Gå til sidens hovedinnhold

Anmeldelse av Assassins Creed Valhalla

I det tolvte spillet i Assassins Creed-serien treffer endelig Ubisoft en nerve fansen har ventet lenge på. Og endelig får vi besøke Norge!

Jeg er en av de som aldri har forstått hva alt oppstyret rundt Assassins Creed-serien egentlig gikk ut på. Jeg har forsøkt å starte på flere av de andre spillene, men har fort mistet interessen underveis. Mye på grunn av spillselskapet Ubisoft sin tendens til å stappe kartet fullt av repeterende side missions, gjenstander uten betydning du kan samle på, og lignende.

Denne gangen er det imidlertid helt annerledes. Verdenen vi møter i Valhalla er levende, og oppdagelsene underveis føles mer tilfeldige og organiske enn tidligere. Flere fans av Assassins Creed-serien ser tilbake på de tre første spillene som en gullalder for serien, og mener at spillene aldri ble det samme etterpå. Med dette spillet er det nok mange som vil endre mening.

Endelig i Norge

Vikingtiden har vært et tema som har vært forespurt lenge, og endelig har fansen blitt hørt. Denne gangen starter historien i Norge i det niende århundret. Du spiller Eivor, en viking du kan bestemme både kjønn og utseende til, som reiser fra Norge til England etter en familiekonflikt.

England er delt opp i en rekke små herredømmer, og alle har sin egen konge eller hersker. Oppdraget ditt i dette nye landet er å samle disse herredømmene, og samtidig skape en navn og et herredømme for din egen vikingklan. For å gjøre dette må du både plyndre kirker og småbyer, samt skape bånd og allianser til andre herredømmer på din vei. Disse vennene vil deretter hjelpe deg med å til slutt få kontroll over England, og skape deg et navn.

Selv om spillet starter i Norge, vil den største delen av spillet utspille seg i England. Prologen til spillet som utspiller seg i Norge vil ta i underkant av fire timer, om du tar deg litt god tid til å utforske underveis. Deretter bærer veien over til England, men du har alltid muligheten til å reise tilbake til Norge for å gjøre flere side missions og lignende om du skulle ønske det.

Den gode nyheten er at bare området i England tilsvarer et kart på 90 kvadratkilometer, altså seks kvadratkilometer større enn kartet vi kjenner fra Odyssey. I tillegg har vi en god størrelse i Norge, med to store områder vi kan utforske. Dette er altså det største kartet vi har sett i Assassins Creed-serien så langt.

Sjekk priser på Assassins Creed Valhalla her!

Vakker og levende verden

Verdenen Eivor befinner seg i tok pusten fra meg. De høye fjellene vi kjenner så godt fra egen natur er utrolig godt gjengitt. Den dype snøen du baner deg vei gjennom fremstår utrolig naturlig, og lydene vi kjenner så godt av knirkende snø og vinter kommer tydelig frem.

Naturen rundt deg er også levende. Om du rir gjennom skogen på en hest ser du små harer og en rev i ny og ne som spretter unna. Trærne står akkurat passe tett, og de vaier naturlig i vinden. Selv teksturen på steinene, og fossene som renner nedover fjellsidene, er imponerende. Når jeg klatret oppover de bratte fjellsidene med nydelig utsikt og snø langs toppene, samtidig som musikk med norrøne toner spilte i bakgrunnen, var det flere tilfeller hvor jeg fikk gåsehud. Så vakkert er det faktisk.

Når du seiler over til England blir man på nytt overrasket. Snøen er byttet ut med nydelige høstfarger, og sollyset skinner gjennom de fargerike bladene. Alle bladene, buskene og trærne står tett i tett, og danner et tykt og detaljert lag av urørt natur som er imponerende.

Også møtene i spillet oppleves mye mer naturlige enn tidligere. Flere ganger i løpet av spillet har jeg tatt meg selv i å tenke på Red Dead Redemption 2. Mens du drar rundt og oppdager verdenen kan du få øye på små blå lysende prikker på kartet, såkalte mysterier. Om du oppsøker dem, kan du oppleve små og overraskende hendelser som ikke har noe med historien til spillet å gjøre, men som skaper en dybde i verdenen du befinner deg i.

Jeg møtte blant annet en viking som hadde lagt seg ned for å sove på vakt, og deretter endte med å gå i søvne. Når jeg fulgte etter ham resulterte det i at han kastet seg over en line på vei over et stup, og våknet vettskremt på den andre siden. En annen mann i England klagde så fælt over alle rottene han hadde på gården, men da jeg møtte en dame som hadde et hus fullt av katter litt lenger nede i veien, klarte jeg takket være en karisma-egenskap jeg hadde tilegnet meg tidligere, å overbevise henne om å slippe ut kattene sine. Dette løste rotte-problemet til mannen, og da jeg kom forbi igjen senere takket han meg for hjelpen.

Slike små øyeblikk får verdenen til å bli mer levende, og de byr på overraskelser. Dessuten er de mye morsommere å gjennomføre enn såkalte «go and fetch»-oppgaver.

Morsomme mini-spill og en levende leir

Etterhvert som du kommer deg over til England, vil du også ende opp med å lage den egen lille landsby for klanen din. Denne landsbyen kan du deretter hjelpe med å ekspandere, og deretter også legge til egne tjenester etterhvert som du samler inn byggematerialer fra plyndring i området.

