Det er fristende å innlede denne artikkelen med følgende setning:

«Kjære småbarnsforeldre, denne er til dere».

Men så er ikke det helt sant. Fordi denne problematikken begrenser seg ikke utelukkende til småbarnsforeldre, så vi må omformulere oss litt:

«Kjære alle par som krangler om hvem som støvsuger mest vs. hvem som klipper plena oftest. Til alle dere som allltid må pakke kofferten til toåringen før ferie, mens dere irriterer dere over at kjæresten knapt vet hvilken størrelse barnet bruker i klær.

Til alle dere som vasker bilen og irriterer dere over at kjæresten bruker den som sin personlige søppelbøtte. Og til dere som følger nøye med på renta på huslånet, men får kjeft for ikke å ha tørka over kjøkkenbenken.

Denne er til alle dere som enten er lei av å føle at dere sitter med mesteparten av ansvaret for hus og hjem, men også til dere som har gitt litt opp fordi dere føler det uansett aldri blir «bra nok».»

Psykolog Per-Magnus Thompson og familieterapeut Thomas Winther har loset mange par gjennom denne problematikken, og har flere gode råd til hvordan man løser den kanskje vanligste problematikken i et parforhold:

Ansvarsfordeling i hjemmet.

Som regel kvinnen som har hovedansvaret

Selv om likestillingen har kommet langt i Norge, er det fremdeles slik at kvinnen gjør mer husarbeid enn mannen.

De siste SSB-tallene er fra 2010, og viser at kvinner gjør 50 minutter mer husarbeid hver dag enn det menn gjør. Tallene peker imidlertid i riktig retning, melder VG:

I 1980 brukte fedrene 4,9 timer i uka på husarbeid, mens de i 2010, brukte 7,7 timer. Mødrene brukte 23,8 timer i 1980 og 14 timer i 2010.

Men én ting er antall timer brukt på husarbeid, det er ofte ikke der konflikten i parforholdet ligger. Tid brukt på støvsuging, klesvask og matlaging er konkret og lett å telle - og dermed også lett å fordele.

Det som er vanskeligere å fordele, hovedsakelig fordi det ikke er så konkret, er følelsen av å sitte med hovedansvaret.

Les også

Slik får du forholdet til å vare: - Det ligger mye sannhet i «happy wife, happy life»

Å være den som sørger for å ha kjøpt inn gave til bestemors 70-årsdag. Eller ha pakket solkrem til barna før ferietur. Å vite når det er skidag i barnhagen eller sørge for å ha vasket fotballskjorta før tiåringen skal spille kamp.

Det er ofte der konflikten ligger. Ansvarsfølelse er nemlig ikke så enkelt å fordele, og når man først har kommet inn i et mønster - hvor den ene tar ansvaret og den andre slipper det - er det utfordrende å komme ut av det.

Og ja, det er som regel kvinnen som sitter med følelsen av å ha hovedansvaret, sier parterapeutene.

- På gruppenivå er det oftest kvinner som har den rollen. Dette til tross for at norske menn er på toppen i verden når det kommer til å bidra hjemme, sier psykolog Per-Magnus Thompson, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI og kjent fra ekspertpanelet i TV-serien «Gift ved første blikk».

Hvorfor er det sånn?

Ekspertene tror det er flere grunner til at det ofte er kvinnen som tar rollen som hovedorganisator over hus og hjem - selv i 2019.

- Tradisjonelt sett så har det jo vært slik at kvinner har tatt det ansvaret. Mor gikk hjemme og hadde kontroll over huset, og så kom far hjem og tok pipa i munnen og la seg på sofaen. Selv om vi har kommet langt siden den gang, er ikke tradisjonene helt borte. Dette er en endring som skjer over generasjoner, sønner gjør som sine fedre og døtre som sine mødre, sier familieterapeut Thomas Winther.

I tillegg spiller nok biologien inn.

- På gruppenivå ser vi at kvinnehjernen er bedre disponert for perspektivtaking og multitasking, mens mannehjernen er dårligere rustet til å ha tusen baller i luften samtidig, sier Thompson.

Les også

Parterapeut spurte par når de har mest lyst på kjæresten sin - tre ting går igjen

Med disse bakenforliggende årsakene i bunn, tror Thompson likevel at slike mønster oppstår som en konsekvens av mellommenneskelig dynamikk. Psykologen beskriver et scenario godt kjent fra terapirommet:

- Hvis kvinnen har litt mer oversikt, er litt raskere og vet litt mer hele tiden, så sitter mannen gjerne igjen med en følelse av at hun alltid ligger litt foran. Da ender man fort i situasjoner hvor det er kvinnen som må redde situasjonen når det oppstår et problem, forklarer Thompson.

Et godt eksempel er pakking til familiens ferietur. Hvis kvinnen har kjøpt alle klærne som ligger i skapet til fireåringen, så har hun naturligvis et bedre utgangspunkt for å pakke kofferten enn det mannen har. Hvis hun i tillegg har forberedt seg godt ved å skrive en pakkeliste, er utgangspunktet hennes enda bedre.

Hvis mannen da begynner å pakke fireåringens koffert, er det gjerne med en følelse av å ha hennes forventninger hengende over seg, og venter nærmest bare på å få høre at han «gjør det feil».

LES OGSÅ: Den kvinnelige orgasmen: Fire tips til å nå klimaks

Når slike situasjoner oppstår mange nok ganger, forsterkes mønsteret og konsekvensen blir følgende:

- Over tid blir dette en emosjonelt krevende situasjon. Kvinnen føler gjerne at hun står alene med alt, og blir sint, frustrert og skuffa. Mannen, som kanskje skammer seg fordi han føler seg utilstrekkelig, blir enten helt passiv eller så kjemper han tilbake ved å bli sint og gå til motangrep, sier Thompson.

Løsning: Del én

Et etablert mønster er vanskelig å bryte ut av, men heldigvis finnes det råd.

Hvis problemet er at arbeidsfordelingen rett og slett er veldig ujevn, er dere egentlig relativt heldige. Det er nemlig det letteste problemet å løse:

- Sett dere ned å lag en oversikt over arbeidsoppgavene i hjemmet og hvor lang tid dere bruker på hver oppgave. Så fordeler dere oppgavene dere imellom, sier Winther.

Vær veldig tydelig på hvem som har ansvar for hva, råder familieterapeuten.

- Ha dedikerte arbeidsoppgaver. Hvis begge tror man har ansvaret for å kjøpe inn mat til helga, er det fort gjort at ingen gjør det. Menn må melde seg på og ta initiativ, og kvinner må slippe ansvaret. Det vil si at hun ikke skal sende melding å minne ham på å ta med regntøyet hjem fra barnehagen på fredager, for eksempel. La ham heller glemme det én gang - så skjer det nok aldri igjen, mener Winther.

Løsning: Den vanskeligste biten

For de fleste par, er det imidlertid ikke så enkelt. For ja, man kan fordele arbeidsoppgaver, men for mange par det totalansvaret som er konfliktens kjerne, altså følelsen om å være alene om den overordnede familielogistikken.

Psykolog Thompson har helt konkrete råd til par som ønsker en jevnere fordeling av ansvarsfølelsen, og deler det inn i tre punkter:

1) Anerkjennelse av vanskelige følelser

- I et parforhold så er det sånn at hvis én person føler man har et problem, så har paret et problem. Første steg mot løsning er derfor å anerkjenne partnerens vanskelige følelser, sier Thompson.

Les også

Biolog om valg av partner: - Beinhardt og kynisk, men dessverre sant

Når mannen opplever at kvinnen viser frustrasjon over hans manglende initiativ, så er det lite konstruktivt å møte disse følelsene med oppfordringer om å «slappe litt av» eller «ikke mase».

- Bak klagingen og frustrasjonen ligger det en opplevelse av å stå ganske alene i veldig mye. Man bør anerkjenne at det å sitte med hovedansvaret for familielogistikken er en jobb i seg selv - og at den er krevende. Som regel vil den andre parten respondere fint på det, det er godt å få anerkjennelse på den jobben man gjør.

2) Bli enige om følgende: Ønsker vi egentlig en endring?

- Det finnes en del par som konkluderer med at det egentlig er OK at en av partene har hovedansvaret, så lenge man har snakket om det og er fornøyd med den avgjørelsen, sier Thompson.

Kanskje kan man leve godt med at kvinnen, som ofte har et større behov - og er bedre rustet - for langtidsplanlegging og totaloversikt, sitter på hovedansvaret - så lenge hun får anerkjennelse for jobben, samt støtte og hjelp fra mannen sin.

3) Rollerullering

- Hvis målet er å kunne veksle på å ha hovedansvaret og kunne slappe litt mer av, er rollerullering et effektivt grep, sier Thomspon.

Oppgaven blir mye brukt i parterapi, og går helt enkelt ut på at man blir enige om å bytte roller. «Denne gangen pakker du familiens kofferter til ferietur, så lager jeg matpakka,» for eksempel.

- For at dette skal fungere må man ha en aksept og forståelse for at ting vil ta litt tid og at man de første gangene kan gjøre litt feil.

LES OGSÅ: Sexolog med oppfordring til frustrerte menn: Slik vekker du kvinnens sexlyst

Vær tålmodig, ikke kritisk. Vær raus og la den andre gjøre seg sine egne erfaringer - og begå sine egne feil.

- Det som er krevende for mange kvinner, er å se på dette som en langtidsinvestering. Skal mannen ta over ansvarsområder hun tidligere har hatt kontroll på, vil det ta litt tid før han blir like god, sier Thompson.

Winther er enig.

- En del mødre sliter med å gi fra seg ansvaret når det kommer til barna, kanskje fordi hun går hjemme med babyen de første månedene og innarbeider faste rutiner. Hun kan ikke overlate ansvaret til far for så å ringe etter ti minutter med huskelister og formaninger. Stort sett går det greit, mor må kunne legge fra seg ansvaret og stole på at far har kontroll, sier Winther.

Er en 50/50-løsning realistisk?

Verken Thomson eller Winther tror det nødvendigvis er avgjørende at man oppnår en klar 50/50-fordeling i hjemmet for å kunne være lykkelige som par og foreldre.

Det som er avgjørende, er at man er enige - og fornøyd - med ansvarsfordelingen.

At man er et lag som drar i samme retning, rett og slett.

- Denne problematikken og dette mønsteret er veldig vanlig, men hvis det blir for utfordrende, kan det være lurt å oppsøke hjelp. På familievernkontoret kan man få gratis rådgivning, sier Thompson.

- Tror dere det er oppnåelig med 50/50-fordeling eller bør vi slå oss til ro med at ikke alt trenger å være helt likt?

- Jeg tror det er oppnåelig, men kanskje ikke i vår generasjon. Men vi er på riktig vei, dagens fedre tar langt mer ansvar og initiativ hjemme enn det deres fedre gjorde, sier Winther.

Thompson tror ikke det nødvendigvis er ønskelig med en 50/50-løsning i alle hjem.

- Å skulle være samstemte i alle vurderinger, krever mye av paret. Da må man dele mye informasjon og virkelig jobbe for å hele tiden stå sammen i alle avgjørelser og vurderinger, Det er nok ikke nødvendig, eller ønskelig, for alle par, avslutter psykologen.