*Nettavisen* Livsstil.

Birgitte og Jonas giftet seg i 1981: - Vi ble enige om å gifte oss over kjøttkaker og stua kål

Det er en vanskelig femårsperiode på 80-tallet som Jonas og Gitte knapt husker, men én ting er de sikre på: De sto i den sammen.

Spør du Birgitte Holmene og Jonas Knutsen om småbarnsperioden, rister de på hodet. Litt sånn rolig risting, riktignok, ikke panisk. Mer som om det er en tid de helst vil glemme.

Egentlig er det ikke snakk om å glemme. Det er tross alt vanskelig å glemme ting man knapt husker.

- Tiden fra tvillingene ble født til de ble fem år, den husker jeg nesten ingenting av. Det er helt sant. Vi gikk på autopilot, sier Birgitte.

For det som skulle være en lykkelig småbarnstid, ble i stedet en tid fylt av bekymringer, våkenetter og alvorlig sykdom. Tvillingene ble født to måneder for tidlig, og måtte overvåkes døgnet rundt.

Birgitte og Jonas byttet på å holde vakt, litt som om de jobbet på et sykehus. Den ene hadde første nattevakt, den andre neste. I tillegg jobbet de begge hundre prosent fra tvillingene var rundt et halvt år gamle.

- Jeg vil si vi hadde det ille. Han ene fikk hjertestans hjemme, og de hadde pusteproblemer. Det var helt håpløst. Og så var ungene såpass syke at ingen turte å avlaste oss. De var redde for at de skulle slutte å puste, forteller Birgitte.

Birgitte husker spesielt en episode på sykehuset, like etter tvillingene var født. Da var de i samtale med en sosionom, som preget av tidligere erfaringer sa følgende til ekteparet:

- Enten er dere to skilt om fem år, eller så lever dere sammen livet ut.

- Han fikk meg til å le

Birgitte og Jonas gikk på samme gymnas i Larvik, men de hadde ikke mye med hverandre å gjøre på skolen.

Birgitte, som egentlig går under navnet Gitte, var en del av den såkalte "narkogjengen" i Larvik, uten å noen gang ha prøvd narkotika. Men så kule var de, Gitte og venninnene hennes, at de var en del av gjengen likevel.

LES OGSÅ: Utrospørsmål skiller menn og kvinner – ekspertene er ikke overrasket

Jonas, derimot, var en litt mer inneslutta type. Han var flink på skolen, glad i å fiske og hadde en kompisgjeng som gikk med boblejakke nærmest året rundt.

- Jeg vet ikke om hun la noe særlig merke til meg, men det var ikke vanskelig å legge merke til henne, sier Jonas, og fortsetter:

- Hun var en veldig populær jente. Nå beskriver jo hun meg som en døll type...

- ...men det var du, Jonas. Dere i den boblejakkegjengen, dere sto jo alltid på samme sted i storefri. Og så hadde dere med dere matpakke!

Klikk på bildet for å forstørre. Gitte og Jonas

GIFT i 38 ÅR: Birgitte og Jonas giftet seg i 1981. De møttes på gymnaset, men ble kjærester først som studenter. Foto: Privat

Etter videregående, flyttet begge til Tønsberg. Jonas var militærnekter og jobbet på en institusjon, mens Gitte gikk på sykepleien.

- Så traff jeg Jonas ute på byen. Og for å være helt ærlig, så så du ganske stusselig ut, ler Gitte og ser bort på mannen sin.

- Du hadde på deg en altfor kort dufflecoat og så helt lost ut. Men da hadde du vel akkurat gjort det slutt med Rita?

Jonas ler. Jo, han hadde kanskje det. Det er tross alt 44 år siden, så det er ikke så greit å huske nøyaktig hvem man nettopp hadde gjort det slutt med.

Men én ting husker de begge godt, nemlig den dagen de ble kjærester.

- Jeg hadde invitert henne med ut på båttur fra Larvik til Tønsberg, i ei lita snekke med tre hestekrefter. Det regna, selvsagt, men vi hadde med oss en del murere, sånne store glassflasker med pils. De hang etter båten, minnes Jonas.

Jonas hadde på seg en gammel kjeldress. Praktisk anlagt, som vanlig.

På dette tidspunktet, den 18. mai 1975, hadde det ikke skjedd noe som helst mellom Gitte og Jonas. De hadde prata sammen på fest, men aldri kyssa eller vært på date.

- Men jeg spurte henne bare rett ut, egentlig. Om det kunne være noen muligheter her.

- Uten å vite noe som helst om hun var interessert? Da tok du jo en kjempesjanse!

- Ja, men jeg var så innmari målbevisst. Og så måtte jeg handle litt kjapt, fordi broren min var også litt interessert.

Gitte og Jonas ler.

- Ja, jeg husker du sa at "du må nesten velge, fordi Knut er også begeistra for deg," minnes Gitte.

- Så da valgte du Jonas?

- Jaja. Da var vi jo godt beruset begge to!

Med en promille som lå godt over politiets grense, sa altså Gitte (18) og Jonas (19) ja til å være kjærester.

