44 år unge Florian Arbenz har jobba med storheter som Greg Osby, Dave Liebman og Andy Sheppard noe som mer enn antyder på hvilken hylle han hører hjemme. Likevel er det med trioen Vein, det tvillingbror Michael spiller piano, at Florian Arbenz har fått mest, og velfortjent, oppmerksomhet.

Her har han tatt initiativet til et svært så internasjonalt band. De cubanske brødrene Jorge og Maikel Vistel, på henholdsvis trompet og tenorsaksofon, med erfaring fra samarbeid med Benny Golson, Roy Hargrove og David Virelles, den brasilianske gitaristen Nelson Veras, den engelske vibrafonisten Jim Hart, som vi har møtt i bandet til Marius Neset og den australske bassisten Rafael Jerjen, er til sammen Convergence - som betyr noe i nærheten av sammenfall.

Arbenz, som har skrevet to av de åtte låtene, mens de resterende er ført i pennen av Vistel-brødrene, men hver for seg, legger ikke skjul på at de musikalske referansepunktene finnes hos Coltrane, Henry Threadgill, Steve Coleman og til og med Django Reinhardt.

Det betyr på ingen måte noen form for kopiering, bare spennende utgangspunkt. Moderne, melodiske, hip akustisk med tydelige røtter som snakker et 2020-språk fremført av meget dyktige musikanter som aldri går i veien for hverandre, men som derimot løfter hverandre - der har vi Convergence.

Når så Arbenz kan melde at han har idealer som Max Roach, Art Blakey og Jack DeJohnette, så vet vi i hvilket landskap vi finner hans eminente trommespill også.

«Convergence» er intet mindre enn en hyggelig overraskelse fra et ukjent hold. Dette er både et band, en musikk og enkeltmusikanter vi mer enn gjerne hører mer fra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.