19. september går Miss Norway av stabelen, og etter måneder med forberedelser og frivillig arbeid, står tolv utvalgte finalister klare til å rusle ned catwalken med mål om å bli kåret til Norges vakreste.

For én av jentene ville det å gå ned en catwalk, spesielt i tolv centimeter høye hæler, vært fullstendig utenkelig, for ikke å si umulig for noen år siden.

– Det begynte egentlig med at jeg kjente jeg fikk mye mindre energi. Jeg ble veldig sliten av veldig lite og det var noe annet enn sånn «nå har det vært litt høyt tempo i det siste». Jeg var sliten på en måte jeg ikke hadde følt på tidligere.

Slik beskriver Celestina Andreassen (24) følelsen hun fikk i kroppen som 15-åring. Hun var en glad og positiv tenåring. Likte å være aktiv, være med venner og familie, trivdes på skolen.

Et svar uten oppklaring

Som tenåringer flest så tenkte hun ikke for mye på fremtiden, men drømmen var å en dag kunne leve av det som var hennes store hobby, nemlig ballettdans.

– Målet var å få danse på en stor scene, og å kunne leve av det, forteller Celestina.

Celestina var likevel ikke som før. Hun var flere ganger hos legen, tok mange prøver og prøvde å finne ut hva utmattelsen skyldtes. Legen fant ingen svar. Til slutt fikk Celestina vite at hun hadde hatt kyssesyken for en tid tilbake.

– Jeg tenkte det ga mening. Familien min og jeg følte vi hadde fått et svar.

Knuser ting og snubler

Kyssesyken ble en unnskyldning hun kunne lene seg på når dagene var tunge, spesielt i overgangen mellom ungdomsskolen og videregående.

Det var jo så mange mange nye forventninger, tanker og ting å sette seg inn i. Kanskje det var derfor hun var sliten, kombinert med etterdønninger av kyssesyken, tenkte hun.

Men det ble ikke bedre. Tvert imot, så ble det verre og dagene ble mer strevsomme. Etter hvert måtte Celestina slutte på dansingen. Selv om hun elsket det, så gikk det ikke lenger.

Så begynte 17-åringen å miste ting. Celestina merket at venstrehånden ga etter, og det å bære en pose hjem fra matbutikken ble verre og verre.

Så begynte hun å snuble i ting. Det var bare ett problem: hun snublet uten at det faktisk var noe å snuble i.

– Jeg ble veldig klumsete. Jeg mistet glass og beina begynte å svikte. Da skjønte vi at det måtte være noe mer, forteller hun.

«Det er noe på bildene»

Det er oktober, og 17 år gamle Celestina får ta MR av hjernen. Hun får beskjed fra sykehuset om at «det er noe på bildene», men det er ikke tydelig nok, så det må tas nye bilder.

I desember kommer det et svært etterlengtet svar. Beskjeden er klar: Hun er ikke sliten etter kyssesyken eller for mye aktiviteter. Celestina har MS, så kroppens immunforsvar angriper nervesystemet.

– Det er ille å si, men det var faktisk en stor lettelse å få vite at det var noe og at det ikke var jeg som var i ferd med å bli gal. Når du har gått rundt i to og et halvt år og vært dårlig, og ingen finner noe, så begynner du å tenke «Er det meg? Er det noe i hodet mitt som gjør at jeg tror jeg er syk uten at jeg er det?», forteller hun.

Hun har fått det som heter attakkvis sklerose.

– Men det var ikke sånn at vi hadde vært inne på tanken at det kunne være MS, ikke i det hele tatt. Da jeg innså omfanget av hva MS er, at dette er kronisk og noen jeg vil ha resten av livet... Det var et stort sjokk.

10-20 barn og unge rammes hvert år

Det finnes tre ulike former for multippel sklerose (MS): attakvis MS, sekundær MS og primær progressiv MS.

– I Norge får ca 500-550 diagnosen MS hvert år, mellom 10 og 20 av disse er barn og unge under 18 år. Men vi tror det er mørketall når det gjelder barn og MS, og at mange av disse har hatt symptomer tidligere i livet, forteller Kristi Herje Haga i MS-forbundet.

De jobber for at diagnosen skal bli oppdaget så tidlig som mulig, for å starte opp med behandling.

– Det er underkommunisert at barn og unge kan få MS. Selv om man kan komme inn med en del av symptomene, så tenker man kanskje ikke i den retningen. Vi i MS-forbundet er opptatt av at man klarer å fange opp så mange som mulig tidlig i sykdomsforløpet, forteller hun.