- Jeg likte han så godt fordi han fikk meg til å le. Men vi har ikke lik humor, altså, virkelig ikke, sier Gitte.

- Nei, vi er jo helt ulike, egentlig, svarer Jonas.

- Ja, men vi ler fryktelig mye! Så vi har det moro. Og han var solid. Det likte jeg.

Glødende forelskelse

Noe av det første man legger merke til med Gitte og Jonas, er nettopp det:

At de ler veldig mye.

Parets samspill, som psykologene ville kalt det, er det man i 2019 ville kalt #couplegoals:

De smiler ofte, ler av hverandres historier, nikker anerkjennende når den andre prater og tøyser mye med hverandre. Samtidig er de direkte og tidvis brutalt ærlige med hverandre - men fordi latteren alltid sitter så løst, er det rom for akkurat det.

Klikk på bildet for å forstørre. Gitte og Jonas

LATTER: - Vi ler veldig mye sammen, sier Gitte. Paret mener at humor og mye latter har bidratt til at de har hatt det så godt sammen. Foto: Privat

Båtturen markerte starten på forholdet. Ikke lenge etterpå, flyttet Jonas til Kristiansand for å gå på lærerhøgskolen. Avstanden passet det unge paret utmerket, spesielt Gitte, som var opptatt av å ha ungdomstiden sin litt alene.

LES OGSÅ: Slik får du forholdet til å vare

Men i 1977, etter begge var ferdige å studere, var de klare for noe mer. Jonas hadde fått lærerjobb i Harstad, så det unge paret pakket en liten folkevogn og kjørte nordover mot et nytt liv.

- Dere var 21 og 22 år gamle på det tidspunktet. Tenkte dere noe særlig over at dere skulle bli samboere?

- Nei, det var vel helt naturlig? Jeg har inntrykk av at unge i dag vurderer den friheten man har som singel, som så voldsomt dyrebar. Det var ikke noe jeg kan huske at vi tenkte noe særlig over, sier Jonas.

- Men dere var forelsket?

- Åja, veldig! Er'u gæren? Det var en glødende forelskelse, sier Birgitte.

Etter noen år i Harstad, returnerte de til Østlandet. De flyttet til hovedstaden, inn i en leilighet på St. Hanshaugen. Jonas gjorde et kjapt karriereskifte: Fra lærer til håndverker.

- Og så gifta vi oss i 1981, sier Gitte kort.

Jeg avventer i stillhet, tenker det skal komme flere detaljer. Hvordan var bryllupet? Hvor mange gjester hadde de? Hvordan så kjolen hennes ut? Var de spente?

Men Gitte og Jonas ser ikke ut til å kjenne på noe særlig nostalgi tilknyttet bryllupet. De var langt mer begeistra da de fortalte om båtturen fra Larvik til Tønsberg i 1975.

- Hvem fridde?

- Nei, det husker jeg ikke. Vi hadde jo vært sammen i seks år, så jeg tror kanskje vi ble enige om det?

Jonas ser spørrende bort på sin kone. Gitte rister på hodet.

- Du, det tror jeg vi ble enige om. Over kjøttkaker og stua kål.

Kranglet på bryllupsnatta

Det ble et lite bryllup: Jonas, Gitte og forloverne.

- Jonas sin forlover ble matforgiftet. Og så tror jeg kanskje vi krangla litt før vi la oss på kvelden, til og med, sier Gitte.

- På bryllupsnatta? Om hva da?

- Nei, det husker jeg ikke. Det var vel noen forventninger som ikke ble innfridd, sier Gitte.

- Ja, det har det vært mye av, innrømmer Jonas.

- Jaja, alle de usagte forventningene, ler Gitte.

Klikk på bildet for å forstørre. Bryllup

BRYLLUP: Gitte og Jonas giftet seg i 1981, med kun forloverne til stede. Foto: Privat

For Jonas og Gitte, var det å gifte seg bare et naturlig steg videre. De forpliktet seg til hverandre da de satte seg i folkevogna på vei til Harstad i 1977, og alt etterpå var selvsagt.

- Husk, dette var en annen tid. Vi ble ferdig på gymnaset bare noen år etter ungdomsopprøret i 1968, og fikk med oss mye i årene som kom. Kvinnekampen, demonstrasjonstog, nei til EU og ja til selvbestemt abort. Alt dette hadde vi i bagasjen! Så jeg drømte ikke om å gå hvit brud i stort bryllup, sier Gitte.

Først og fremst, ville de gifte seg for å få det juriske «på stell». De skulle kjøpe hus, og ville sørge for en rettferdig fordeling av lånet.

- Når man gikk i banken på den tiden, så var det bare mannen som fikk lån. Kvinner trengte ikke å skrive under engang. Men jeg sa til banken at det ikke var aktuelt, og at da skulle heller jeg skrive under. Det var nemlig helt uaktuelt for meg at Jonas skulle eie alt og jeg ingenting. Så vi giftet oss, for da fikk vi eie halvparten hver, sier Gitte.

Ikke råd til lammestek

Året etter bryllupet, fikk de en datter. Tre år senere, kom tvillingene.

De neste fem årene er altså vanskelig å snakke om, hovedsaklig fordi Gitte knapt husker dem.

- Det var tøffe år. Samtidig så kan jeg jo huske at vi tenkte at det var en del av livet, sier Birgitte.

- Så dere «sto i det», som man sier?

- Ja. Det gjorde vi. Og så tenkte vi ikke så mye mer over det, egentlig, svarer Jonas.

LES OGSÅ: 93 par førte logg over sex, følelser og humør: Én ting var spesielt avgjørende for sexlysten

Men det sier seg selv, at de ikke hadde så mye fokus på parforholdet. I 2019, kan du knapt åpne et eneste magasin uten oppfordringer om å «finne tid til å være kjærester» eller «pleie forholdet».

Gitte og Jonas hadde egentlig nok med å komme seg gjennom de første årene med to kronisk syke barn. Først da barna ble litt eldre, kunne de senke skuldrene.

- Men dette behovet for å skulle reise, oppleve og gjøre så mye hele tiden, det var ikke funnet opp. Livet var som det var, sier Jonas.

- Ikke hadde vi så god råd, heller, legger Gitte til, og fortsetter:

- Jeg husker godt en påske jeg hadde så lyst på lammestek, men det hadde vi rett og slett ikke råd til. Så vi måtte kjøpe lammekoteletter isteden.

Har blitt mer like med årene

I årene som har gått, har Gitte mange ganger tenkt på det sosionomen sa på sykehuset like etter tvillingene ble født. Om at de enten kom til å gå fra hverandre, eller vare livet ut.

- Det ser jo ut til at det blir det siste. Hvorfor tror dere at dere har holdt sammen?

- Jeg tror det handler om at vi har felles verdier i bunn. Vi kom fra såpass stødige hjem, og ble tidlig vant til å ta ansvar, tidlig vant til hardt arbeid. Og det tok vi med oss inn i voksenlivet, sier Jonas, og legger til:

- Og så har vi det bra fordi jeg giftet meg med en skikkelig flott person. Hun er omtenksom og til stede. Og ordentlig.

Ifølge samlivsterapeutene, har par med lik bakgrunn og likt verdigrunnlag, gode forutsetninger for å overleve. Så kanskje er Jonas inne på noe viktig, at verdigrunnlaget hjemmefra har dannet en stabil grunnmur for forholdet.

- Ja, for vi har ingen felles interesser, i alle fall. Eller, nå har vi kanskje det? Vi liker å gå på tur, sier Gitte.

- Ja, men det gjorde du ikke før! Hvis jeg fikk deg med på skitur eller fjelltur, så klagde du og mente jeg ødela alt sammen bare fordi jeg gikk foran deg, minner Jonas kona på.

- Ja, men du gjorde jo det! Du lå jo to mil foran meg hele veien!

Klikk på bildet for å forstørre. Gitte og Jonas

MINNER: Det nærmer seg 40 år siden Gitte og Jonas giftet seg, og i fotoalbumet ser de bilder fra de tidlig i 20-årene flyttet sammen og startet livet sitt sammen. Foto: Privat

Gitte har stor tro på at det kan være fint å være litt ulike i starten. Da tilfører man ulike ting til forholdet, og det tror hun er sunt.

- Man inngår jo kompromisser hele veien, og etter hvert så finner man jo like interesser. Gudameg, så kjedelig det må være å være sammen med en som er helt lik!

- Men Gitte, det kan du ikke si. Det kan jo være det fungerer utmerket for mange å være like, men for oss to, så har dette fungert, sier Jonas.

- Ja, men det ville vært veldig kjedelig for deg å være sammen med en som er helt lik deg, Jonas.

- Ja, det har jo du fortalt meg hele livet, så jeg har vært nødt til å tro på det, smiler ektemannen.

- Vi gjorde mye fordi vi måtte

Når ekteparet ser tilbake på livet de har delt sammen, er det med en god følelse.

De har hatt vanskelige tider, men de har stått sammen om det.

- Jeg misunner ikke dere unge, som har forventninger til et liv som dans på røde roser, nesten uten å yte noe særlig selv, sier Gitte.

LES OGSÅ: Disse faktorene øker risikoen for utroskap i et parforhold

Hun lener seg litt frem i stolen, tydelig engasjert.

- Den sosiale plikten ser ut til å forsvinne i dagens samfunn. Vi har en regjering som fremmer egoisme, det er individualistenes tid! Nå er det ingen som må noe som helst lenger. Har man ikke lyst, så lar man det være, sier Gitte, og fortsetter:

- Vi gjorde mye av plikt - ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi måtte. Vi må aldri glemme hvilke verdier som ligger i et slikt fellesskap, og at disse verdiene former seg i ungdommen.

I dag er Gitte pensjonist. Jonas kommer snart etter.

- Det gleder vi oss til. Nå har vi mer tid til å tenke på oss selv, sier Jonas, og ser bort på kona.

Gitte nikker.

- Og så har vi bedre råd. Men det er med takknemlighet og ydmykhet at jeg nå kjøper lammestek på butikken, det er det.

Annonsebilag