I landsbyen kan du blant annet få deg tatoveringer, oppgradere stallen, ordne et eget sted for å male og oppgradere skipene dine, bygge brakker for å få hæren din sterkere, eller bygge opp et etterforskningsbyrå for Hytham, som egentlig hører til Assassins-klanen. I tillegg vil du kunne skaffe en butikk, et sted du kan bytte inn eksotiske dyreskinn og fisk mot ulike premier, eller skaffe en liten gård som produserer hvete, kylling og andre husdyr. Det er svimlende mange muligheter her, og jeg har enda ikke nevnt alle sammen.

I tillegg til dette vil du kunne komme over en rekke morsomme små aktiviteter i verdenen. Du vil blant annet bli utfordret til en drikke-konkurranse i ny og ne, eller du kan ende opp i noe de kaller en flyting-duell. En duell hvor du rett og slett rimer om kapp med en annen karakter, for å til slutt få bedre karisma-ferdigheter som igjen åpner opp forskjellige dialog-muligheter senere i spillet. Det er en av de mest originale og morsomme måtene jeg har vært borti for å utvikle en karisma-ferdighet i et spill.

Selv har jeg brukt alt for mye tid på å spille et terningspill kalt Orlog. Det er kort forklart et duellerende spill hvor to spillere spiller mot hverandre ved hjelp av en rekke sekssidede terninger. Det er en rekke kompliserende regler som jeg sikkert kunne skrevet en egen artikkel om, men jeg anbefaler deg heller å teste det selv. Det er overraskende avhengighetsskapende, og kan fort ende med å bli et eget spill, som Gwent fra The Witcher-sagaen har blitt.

Stort ferdighetsutvalg

Ferdighets-treet, der du kan velge hvilke ferdigheter du gjerne vil utvikle, er i dette spillet formet som et gigantisk stjernekart. Hver gang du går opp et nivå får du to ferdighetspoeng som du kan bruke til å skaffe deg to nye ferdigheter. Her kan du lett velge om du vil fokusere på nærkamp, bueskyting eller andre ting. Innimellom kommer det også større stjerner, som gir deg spesielle ferdigheter og angrep du kan lære deg.

Det beste med dette systemet mener jeg likevel er at du når som helst kan restarte alle poengene du har investert, og bestemme deg for å ta en annen vei på stjernekartet i stedet, helt uten noen form for kostnad. Med andre ord, om du investerer alle poengene dine i en karakter som fokuserer på nærkamp, men deretter bestemmer deg for å begynne med bueskyting i stedet, kan du bare nullstille poengene dine, og bygge ferdighetene på nytt. Det skaper en stor fleksibilitet, og det er ikke nødvendig å begynne spillet med en ny karakter for å prøve en ny spillestil.

Det er også verdt å nevne at nærkampen i dette spillet føles helt fantastisk. Selv har jeg valg en øks som kun krever én arm, og så har jeg et skjold i den andre armen. Måten karakteren din svinger øksen på er veldig naturtro, og jeg føler alltid jeg har kontroll under slåsskampene jeg havner i. Når det er sagt, må jeg også si at dette er et kampsystem som belønner deg for å være tålmodig. Om du løper inn i en gjeng av fiender og slår vilt rundt deg med øksen din, vil du dø. Dette er nok noe mange kjenner til fra tidligere assassins-spill, men her føler jeg likevel at et er enda mer raffinert.

Om du venter på at motstanderen din skal angripe, dukker unna på riktig tidspunkt, eller bruker skjoldet ditt til å parere, før du deretter angriper tilbake på riktig tidspunkt, vil du få betalt for det. Når jeg hogger øksen min i fiendene mine, føles det nesten skremmende naturtro. Jeg føler meg rett og slett som en viking.

Nesten helt perfekt

Det er fristende å la Assassins Creed Valhalla stikke av med en toppkarakter, men det er likevel noen små ting som gjør at jeg likevel må holde litt igjen. Først og fremst skulle jeg ønske at animasjonene til karakterene var bedre. Ansiktsuttrykkene henger ikke alltid helt på grep med hva karakterene sier, og det ser ikke ut til at dette systemet har blitt noe forbedret siden de forrige spillene i serien. Animasjonene begynner å føles litt utdaterte, og det er litt skuffende, spesielt nå som vi også er over på en ny generasjon av spillkonsoller. Det hendte også enkelte ganger at føttene til spillkarakteren min forsvant gjennom taket mens jeg klatret og lignende.

I tillegg er det ikke til å se bort fra at det å være en brutal og barbarisk viking kan krasje med det å skulle være en listig assassin som lurer i skyggene. Ved plyndringer blir du for eksempel tvunget til å blåse i hornet og løpe inn i landsbyen sammen med en horde av blodtørste vikinger. Det er utrolig morsomt å gå inn i de store gruppeslagsmålene på den måten, men det skaper også en litt for stor kontrast når jeg ti minutter senere skal snike meg alene inn i en leir for å myrde alle fiendene usett fra en busk. De to spillestilene passer rett og slett ikke helt sammen.

Jeg har likevel valgt å se bort fra det. For selv om de to stilene ikke nødvendigvis passer helt sammen, har jeg det veldig morsomt med begge deler. Dessuten har det fått meg til å spille mer brutalt enn jeg pleier. Jeg sniker meg ikke like mye rundt lenger. Har jeg muligheten til å gå løs med øksen og være en blodtørst viking, så gjør jeg rett og slett det i stedet.

Enda er det flere ting jeg ikke har fått plass til å nevne i denne artikkelen, men som spilleren får finne ut av etterhvert. Dette er et spill som kan holde deg opptatt i flere hundre timer om du ikke bare følger hovedhistorien, men lar deg selv gå vill i universet. Det er mye å oppdage, og om resten av Assassins Creed-spillene følger denne trenden, har de fått en ny fan hos meg.

Kommentarer til denne saken