*Nettavisen* Livsstil.

Anne og Gunnar giftet seg i 1976: - Vi har aldri drevet med millimeterfordeling. Ta og gi - og så jevner det seg ut

Gunnar kan takke det dårlige busstilbudet fra Hunstadmoen til Bodø sentrum for at Anne sa ja til å bli kjæresten hans.

- Du må gjerne fortsette å stille det spørsmålet der, altså. Så mange ganger du vil. Men svaret blir det samme.

Gunnar (63) ler, tar en slurk kaffe og setter seg rolig tilbake i sofaen.

- Men du skjønner at jeg spør?

- Nei, egentlig ikke. Vi har aldri tenkt så mye over det.

- I dag ville alle tenkt over det. Jeg tror ikke du finner mange par i 2019 som tar dette med knusende ro. Det er jo ganske spesielt?

- Javel? Hvis du sier det, så. Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg har i alle fall aldri vært opptatt av det. Hva med deg, Anne?

Anne (62) smiler til ektemannen.

- Nei, det har jeg aldri tenkt så mye på.

«Hun fine venninna»

Vi skal komme tilbake til spørsmålet Gunnar ikke skjønner at jeg stiller.

Men først skal vi reise mye lenger tilbake i tid, til 1974.

Vi er på Hunstadmoen, en bydel i Bodø som på 70-tallet blant annet bestod av et nabolag med boliger tilknyttet forsvaret. Anne er 16 år og Gunnar 18. De bor begge i forsvarsboligene sammen med familiene sine.

- Jeg hadde jo sett Anne på butikken og rundt omkring i nærmiljøet. Og så gikk vi på samme gymnas. Jeg synes jo hun var en ganske... snerten, flott jente.

I første omgang var fascinasjonen relativt ensidig.

- Jeg hadde ikke lagt merke til han, egentlig. Eller jo! Jeg hadde sett bilen hans, det var ei rød boble med bokstavene «G» og «S» på dørene. Så den hadde jeg sett, sier Anne.

Klikk på bildet for å forstørre. GIFT I 43 ÅR: Anne og Gunnar

GIFT I 43 ÅR: Anne og Gunnar tror det er flere grunner til at de har hatt det så godt sammen i over 40 år. Ærlighet og åpenhet, felles verdigrunnlag, muligheten til å vokse i samlivet og god kommunikasjon, er noen av hovedårsakene, tror paret.  Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Alt snudde på én kveld. En vårdag i 1974 skulle Gunnar feire seier i fotballturneringa med kompisene sine, og de ville gjerne ha med seg noen jenter på festen.

- Gunnar ringte på døra mi og spurte «kan du ikke ta med deg hu fine venninna di og komme opp på fest?»

- To umiddelbare spørsmål: Han «ringte på døra di»? Og hvorfor i all verden spurte han etter «hun fine venninna»?

Gunnar bryter inn:

- Ja, dette var lenge før mobiltelefonen så jeg måtte jo ringe på. Og dessuten sa jeg hei og sånn først, og dette med hun «fine venninna» var jo bare et påskudd! Jeg skjønte jo at Anne ikke kom til å komme opp alene, så da foreslo jeg at hun skulle ta med seg venninna.

- Så det var Anne du var interessert i?

- Jaja. Men det var jo andre gutter der også, så det var jo fint om de kom begge to. Og det gjorde de jo! Ikke lenge etter jeg hadde ringt på døra og spurt, så kom de opp på festen.

Men 16 år gamle Anne hadde strenge regler hjemme og fikk ikke lov til å være så lenge ute. Hun dro derfor hjem ganske tidlig - helt edru - mens resten av gjengen fortsatte festen.

Etter en stund, banket Pia, aka «hun fine venninna», på soveromsvinduet til Anne.

- Da hadde Gunnar spurt om sjans på meg. Eller, Pia lurte på om jeg var interessert i å «begynne ila'me han».

- Han var raskt ute med det spørsmålet?

- Ja. Men jeg var litt usikker, fordi jeg synes jo de gutta var litt rølpete den kvelden. Men da husker jeg Pia sa: «Men Anne, han har jo bil!»

Det var altså den røde bobla, med «G» og «S» på bildørene, som gjorde susen til slutt.

- Det gikk jo nesten ikke busser fra Hunstadmoen til byen på den tiden, så det var greit å ha kjæreste med bil.

Vil være hos hverandre

45 år senere, sitter Anne og Gunnar i leiligheten sin i Bodø. På veggene henger bilder av barn og barnebarn.

Den røde bobla er død for lenge siden, men Gunnars fascinasjon for Anne er veldig levende.

Det blir spesielt synlig hvis de er borte fra hverandre. Barna ler av foreldrene når de er snakker sammen på telefonen for tredje gang i løpet av én dag, men Gunnar og Anne synes ikke det er noe rart.

De liker best å være der den andre er.

- Hvis Anne er bortreist så går det greit det første døgnet, men så begynner jeg å savne henne. De to-tre neste dagene synes jeg bare er pyton, forteller Gunnar.

Klikk på bildet for å forstørre. Anne og Gunnar

LYKKELIGE: Anne og Gunnar ringes hver dag i løpet av arbeidsdagen, bare for å si hei og høre hverandres stemme. Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Selv når begge er hjemme, ringes de ofte. I løpet av en typisk arbeidsdag prater de gjerne sammen minst én gang.

- Jeg ringer vel bare for å høre om han har det bra, sier Anne.

- Ja, og så er det jo for å snakke om litt praktiske ting, da. Ting som skal hentes og sånn. Hva vi skal gjøre etter jobb, sier Gunnar, og legger til:

- Men det er jo godt å bare høre stemmen hennes.

Heldigvis ser det ut til at Anne vektlegger helt andre ting med ektemannen i dag, enn det hun gjorde som 16-åring.

- Han er den beste vennen jeg har, og jeg tror det er derfor vi har det så bra sammen. Jeg forteller ham alt det som mange andre forteller venninnene sine, og det har jeg alltid gjort. Og så synes jeg at han er morsom, smiler Anne, og fortsetter:

- Men mest av alt så har jeg veldig respekt for ham. Det grunnleggende verdisynet hans og medmenneskeligheten, det respekterer jeg veldig.

Kjøpte forlovelsesring for feriepengene

Etter Gunnar spurte om sjans, gikk det relativt fort. På første date gikk de på kino og så det Anne i dag beskriver som «en vulgær Andy Warhol-film», og samme kveld fikk Anne møte Gunnars mor.

Så fort gikk det at Gunnar glemte å gjøre det slutt med den faktiske kjæresten sin.

- Han hadde helgardert seg, ler Anne.

- Neida, jeg var bare litt treig. Det var vel ikke så seriøst mellom meg og hun jeg var sammen med. Eller, det var en helt annen interesse for Anne, i alle fall. Så det var egentlig ingen tvil, sier Gunnar.

Så snart Gunnar ble singel, kunne Anne og Gunnar bli offisielt kjærester.

- Plutselig sa det egentlig bare veldig pang, og jeg visste at dette var veldig bra, smiler Anne.

- Men dere var jo veldig unge, tenkte dere at dette skulle vare livet ut?

Gunnar nøler litt. Anne nikker.

- Jeg tenkte ganske kjapt at dette var noe som kunne vare livet ut. Jeg var oppdratt i den tradisjon at den du hadde sex med først, den skulle du være med resten av livet. Egentlig skulle man vente til ekteskapet, men det...

- ... gjorde vi ikke, fullfører Gunnar.

I mai 1976, rundt to år etter Gunnar spurte om sjans, var Anne klar for ring på fingeren.

- Gunnar hadde fått «skrekkelig mye» i feriepenger. Så da sa jeg bare rett ut at «nå har vi penger til å kjøpe ringer». Og det var han jo enig i, så da gjorde vi det, forteller Anne.

Bryllup med 13 gjester

Men så snart ringen var på fingeren, hadde ikke det unge paret noe særlig hastverk med å gifte seg. Planen var å flytte til Irland fordi Gunnar ville studere fysioterapi.

