Christian René Wold hadde hatt en travel kveld bak bardisken på utestedet Skansen nyttårsaften 2006-2007. Festen var over, men én gjest turte ikke å gå ut. En kar sto med våpen bak trafoen på utsiden og truet ham med skytevåpen:

– Jeg hadde begynt å ruse meg igjen på den tida, og var ganske påvirka. Så jeg sa til de andre på jobb at de ikke skulle ringe politiet, for jeg fikser dette.

Christian gikk over gata og møtte fyren, som sto med en pistol i hånda.

– Jeg stilte meg 2-3 meter unna og sa: «Legg bort våpenet, ellers tar jeg det fra deg». «Da dreper jeg deg», sa han da. Jeg hadde akkurat fått en dom og tenkte vel at jeg ikke hadde noe å leve for, så jeg ga faen.

Se Christian fortelle om den dramatiske hendelsen i videoen øverst.

– «Da får du skyte meg, men du burde treffe», sa jeg.

Christian gikk mot ham, og mens mannen med våpenet tok ladegrep la Christian merke til at sikringen var av.

– En meter unna rakte han meg våpenet, og jeg ba ham stikke. Så løp han.

– Det skumleste var at jeg var helt følelsesløs. Jeg hadde jo aldri våget noe sånt i nykter tilstand.

Dop og paranoia

I dag bruker Christian René Wold alt han lærte gjennom nesten sju år som kokainavhengig og kriminell til å redde ungdom ut av de samme fellene han gikk i selv.

I den helt ferske krimromanen «Gribbene», den tredje boka i Christian René Wolds krimserie om Kiran, skildres en hektisk tilværelse befolket av skurker, doplanging, paranoia, tjukke kontantbunker, strippere og kokain. Handlingen foregår i Oslo, New York, Hamburg og Spania.

Nesten to meter høye Wold kan ligne på bokas hovedperson Kiran. En mann i sin beste alder, diger, skallet og møysommelig tatovert.

Utelivsbevandrede osloboere kan kanskje dra kjensel på dørvakta som finsilte innslippet på den smått legendariske klubben Head On på 1990-tallet.

Til forskjell fra krimforfattere flest har Wold selv en bakgrunn som utgjør en stor og dyp kilde til såvel karakterene som hendelsene og miljøene i bøkene han skriver.

Den kjente regissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen har kjøpt opsjonen på filmatisering av bøkene om Kiran:

– Vi er i manus- og utviklingsfasen og ønsker å utvikle en TV-serie basert på bøkene. Det er en spennende historie. Det som særlig tiltaler meg er at selv om det er en gangsterhistore, er det egentlig en kjærlighetshistorie. Det er ikke så ofte gangstere er opptatt av kjærlighet, sier Rolfsen til Nettavisen.

Passet på

I starten av årtusenet førte en økende av avhengighet av kokain Wold inn i en tildels lukrativ livsstil finansiert av lyssky transaksjoner i den svarte økonomien.

Foruten å operere i ulike ledd i narkotrafikken, ble Christian etter hvert involvert blant annet i banksvindel. Fysikken gjorde ham velegnet som «påpasser».

– Jeg var han som passet på at pengene ble tatt ut og havnet der de skulle. Man trengte alltid noen som kunne gjøre denne fysiske jobben. Man skulle ha litt kontroll og fikk ansvar for pengene.

– Riset bak speilet var at hvis han som gjorde jobben stakk av, da var det mitt ansvar.

– Donald-historie

I 2005 ble en større svindelsak avdekket.

De tiltalte hadde stjålet brevgiro-sekker og forfalsket giroene ved å endre beløp og mottaker, slik at pengene gikk til kontoer de selv disponerte. På denne måten havnet etter hvert millionbeløp på kontoer de egentlig ikke skulle.

Wold står fast på at hans rolle i dette var ganske perifer.

– De hadde knyttet mange saker sammen. Jeg hadde kontakt med en eller to av personene i saken. Det var en skikkelig Donald-historie.

Det var mange tiltalte i saken, viser dommen som Nettavisen har lest. I 2006 ble Christian René Wold dømt til ett års ubetinget fengsel for bedrageri og heleri.

Ville bli skuespiller

Starten på Wolds kriminelle løpebane var et mislykket forsøk på å slå gjennom som skuespiller i New York.

– Det fløt over av stoff. I showbransjen fikk du det nærmest kastet etter deg.

Men så skadet Wold ryggen, og møtte en kald skulder fra showmiljøet etter å vært i Norge for en ryggoperasjon. Da ga han blaffen i skuespillerforsøket og ble i stedet for alvor hekta på kokain.