Uten behandling utvikler om lag 65 prosent det som kalles sekundær progressiv MS.

– Det er da færre attakk, men en gradvis økende funksjonsnedsettelse, forteller Herje Haga.

Ble blind og lam

Det viste seg altså at Celestina hadde en mild grad for MS som består av attakk. Slike kan inntreffe når som helst, og det neste kan komme om ett år, fem år eller tjue år. Hun fikk vite at hun i en alder av 17 år allerede hadde fått sitt første attakk som rammet venstresiden av kroppen hennes.

– Attakket utspilte seg allerede uka etter jeg hadde fått beskjeden om at det var MS. Jeg ble lam i venstre hånd, noen dager senere ble synet på venstre øyet tåkete og mørkt og jeg mistet nesten synet helt. Jeg klarte fortsatt å gå på beina, men venstrebeinet var betydelig mye svakere.

Slik fortsetter det i tre måneder, samtidig som Celestina får kontinuerlig medisinering.

Det er likevel ikke over, det skal nemlig ta to lange år til før kroppen kjennes bedre ut. Sykdommen har gitt henne mye fravær på skolen, og selv om hun hadde gode venner rundt seg var det vanskelig å være sosial.

– Jeg følte meg ganske alene, egentlig, det var vanskelig for andre å forstå hva jeg gikk gjennom og jeg var veldig usikker på hva det ville si for fremtiden min. Det påvirket definitivt psyken på det tidspunktet. Jeg tenkte mye på om jeg noen gang kom til å fungere normalt igjen. Jeg følte jeg måtte lære meg selv hvem jeg var på nytt, forteller hun.

Dette tenker hun om fremtiden

I perioden hun var syk ble det en trøst å se sminkevideoer på YouTube. Det ble en verden hun kunne rømme inn i.

Hun øvde seg på å få til ulike typer sminke, for så å ta det av og øve på nytt.

Det førte til at hun så snart hun følte seg litt bedre søkte på sminkeutdanning i Oslo, og hun reiste inn til hovedstaden fra Nesodden flere ganger i uka. Hun var fortsatt ikke helt frisk etter det første attakket og ble igjen ganske dårlig av presset hun la på seg selv for å fullføre, men hun valgte å kjempe seg gjennom studiene og ble utdannet makeup-artist.

– Hvordan er det å leve med usikkerheten om at du når som helst kan bli dårlig igjen?

– Det slet jeg veldig med i begynnelsen, den tanken var skummel og vanskelig. Nå klarer jeg faktisk å leve med det og leve i nuet. Jeg er på en måte forberedt på at det kan skje noe og har godtatt det, men jeg vil ikke kaste bort de gode dagene jeg har på å frykte det, men jeg vet også at innstillingen min kan bli helt annerledes hvis det skjer noe, forteller Celestina.

Drømmen om å bli Miss Norway

MS-diagnosen gjorde at livet endret seg for godt, og flere drømmer ble knust. I disse dager har hun fått en ny drøm, nemlig å vinne Miss Norway-tittelen.

– Det begynte med at jeg kjente at jeg ville gjøre noe for meg selv, noe som jeg var motivert til og som kunne utvikle meg, og jeg ville bruke erfaringen og historien min til noe positivt, forteller Celestina.

– Jeg vil gjerne nå ut til unge som er i en tøff situasjon og føler seg alene. Det føltes veldig miserabelt å være 17 år og få en såpass alvorlig diagnose, og mange kan lett falle ut på grunn av det. Jeg vil spre kunnskap og bryte ned misoppfatninger, og inspirere andre og vise at man kan komme seg og bli bra igjen, forteller hun.

En del av missedrømmen består av å jobbe frivillig, og Celestina har bidratt både lokalt i Nesodden og i Røde Kors, som har gitt mersmak.

Nå skal hun trene på å gå i tolv centimeter høye hæler, en bragd for Celestina som ikke klarte å gå for noen år siden.

– Det er absolutt veldig symbolsk for meg, og ett hundre prosent som en ekstraseier at jeg klarer det.

– Det sier noe om hele konkurransen for meg. Mange har kanskje fordommer med tanke på at alt handler om utseendet og at man skal gå i bikini på en scene, men det er så utrolig mye mer som ligger bak dette for min del, avslutter hun.