Men så, fire dager etter Anne fylte 19 år, fikk de vite noe som umiddelbart skrinla Irland-planen.

Anne var gravid.

Plutselig ble det litt viktigere å gifte seg, mest for Gunnars far, som meldte tydelig fra om hva han syntes om barn utenfor ekteskap.

Det var 1976, to år før loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Men for Anne og Gunnar, var det uansett ikke aktuelt.

Nå skulle de bli foreldre. Anne var skeptisk til å gifte seg «bare fordi noen mente hun burde», men da foreldrene inviterte til bryllup i Honningsvåg, så takket de ja.

Det ble et enkelt bryllup. Foreldre, søsken og forlovede i en lukket kirke i på nyttårsaften 1976.

«Hun fine venninna» var Annes forlover. Noe annet skulle vel bare mangle.

Klikk på bildet for å forstørre. Anne og Gunnar

BRYLLUP: På nyttårsaften 1976, i en lukket kirke i Honnningsvåg, sa Anne og Gunnar ja til hverandre for alltid. De var 21 og 19 år gamle. Foto: Privat

- Dere var 19 og 21 år gamle da dere giftet dere. Hvilke tanker hadde dere rundt dette med å skulle forplikte seg for livet?

- Ikke så mange. Det var jo lenge siden jeg hadde forpliktet meg til Gunnar, sier Anne.

- Det er ikke mange 21 år gamle gutter som gifter seg i 2019. Hva tenkte du, Gunnar?

Gunnar blir stille. Han kan rett og slett ikke komme på at han tenkte så mye annet enn at det var dette han ville:

- Jeg var jo interessert i å gifte meg. Det var jo hu her jeg ville ha!

365 kroner etter faste utgifter

I mai 1977 ble de foreldre til en liten gutt. Like etter måtte Gunnar i militæret, og begynte å jobbe på Bodø flystasjon så snart han var ferdig.

- Tiden gikk fort. Gunnar var den store helten i alle sammenhenger fordi han deltok i oppdragelsen og omsorgen av sønnen sin. Det var nemlig ikke så vanlig på denne tiden. Jeg husker folk var veldig imponert over at Gunnar skiftet bleier, minnes Anne.

Etter regningene var betalt, hadde de 375 kroner igjen. Til søndagsmiddag lagde de kjøttkaker av en kvart kilo kjøttdeig.

- Men vi var ikke fattige, jeg røyka jo på den tiden, så det hadde vi jo råd til, ler Anne.

Anne utdannet seg til å bli lærer, mens Gunnar ble flygeleder. Med tiden fikk de to barn til, bygde seg hus og skapte en hverdag de begge trivdes med - med nok rutine til at ting gikk på skinner, men med nok avvik fra rutinene til at Anne ikke «følte seg kvalt».

- Hadde dere det bra?

- Ja, det hadde vi. Klart, vi kunne bli forbanna på hverandre, men det gikk fort over, svarer Gunnar.

- Vi var jo så unge! Vi hadde ikke lagt til oss så mange uvaner eller vaner, og formet hverandre underveis. Hadde vi levd et helt voksenliv før vi møtte hverandre, ville det nok vært vanskeligere å tilpasse seg hverandre, sier Anne.

Klikk på bildet for å forstørre. Anne og Gunnar

UNGDOMSKJÆRESTER: Anne og Gunnar har vært kjærester i over 45 år - helt siden de var tenåringer.  Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Etter noen års samliv, innså Anne noe hun tror har hjulpet henne - og forholdet - ganske mye:

- I begynnelsen ville jeg jo at Gunnar skulle tenke og gjøre som jeg gjorde. Men så gikk det opp for meg at hvis dette skulle vare, så kan det ikke bare være mine standarder som skulle gjelde, sier Anne, og legger til:

- Vi har aldri drevet med noen millimeterfordeling av type «nå var du ute med kompisene dine i går, og da er det min tur i kveld». Du må ta og gi, og så jevner det seg ut.

