Det er tre år siden debuten til I Like to Sleep så dagens lys. Det var et gjennomført flott første steg fra unge herrer fortsatt i tenåra og ikke minst med liner notes fra øverste hylle - kødda!

Nå har gutta, det vil si Nicolas Leirtrø på barytongitar og noe som heter bass-vi, Øyvind Leite på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon, rukket å bli hele 22 år og de har tatt opp til flere nye, spennende steg siden den gang.

Alle kommer fra Trondheim og etter at de som gruppe blei kåra til årets unge jazzmusikere i 2018, har de tilbragt kvalitetstid på jazzlinja i byen som en gang hadde et godt fotballag. Det er det lett å høre for I Like to Sleep, et bandnavn de har henta fra et Thelonious Monk-sitat, har altså videreutvikla et distinkt og totalt originalt bandsound siden sist.

Instrumenteringa er jo ikke akkurat noe man plumper over hver dag og når de tre har falt ned i ei gryte som inneholder ingredienser fra så forskjellige krydder som 70-talls progrock, jazz, impro og klassisk musikk - og sikkert mye annet også, så sier det seg sjøl at dette må bli noe helt for seg sjøl. Det at de tre har, til tross for sine skarve 67 år på Tellus, spilt og hengt mye sammen gjør også sitt til at de har utvikla ei fellesstemme som de kan ta med seg hvor som helst og slippe å bli sammenlikna med noen andre.

I Like to Sleep fortalte meg allerede i 2017 at de var et band med ei retning det ville bli veldig spennende å følge. Her har altså bekreftelsen på det ankommet og her er det nå et enda større potensial til å nå langt utenfor Harald og Sonjas grenser med det tøffe og heftige uttrykket - spesielt hvis de får skrevet fornavnet til Monk korrekt på bandets neste skive.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.