hva en voldtekt er. Ved å snakke om grenser for egen kropp. Ved å gi konkrete eksempler på de vanligste voldtektene.

 - Ungdom trenger hjelp til å forstå. Både i skolen og hjemme er det viktig å snakke om hva en voldtekt er. Bare på den måten gir vi unge muligheten til å beskytte seg både fra å begå en forbrytelse og bli utsatt for en forbrytelse.

Advokat Trine Rjukan representerte ti av de 17 kvinnene i Kopseng-saken. I boka forteller hun at hun er lei av alle rådene om hvordan kvinner skal beskytte seg mot voldtekt.

«Det fører bare til mer skam. For hva hvis hun likevel blir voldtatt, hvilken regel har hun brutt? Alt kvinnen gjør de siste timene før voldtekten, blir sett gjennom et mistenksomhetens slør. Hvorfor drakk hun sprit? Hvorfor kastet hun med håret på den måten? Hvorfor gikk de sammen fra festen? Men uansett hvor forsiktig du er er det umulig å beskytte deg hundre prosent mot å bli voldtatt. Kvinner blir ikke voldtatt fordi de ikke er ansvarlige mennesker. Kvinner blir voldtatt fordi noen voldtar dem».

 - Voldtekt er ikke et «kvinneproblem»

Monica Flatabø mener vi svikter de unge dersom vi ikke snakker mer om voldtekt.

- Voldtekt er ikke et «kvinneproblem», men et alvorlig samfunnsproblem. Derfor retter ikke denne boka seg kun til kvinner. En voldtekt rammer flere enn ofrene. Kvinnene som blir voldtatt er noens kjæreste, kone, søster, venninne eller datter, sier hun.

HAR DU SETT DENNE VIDEOEN?

 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere