*Nettavisen* Livsstil.

- Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde kjeftet for en bagatell?

Renate Andersen med sønnen i armene: - Jeg elsker å være mamma. Fortsatt kan jeg se på guttene mine og tenke at «jeg har vært med på å skape disse fine, små menneskene!» Foto: (Foto: Renate Andersen/Muligensirrelevant.blogg.no)

Renate Andersen mistet broren sin da hun var 17 år. Da hun selv ble mor klarte hun ikke å slippe angsten for at barna hennes kunne bli revet fra henne.

I blogginnlegget «Hva om det er siste dagen hans?» forklarer Renate Andersen at lillebroren hennes ble akutt syk og døde da hun var 17 år - og hvordan det endret henne.

Mange foreldre kan sikkert kjenne seg igjen i angsten for alt som kan gå galt med en nyfødt i armene. Det er for de fleste verdens største lykke å bli foreldre, men på samme tid kjenner vi oss sårbare og ansvarstynget.

Krisetankene er ofte ikke langt unna:

Puster den lille litt tungt nå? Er han litt for varm? Eller: Ligger dyna over hodet så han ikke får puste?

Bearbeider følelser gjennom skrivingen

Renate Andersen forteller at mange av kommentarene etter innlegget har kommet på Facebook.

- Mange forteller at skriver at de kjenner seg igjen og noen har skrevet at de har eller har hatt det på akkurat samme måte selv. Kanskje på grunn av hendelser eller at angsten kom ut av det blå, sier hun.

Til daglig jobber Renate på en ungdomsskole og er frilansjournalist, hun er mamma til to gutter og skriver bloggen Muligens Irrelevant.

Skrivingen er hennes viktigste måte å bearbeide følelser på og hun spør seg alltid om hvilke spørsmål en eventuell leser vil stille seg.

- Det tvinger meg til å tenke gjennom hvordan ting kan henge sammen, og jeg forstår mer selv, sier hun til Nettavisen.

LES OGSÅ: - Vi oppdrar en stor andel barn til å bli egoistiske og bortskjemte voksne

- Jeg ropte ha det og gikk på pizzarestaurant

Lillebroren til Renate døde etter akutt sykdom da Renate var 17 år og hun forklarer i innlegget at hun har brukt mye tid på å ønske at det siste hun gjorde før hun gikk ut døra den siste lørdagskvelden, var å gi lillebroren en skikkelig knuseklem og fortelle ham hvor mye han betydde for henne.

Hun skriver:

«Men jeg gjorde ingen av delene, jeg ropte ha det og gikk på pizzarestaurant med venner. Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg var en helt vanlig 17-åring og da jeg dro hjemmefra så var det fortsatt en helt vanlig kveld.»

En skremmende ny realitet ble presentert for 17-åringen.

«Forferdelige ting kan skje, og de kan skje meg

- Jeg elsker å være mamma

Å oppleve at noen kan bli syk og dø så plutselig, endret henne. Brorens akutte død hadde skapt et solid fundament for å bli en engstelig mamma, og da hennes første barn ble født i hui og hast på et operasjonsbord ni uker før termin, ble hun ikke mindre engstelig

Sønnen måtte gjenopplives etter fødsel og hadde også betydelige utfordringer i tiden etter fødsel.

Klikk på bildet for å forstørre.

 - I mange tilfeller tenker jeg at psykiske problemer er naturlige reaksjoner på livsbelastninger og erfaringer, sier Renate Andersen. Foto: (Foto: Privat)

- Vi var innlagt på hver vår avdeling på sykehuset, og sykepleiere fortalte meg når han skulle ha mat, når han skulle ha ny bleie og om det var på tide for ham å sove litt i fred i kuvøsa. Det er et underlig miljø å skulle bli kjent med det nye barnet sitt i.

Hun forklarer at hun ble fort glad i ham og hvor fantastiske følelse det var å sitte med den lille bylten tett inntil seg.

- Jeg elsker å være mamma. Fortsatt kan jeg se på guttene mine og tenke at «jeg har vært med på å skape disse fine, små menneskene!» Det er ganske kult, faktisk.

- Jeg skulle alltid være snill, pedagogisk og tålmodig

Da de først kom hjem fra sykehuset, forteller Renate at hun ikke sov mer enn et par timer sammenhengende. I tiden som fulgte var hun hele tiden «på vakt» og engstelig for potensielle farer.

- Det var veldig utmattende, sier hun til Nettavisen.

- Og jeg forstod til slutt at jeg trengte profesjonell hjelp.

I blogginnlegget forklarer hun det slik:

«Jeg skulle alltid være snill, pedagogisk og tålmodig, og alltid ha tid til å leke. Jeg skulle alltid irettesette på en fin og rolig måte, og aldri bli sint. Han skulle alltid ha fine klær og ikke mangle noen ting. Tanken på at han når som helst kunne dø fra meg lå hele tiden i bakhodet. Og da skulle i alle fall livet hans ha vært et godt liv. Et perfekt liv, aller helst.»

- En perfekt siste dag for barna dine?

Når eldstegutten var skoleklar, og Renate var blitt tobarnsmor satt hun i psykologstolen. Det gikk opp for henne hva hun drev med etter at psykologen stilte dette spørsmålet:

- Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine?

- Den setningen ble en skikkelig aha-opplevelse for meg. Jeg tror også det var av psykologen jeg lærte å si tankene mine høyt, sier Renate.

Og legger til:

- Da kan man ofte høre hvor vanvittig ulogisk det høres ut.

- Hvorfor ville du skrive innlegget?

- Da teksten var ferdig tenkte jeg at den kanskje kunne gi andre noe. Innsikt, eller kanskje gjenkjennelse? Når man strever med noe er man aldri den eneste, og det er jo fint å oppdage.

- Ringte mamma for å høre at han pustet

Hun er også opptatt av å gi et mer nyansert bilde av hva psykiske problemer er.

- Min oppfatning er at mange har svart-hvitt bilde av hva det vil si å slite psykisk. Enten er du gal eller så er du normal. Folk sier ofte «han sliter litt psykisk, skjønner du», og det er inneforstått med at dette er en person man ikke kan regne med, han er ikke helt god.

Det er dette bildet hun gjerne vil bidra med å endre.

- Realiteten er at fullstendig oppegående mennesker kan slite med mange rare tanker og følelser. Hele livet, eller i en periode. Selv har jeg hele tiden vært klar over hvilke av tankene mine som er rasjonelle, og hvilke som er litt småsprø. I mange tilfeller tenker jeg at psykiske problemer er naturlige reaksjoner på livsbelastninger og erfaringer, og at de ikke trenger å definere et menneske.

- Snakket du med noen rundt deg om hvordan du hadde det?

- Jeg snakket med mamma om det. Hun fikk i alle fall vite om det etter at jeg ringte henne sånn i tre-tiden om natten for å be henne sjekke at sønnen min pustet, en av de første gangene foreldrene mine passet ham. Jeg har også snakket med søstrene mine og noen få venner om det.

LES OGSÅ: Psykiater: - Hvorfor snakker ikke foreldre om dette med barna sine?

- Jeg har sett at ting har gått bra, gang på gang

- Hva hjalp deg videre?

- Tid, venner og psykolog. At barna mine er blitt eldre har også hjulpet. Jeg har sett at ting har gått bra, gang på gang.

Hun forteller at angsten fortsatt er til stede i varierende grad, men at hun nå oftere velger å handle annerledes, etter å ha gått til psykolog.

- Jeg har alltid hatt en viss humor på det, og er fullstendig klar over hvor irrasjonelle noen av tankene mine er, sier hun.

Har du sett denne videoen?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag