*Nettavisen* Livsstil.

Friske meninger

Å snakke sant er å juge så folk tror på en

 

Den svenske forfatteren, komikeren, sangeren og artisten Jonas Gardell er ute med ny bok.  Foto: Stellan Herner

Rundt de hemmelighetene eller uønskede sannhetene som måtte skjules, ble det bygd myter og stadig mer kompliserte løgnkonstruksjoner, skriver Jonas Gardell.

Utdrag fra Jonas Gardells siste bok "Til minne om en betingelsesløs kjærlighet". Oversatt av John Erik Frydenlund. Gjengitt med tillatelse av forlaget.

Sånn, det var det siste! Nå kan vi dra!

Ingegärd smeller igjen bakluka og håper at ingenting blir knust. Det må brukes kraft, ellers ville det vært umulig å få lukket den.

Bilen er så full at det ikke kommer til å nytte å kikke i bakspeilet.

Bortsett fra klær passende til enhver tenkelig værtype har de også med seg ungenes leketøy, sengetøy og håndklær til seks stykker pluss gjester, store kjølebager med alt som var å oppdrive i spiskammer og kjøleskap, førstehjelpsputer, transistorradio, kassettspiller, en reiseskrivemaskin, syskrin, kaninburene (eller fugle-, katte- eller marsvinbur, avhengig av hvilke husdyr de for tiden har), en plastkasse med tegneserier, en plastkasse med musikkkassetter, en ryggsekk full av bøker, en sekk med niste de kan spise i bilen, og, endelig, ungenes blå potter, som til tross for at de er godt skylte, alltid avgir en umiskjennelig urinlukt.

Klikk på bildet for å forstørre.  

 

Ingen av ungene har jo brukt potte på flere år, minstejenta Kristina fylte seks i september, og den eldste, Mattias, blir tolv i august. Pottene skal bare brukes nattestid mens de er på Koster, slik at de slipper å gå ut.

Mammaen insisterer likevel på å drasse dem med seg, hele veien, hvert eneste år.

Og hvert eneste år krangler foreldrene om pottene.

Ingegärd påstår at det er lurt å ha dem med i tilfelle en av ungene skulle bli ordentlig dårlig. Bertil sier at det er ekkelt, idiotisk, og at de ikke har plass.

Men pottene blir nok til slutt likevel med – ettersom det er Ingegärd som pakker.

Ingegärd insisterer alltid på å ta ansvaret for pakkingen.

Hun mener å inneha en viss autoritet på området.

Jeg har et system, sier hun, og da nytter det ikke for Bertil eller noen andre å stille spørsmål ved akkurat det. Det er ikke noe å diskutere.

Hvis noen har en eneste kommentar om pakkingen hennes, får hun dette anspente draget over ansiktet. Som om de terger henne med vilje. Hun rister på hodet. Er på nippet til å gråte.

Så sier hun at slik er det bare, og nå må de bare slutte slik at hun kan få pakke i ro og fred. Så skal nok alt gå så bra, så.

Hun lar dem forstå at det handler om tillit.

Når de blir vekket grytidlig den morgenen de skal dra, har hun vært oppe stort sett hele natta. Likevel er hun ikke ferdig med pakkingen.

Blikket hennes er stivt, og hun høres sånn munter ut som hun alltid gjør når det er like før hun begynner å grine.

Pappaen deres tilbyr seg å begynne å bære bagasje ut til bilen. Da knytter hun nevene så knokene hvitner og hamrer med dem i lufta.

Det er en gest som skal bety at nå orker hun snart ikke mer.

Hun er jo ikke ferdig? De er ikke klare! Ser han ikke det? Hva er det egentlig han prøver å si?

Og da sukker pappaen deres og går ut for å hente avisen, om ikke annet, bare for å konstatere at bilen er fullstendig tom, det samme er postkassa, ettersom avisen er omadressert til postboksen på øya.

Han sukker og går inn igjen. Ungene sitter tause rundt matbordet. Moren stresser rundt og mumler for seg selv mens hun river lakenene av ungenes senger og bretter dem i hop.

Det er viktig å komme seg av gårde tidlig, for å slippe morgenrushet. Det er rett og slett avgjørende for at de skal kunne gjennomføre turen, forklarer moren, ikke bare én, men flere ganger i løpet av døgnene før de skal dra, døgn da hun sover stadig mindre og til slutt ikke i det hele tatt, og det er derfor hun på avreisedagen vekker hele familien klokka tjue over fem med klirrende grytelokk og synger Gyllne morgon, gyllne morgon! Sista natten svunnit hän.

Men hva hjelper det vel at hun river hele familien opp av senga og er glad og synger, når bilen ikke er pakket med det som skal være med?

Også ungene kan forundret konstatere, mens de løper ut og inn av huset, at bilen er helt tom, at de fleste veskene og bagene står åpne og fortsatt venter på å bli fylt, at det ligger stabler med klær, sengetøy, håndklær og leketøy i nesten alle rom.

Bertil murrer.

Du har jo for helvete ikke pakket noe som helst!

Det lyner hissig i Ingegärds blikk. Noe så urettferdig!

Å, har jeg ikke det, kanskje? Nå får jeg bare lyst til å gråte. Du ser vel at jeg er så godt som klar!

Hun forklarer det flere ganger, stadig mer anklagende

– hun kan jo ikke bære ut kjølebagene før ungene er ferdig med frokosten!

Hun kan jo ikke bære ut håndklærne før alle er ferdige på badet, eller sengetøyet, før alle har stått opp?

Før det kan hun ikke lukke vesker, bager og sekker og bære dem ut til bilen.

Og hun kan ikke pakke det andre før hun har plassert de store bagene i bagasjerommet.

Dorullen må hun forresten også ha med.

I tilfelle noen får behov for å stoppe i veikanten.

Stemmen er anstrengt og skingrende. Hun begynner å gråte mens hun demonstrativt river dorullen ut av holderen. Rundt en time senere, da bilen virkelig er fullastet og hun har beordret alle til å sette seg inn, tar Ingegärd en siste runde gjennom huset for å sjekke at hun ikke har glemt noe som for enhver pris må være med.

Hun kommer tilbake fullastet. Det halve brødet fra frokostbordet, den nesten tomme margarinpakka.

Det siste som slenges inn i bilen, er ikke engang pakket inn.

Hun kan pakke om underveis, sier hun.

I bilen er det allerede varmt og fuktig. Det lukter søtt fra kaninburene. Bæsj, høy, sagflis. De fire ungene har klemt seg sammen i baksetet og klager på varmen og at det er for trangt, pappaen deres sier at det blir bedre når de kommer seg av gårde, da får de litt gjennomlufting.

Av en eller annen grunn insisterer mamma alltid på å ta med sengetøy hjemmefra til Koster, enda de leier møblert med tepper og alt.

Da Bertil kommenterer hvor idiotisk han synes det er, protesterer hun bestemt: Det er ikke noe problem, sier jeg, hører du ikke hva jeg sier? Jeg legger dem i baksetet, det går bra, kan du ikke høre? Og ungene sitter mykere. Eller hva, unger? Ikke sant det blir deilig? Der kan du høre, de synes jo det er kjempefint! Og så setter jeg de blå plastpottene foran dem, i tilfelle de må kaste opp. Men kjære vene? Klart de lukter litt tiss, det er jo potter! Nå får du slappe av litt her. Og nå må vi dra, hvis vi noen gang skal komme fram. Det synes i hvert fall jeg. Hva sier dere, unger, synes dere også at vi skal dra nå? Der kan du høre, ungene synes også at vi bør dra. Sett deg inn, nå, så tar jeg det første strekket! Jo, jeg kjører! Du kan ta over etter at vi har spist i Enköping. Ingegärd setter seg bak rattet. Bertil spør tre ganger om hun føler seg klar til å dra. Ja, har jeg sagt! svarer hun hver gang. Bertil går for å låse utgangsdøra.