Forholdsregler som beskytter forholdet

Og det er her vi kommer tilbake til spørsmålet som ble stilt innledningsvis:

- Dere har jo vært hverandres eneste kjæreste, og ingen av dere kjenner til noe - eller noen - andre. Har dere aldri følt at dere kan ha gått glipp av noe?

- Nei, aldri, svarer begge.

Det er nesten så man tror de ikke snakker sant. Ekteparet har tre barn, som alle fant sine kjærester i godt voksen alder - etter de hadde reist, bodd i utlandet, studert, flyttet rundt og datet mange ulike kandidater.

- Dere må jo på et eller annet tidspunkt ha sett på barna deres og tenkt «shit, det der fikk ikke vi prøvd ut»?

Igjen er svaret et unisont nei.

- Vi har alltid gitt hverandre rom til å utdanne oss og gjøre ting hver for oss. Begge har hatt mulighet til å vokse i samlivet vårt, og det er nok noe av det aller viktigste, sier Anne.

- Dere var 16 og 18 år gamle da dere møttes. I løpet av de siste 45 årene så må dere vel ha sett på andre og tenkt «hm, det kunne vært spennende»?

Gunnar og Anne ler. Joda, det er klart at andre kan ha virket spennende. Men fordi de har hatt det så godt sammen, har fristelsen aldri blitt for stor.

- Jeg har tenkt seriøst på dette med at gresset som regel ikke er grønnere på andre siden. Den spenningen som kan være der med en ny person, den tror jeg går over. Når du har realisert det, så tror jeg ikke det blir så bra. Og for meg har det aldri vært verdt det; å risikere alt jeg har med Anne og familien vår, sier Gunnar.

Men alt har ikke gått av seg selv. For når vi går dypere inn i temaet, blir det klart at ekteparet faktisk har tatt flere forholdsregler for å verne om parforholdet sitt - dog kanskje ubevisst.

I tillegg til at de aldri har drevet med «millimeterfordeling», har ekteparet hatt fokus på å gjøre ting sammen - noen ganger på bekostning av denne såkalte «egentiden», som mange unge er opptatt av i dag.

- Gjennom hele vårt forhold, har vi gjort mye sammen. Mange par gjør det sånn at han går ut på fredag og hun på lørdag, for da slipper de barnevakt. Men jeg tror det kan være en dum løsning. Hvis du går ut mye alene og blir oppvartet av andre og får mye oppmerksomhet, så kan det fort lede til noe annet, mener Anne.

I tillegg har de satt av tid til å være kjærester, selv med tre barn i hus.

- Når barna er små, er det mye logistikk rundt den biten og det skal også være sånn. Da handler livet mye om barna. Men vi var ganske strenge og la barna tidlig, så da fikk vi kveldene. Det var verre da ungene ble tenåringer, minnes Anne.

På et tidspunkt innførte de «voksentid» i stua mellom 16 og 17. Da tok de seg en middagslur på sofaen sammen, og fikk prata litt om dagen.

- Jeg tror nok ikke dette skjedde så ofte, men jeg husker det var noe vi gjorde av og til. Det var godt å være litt alene, minnes Gunnar.

Men aller viktigst, og helt i tråd med samlivsterapeutenes råd:

Anne og Gunnar har snakket mye sammen. De har vært åpne og ærlige - og involvert hverandre i tanker og vurderinger.

- Min mormor fortalte meg en historie som jeg alltid vil huske. Da hun var i 30-årene, hadde barn og var gift med morfar, ble hun betatt av annen mann. Dette fortalte hun til morfaren min, hvorpå han svarte at «javel, men kan jeg få være med i denne konkurransen? Kan jeg få konkurrere om å få være sammen med deg?» Det svarte mormor ja til - og det var morfar som vant til slutt, forteller Anne.

Det å gå inn i et forhold med en annen, er et aktivt valg. Anne håper derfor at hun, som morfaren, ville blitt involvert i vurderingen om Gunnar skulle stå overfor det valget.

- Skulle han vurdere det, håper jeg han diskuterer det med meg først. For den prosessen vil jeg gjerne være med på. Jeg har nemlig noen gode motargumenter.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag