(Melk & Honning): Pride har de siste ukene prydet hovedstaden med små regnbuer vaiende i vinden, folk iført glittersminke og poplåter fra 90-tallet ljomende fra høyttalere her og der. Den høylytte og frie feiringen av LHBTIQ+-bevegelsen vitner om et land der aksepten er høy. Samtidig er kampen langt ifra vunnet.

Nylig ble Pride-flagg revet ned eller vandalisert en rekke steder. Til Aftenposten uttalte styreleder i Oslo Pride, Fredrik Dreyer, at «omfanget av dette er større i år». Ifølge han er disse handlingene et uttrykk for at hatefulle holdninger mot skeive fremdeles er utbredt i Norge.

Historier om sjikane, trakassering og vold mot homofile, lesbiske, transpersoner eller skeive er ikke uvanlig, selv i Norge. Melk & Honning har snakket med tre LHBTIQ+-identifiserte om deres opplevelser. Her er det Mario Bøckman, Rune J’Atoche og Angelica Sophie Thorsen fortalte oss.

Angelica Sophie Thorsen: – Ble kastet i søppeldunker, stengt inn på toaletter og forfulgt på gaten

Angelica Sophie Thorsen er influenser og modell. Hun forteller til Melk & Honning at hun identifiserer seg som en heterofil kvinne.

– Men i mange settinger føler jeg at jeg må forklare meg og fortelle at jeg er trans eller «født i feil kropp».

Hun har visst hele livet at hun ikke var som de andre guttene.

– Men jeg fant ikke ut av hva det var før jeg var rundt 12 år gammel. Jeg ble ganske fort åpen med vennene mine og etter en kort periode fortalte jeg det til familien og startet da raskt i behandling hos Rikshospitalet, forteller hun til Melk & Honning.

Siden hun var 14 år har hun levd livet som en kvinne.

– Men med utrolig mye mobbing og usikkerhet. Så det har vært en utrolig lang prosess. Jeg har levd mange år i skam, sier Thorsen.

Les også: Sylvi Listhaug tar Åge Hareide i forsvar: – Ytringsfriheten er under press

Thorsen forteller at hun på ungdomsskolen ble kastet i søppeldunker, stengt inn på toaletter og forfulgt på gaten for den hun er. Da hun var 16 år flyttet hun til Oslo for å komme seg vekk fra alle som visste hvem hun var. Bort fra mobbing og krenking, med et ønske om å starte et nytt liv.

– Jeg startet på nytt, men levde også da mange år i skjul, fordi jeg tenkte det var feil å være åpen om det. Jeg trodde ingen kom til å like meg og bare dømme meg om de visste om det, sier Thorsen og utdyper:

– Jeg tenkte det var feil å være åpen om det. Jeg trodde ingen kom til å like meg, og bare dømme om de visste om det. Men ettersom jeg har møtt flere og flere fine mennesker og blitt eldre, har jeg funnet ut av at det er faktisk best å være åpen.

Selv om Thorsen i dag våger å være seg selv og mener Norge er blitt et langt mer aksepterende land enn det har vært, mener hun likevel at vi har en lang vei å gå.

– Det er mange trangsynte mennesker med fordommer. Som syntes det jeg har gjort er helt feil. I voksen alder har jeg fått hatbrev i innboksen, blitt avvist på dates og kommet i utrolig ukomfortable situasjoner.

Dette fikk henne til å skamme seg over den hun var.

– Det førte til at jeg ikke ville gå ut. Det ga meg sosial angst, rett og slett. Men de siste årene har jeg begynt å gi faen. Jeg har absolutt sluttet å bry meg om hva folk syntes og tenker. I stedet deler jeg min historie til så mange som mulig sånn at de som kommer etter meg får en bedre og finere barndom og skolegang enn det jeg hadde, sier Thorsen.

Ifølge Thorsen må man starte holdningsendringer allerede i barndommen for å få til en endring i samfunnet.

– Det å være annerledes er bra og vi må akseptere hverandre, rett og slett. Skolen bør ha mye mer fokus på kjønn, legning og seksualitet fra en mye yngre alder.

Mario Bøckman: – Jeg har dessverre blitt trakassert og slått ned altfor mange ganger

Skribent og skuespiller Mario Bøckman gikk nylig hardt ut mot Elle Norge i det han mente var «misbruk av Pride». Dette var etter at det norske motemagasinet valgte å bruke regnbuefarger og et typisk Pride-slagord, uten å ha inkludert LHBTQI-personer på forsiden av sitt nyeste magasin.

Selv identifiserer Bøckman seg som queer.

– Queer er et samlebegrep for folk som er utenfor normen når det kommer til seksuelle og romantiske preferanser, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. For å ta meg som eksempel; Jeg er en gutt og identifiserer meg som gutt og en komfortabel med å bli kalt «han/hans», forteller han til Melk & Honning.

– Jeg er hovedsakelig tiltrukket av menn, men har opplevd å tiltrekkes av for eksempel ikke-binære, transpersoner osv. Derfor blir det å kalle meg «homofil» litt feil for meg, ettersom det beskriver menn som er interessert i menn. Dessuten kan mitt kjønnsuttrykk og min stil falle utenom det som er ansett normalt for menn. Det igjen gjør at jeg faller innenfor kategorien queer.

Bøckman ble klar over at han likte gutter da han var sju år gammel, da han ble forelsket i en venninnes mye eldre storebror.

– Det tok mange år for meg å akseptere det for meg selv, for ikke å snakke om hvor lang tid det tok å komme ut. Som jeg tror mange LHBTIQ+-personer opplever, har jeg kommet ut mange ganger og gjør det fremdeles fra tid til annen.

Ifølge Bøckman er Oslo en av verdens tryggeste byer for LHBTIQ-personer, og mener at holdningene til folk i Oslo er stort sett aksepterende. Likevel har han opplevd flere alvorlige hendelser basert på at andre ikke aksepterer han som person.

– Når jeg reiser blir jeg minne på hvor mye sikkerhet og åpenhet som finnes her. Men jeg har dessverre likevel blitt trakassert og til og med slått ned altfor mange ganger. Mange har et inntrykk av at Norge er helt trygt for LHBTIQ+-folk, men sånn er det ikke. Man vil møte på problemer med mindre man har et uttrykk som gjør at folk antar at du er hetero eller cis. Er ikke det sykt?

Ifølge Bøckman er det små faktorer som avgjør om man er trygg i en gitt situasjon eller ikke, som hvor man er, når man er der og hvem man er sammen med.

– Dette gjør at mange av oss føler oss utrygge. Kommer du opp i en slik situasjon, spiller det lite rolle hvordan du reagerer, for de som gjør slike ting er ofte aggressive og ikke alene.

Slått ned på åpen gate

Bøckman kjenner ingen homofile som ikke er blitt trakassert i det offentlig rom, eller i det minste blitt mobbet i ungdomstiden. Han trekker frem en grufull opplevelse han ble utsatt for da han var i Stockholm under Pride.

– Jeg satt på en brygge og så utover soloppgangen med en gutt jeg likte. Ettersom det var Pride, hadde vi på oss klær som ga et ganske tydelig inntrykk om at vi er homofile. Så begynte en å mobbe oss for hva vi hadde på oss. Jeg ba han holde kjeft og at han måtte slutte å være homofobisk. Det gjorde han veldig sint, og det hele endte med at han og kompisen slo meg ti til femten ganger, for det meste i ansiktet, forteller Bøckman.

Bøckman forsøkte å blokkere slagene med hendene og ventet til de så seg ferdige. Da kom det to personer bort for å hjelpe til.

– Jeg endte med å få tørke blodet med en ABBA-t-skjorte. Hvis ikke den redningen var sendt fra «The Gay Gods», så vet ikke jeg noe, forteller Bøckman.

Hendelser som dette har satt sine spor hos skuespilleren.

– Hver gang du tar på et antrekk som kanskje er litt utenom det vanlige, som du føler deg komfortabel og fin i, er det et dilemma: «vil jeg være fin eller trygg?». Jeg tror også mange homofile kan relatere til å gå rett inn i skapet igjen om de føler seg litt utrygg i en taxi, eller hos frisøren, klubben eller hvor som helst ellers. At man gjør stemmen dypere, går og står mer «mandig», sier Bøckman.

– Jeg er drittlei av å skulle moderere meg selv, sensurere meg eller generelt gjøre ting som går på bekostning av min selvfølelse for å føle meg trygg.

Ifølge Bøckman ligger ansvaret hos alle om man skal få til en holdningsendring. Også fra dem som opplever hatefulle handlinger og ytringer.

– Selv om det er vondt å snakke om, selv om det er skamfullt å dele, så må vi rapportere når slike ting skjer, slik at vi ikke gir et rosemalt bilde av hvordan situasjonen er, mener Bøckman.

I tillegg må det kommuniseres og prioriteres.

– Det viktigste er å snakke med menneskene i livet ditt, spesielt menn. For det er de som utøver vold i absolutt alle eksempler jeg har hørt. Spesielt de som du tror er for gamle eller ikke kommer til å skjønne det. De som sier «greit å være homo, bare du ikke prøver deg på meg», sier Bøckman og fortsetter:

– Politiet må også bli bedre på å respondere og sette av midler til etterforskning ved hatkriminalitet. Rettssystemet må bli bedre til å behandle saker raskere, strengere og mer effektivt. Mangfold, likestilling, diskriminering av minoriteter og seksualundervisning må inn i pensum på alle skoler. Lærere bør også få flere kurs om hvordan man skal beskytte og respektere LHBTIQ+-personer.

Rune J’Atoche: – Jeg vet at vi ikke er 100 prosent godtatt av samfunnet, men vi er på en god vei

Influenser Rune J’Atoche er åpent homofil og kom ut av skapet på videregående.

– Men ikke til familien og de rundt meg. Det var etter jeg ble introdusert for Pride-paraden i 2014 at jeg innså at det å holde noe så stort skjult, ikke er sunt. Det er bare slitsomt å skifte roller utifra settingen man er, sier J’Atoche til Melk & Honning.

– Familien min tok det semi-tungt. Jeg tror de fortsatt håper på at jeg kanskje blir «normal» en dag. For de som sier at Pride ikke er viktig, så stemmer ikke det. Den er faktisk viktig for noen. sier han.

Selv om ting er blitt enklere for J’Atoche med årene, har det ikke vært en enkel kamp for influenseren å kjempe. J’Atoche vokste opp på østkanten i Oslo, og på den tiden var det omtrent ingen han kunne relatere seg til.

– Da jeg flyttet til Romsås og Høybråten i 9. klasse var det ikke enkelt å leve som åpent homofil. I dag kjenner jeg likevel en håndfull fra området som har blomstret og lever som LHBTQI+-identifisert og det er jeg glad for å se, sier han.

J’Atoche mener det er blitt mye enklere å komme ut av det famøse skapet nå på grunn av sosiale medier og fokus på mangfold og inkludering, men at det fortsatt er en lang vei å gå. Sommeren 2018 opplevde han å bli overfalt av en mann etter en styling jobb.

Les også: Til de som mener Pride «maser»

– Han skrek mens han slo, sparket meg mens jeg lå nede. Han truet meg med det han sa var en kniv, forteller J’Atoche.

– Heldigvis fikk jeg ingen synlige skader etter hendelsen bortsett fra blåmerker. Men det ga meg mye angst i etterkant og et mentalt arr som aldri kommer til å heles. Tanken på at jeg ble overfalt på grunn av legningen min og måten jeg var kledd på den dagen er faktisk veldig skummelt, sier han.

Etter voldsshendelsen har J’Atoche vært mye mer årvåken enn før det skjedde.

– Jeg kommer alltid til å huske det, men prøver å ikke la det ta over. Jeg vil jo leve så normalt som mulig.

For at det skal være mulig mener J’Atoche at løsningen er å fortsette å være seg selv og å kjempe for LHBTQI+-identifisertes rettigheter.

– Vi må vise at fellesskapet vårt er sterkere en noensinne. Jeg vet at vi ikke er 100 prosent godtatt av samfunnet, men vi er på en god vei. Den yngre generasjonen er sterkere og har vist at de ikke lar seg overvinne, sier han.