Men er dere helt sikre på at dere har fått med dere alt nå, da? sier Ingegärd høyt til ungene, i et forsøk på å parodiere pappaen deres og lokke ungene til å le av ham. Hun rister på hodet og skjærer en artig grimase. Etterpå kaster hun stadig engstelige blikk på ungene gjennom bakspeilet.

Ingen av barna ler.

Etter å ha låst huset setter pappa seg inn i bilen.

Ja, da drar vi vel, da? sier han og kikker oppfordrende på Ingegärd.

Å! Det! Det hadde jeg glemt, roper Ingegärd plutselig, som om hun nettopp har kommet til å tenke på noe ekstremt viktig, og klyver ut av bilen, men lar døra stå åpen. Hva er det nå, da? stønner Bertil etter henne, men Ingegärd forsikrer at absolutt alt er i orden, det er ingenting, hun skal bare … Mens hun skynder seg opp grusgangen til inngangsdøra og forsvinner inn i huset igjen.

De største barna sukker. Kan vi ikke bare dra snart? Småsøsknene klager over at de allerede føler seg spysjuke og Bertil mumler men hva i svarte helvete og skal til å gå etter Ingegärd for å finne ut hva som egentlig skjer, idet Ingegärd kommer ut av eneboligen, låser og skynder seg mot bilen.

Hadde du glemt noe, eller?

Selvfølgelig hadde jeg ikke det, avfeier Ingegärd, hva er det du tror om meg, egentlig? Ikke noe å bry seg om. Sett deg inn, så vi omsider kommer oss av gårde!

Hun ler, himler med øynene. Foreldrene setter seg i bilen, Ingegärd starter motoren og kjører ut av oppkjørselen og forbi naboene, som hun vinker til gjennom det åpne vinduet.

Du kan vel ikke ha vært borte så lenge uten å drive med et eller annet, kommenterer Bertil.

Men i all verden, svarer Ingegärd, jeg bare åpnet vinduet til Jonas og Stine, så naboungene kan klatre inn og låne Donald-blader, om de har lyst til det!

Hva gjorde du, sa du?

Hører du dårlig, eller? Jeg åpnet vinduet til ungene.

Er du fullstendig fra vettet? Hvem som helst kan jo ta seg inn der og stjele hva som helst. Huset står jo tomt hele sommeren!

Kan jeg aldri tenke meg, ler Ingegärd. Hold dere fast, unger, nå drar vi!

Så setter hun opp farten, og de freser bortover Bergvägen og mot Ringvägen og til foreldrenes høylytte krangling begynner de på sin lange reise gjennom Sverige.

[start kap]

Familien søsknene Gardell vokste opp i, var nok bra på mange måter, men svakhet, det hadde den ikke rom for.

Så da detble konstatert at mor Ingegärd led av demens og Jonas ringtemorens eldste søsterBritta for å overbringe den triste nyheten, svarte tanteBritta hissig at det umulig kunne stemme, for i deres familie ble de ikke demente.

Mer var det ikke å si om den saken.

Da deres mors eldste søster Britta etter hvert selv gikk bort, hadde hun sant å si rukket å bli alvorlig dement, hun også.

Men det snakkes det altså ikke om. Ikke i deres familie.

Fred over tante Brittas minne.

Som riktignok ikke mintes så mye etter hvert, men likevel.

Det det ikke var lov å snakke om i familien, ble fortrengt, benektet og forvrengt, bådebevisst og ubevisst, og rundt de hemmelighetene eller uønskede sannhetene som måtte skjules, ble det bygd myter og stadig mer kompliserte løgnkonstruksjoner.

Eller som Jonas Gardell selv skriver i den posthumt utgitte romanenEn ufo gjør entré: «Å snakke sant er å juge så folk tror på en.»

Jonas Gardell: "Til minne om en betingelsesløs kjærlighet". Oversatt til norsk av John Erik Frydenlund. Vigmostad Bjørke.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.