– Det kunne gå 8000-9000 kroner per dag. Jeg hadde et stort nettverk og fikk koblet sammen ulike grupperinger. Jeg visste hva som skjedde hvor. Det er mye man kan gjøre for å skaffe seg penger i løpet av en dag. Det er mye jeg ikke husker også.

Våknet i fengselet

Wold måtte vente en stund på soning, og tiden fram til det var tøff.

– Jeg følte skam for venner og familie. Jeg turte ikke å møte dem. De gamle kjente var jo vellykkede folk fra Oslo Vest, med hus og bil og jobb. Jeg så dem, men de så ikke meg.

– Hvis det dukket opp noen jeg kjente, gjemte jeg meg bak biler eller hold jakka over hodet. Sånn var det lenge, helt til jeg kom i gang med utdanningen flere år senere.

Fengselsoppholdet ble en vekker.

– Det ble et enten eller. Jeg hadde jo ikke tilgang på stoff lenger, så jeg begynte heller å trene. Etter seks uker var jeg i ganske god form.

Wold har mistet mange venner og bekjente på veien. I årene etter soningen utdannet han seg til sosionom. I dag jobber han for Oslo kommune med å hjelpe ungdom ut av skråplan-fellene.

I tillegg har han sitt eget nettverk, Skamløst Nettverk, som skal være et fristed for unge med problemer knyttet til vold, rus og kriminalitet.

Det kan være livsfarlig å komme fra et fint hjem.

- Nå tar de fram kniven

Wold forteller om en virkelighet som er langt mer brutal enn før og om situasjoner som politiet ikke har kontroll på. Om unge gutter som blir stadig yngre når de lokkes til kriminelle handlinger.

– Gutter i 15-16 får småbrødrene til å hente pakker. Det er ikke uvanlig at 13-14-åringer bruker kokain. Og dette er byomfattende.

Kanskje er det aller verst på vestkanten, mener Wold:

– Barna har bankkort. De lager fingerte innbrudd. Telefoner og vesker til store summer blir borte. Det hjelper ikke en dritt med penger og fulle kjøleskap i store hus med stappfulle barskap, når foreldrene er fraværende. Det kan være livsfarlig å komme fra et fint hjem.

Og pengene? De går til dyre rusvaner.

– De som selger er kyniske. De blåser i hvem de selger til. Alderen for å begå sånne handlinger blir bare lavere og lavere. Det er mer vold, og mer våpen i omløp. Mange barn lever i fattigdom. Skjult fattigdom. De vet hva de vil ha, og nå tar de fram kniven og stikker for å få det.

Mange barn lever i fattigdom. Skjult fattigdom. De vet hva de vil ha, og nå tar de fram kniven og stikker for å få det.

Trenger noen som lytter

Som bomiljøkonsulent i Sagene bydel hjelper Wold folk i trangbodde miljøer og som er i en vanskelig hjemmesituasjon - og særlig med ungdom og kriminalitetsforebygging.

Ved siden av er eks-dørvakten konfliktmegler - nettopp dørvakt-erfaringen kommer godt med da. Wold kaller det gatekapital. Å få snakke ut er uvurderlig, mener Wold.

– Også de som gjør mye gærent har behov for å snakke! De må snakke om det som er vanskelig med noen de kan stole på, noen de vet ikke plaprer videre. Da kan man komme inn og gi råd. Jeg kjenner flere som har forandret retning etter å ha blitt fulgt tett opp over tid.

– Men det er forståelig at lettjente penger og status i gjengen frister mer enn en kjedelig jobb. Så hvordan får man da unge folk i en slik situasjon unna veien mot skråplanet?

– Jeg kan spille på ting de kjenner igjen. Jeg vet hvordan det er i miljøer der man ikke kan stole på noen. Det er lett å bli lurt, og jeg kan fortelle hva som skjedde med meg, og hva en flekk på rullebladet kan bety.

En 16-åring Wold fikk kontakt med hadde planer om å bli gangsterrapper.

– Han var mest opptatt av gangstergreiene. Så jeg fortalte ham at med noe på rullebladet ville han aldri komme inn i USA. Da sluttet han faktisk med ulovlighetene med en gang!

Det er mye foreldre kan gjøre ved bare å være mer oppmerksomme, i stedet for å mistenke. De må ta seg tid til å snakke ordentlig med barna sine. Det kan faktisk redde dem.

- De gamle metodene funker ikke

Tillit, troverdighet og respekt i miljøet gir det Wold kaller gatekapital. Det er det viktigste middelet til å skape endring, mener han.

– Det er mange som kjemper seg opp nå som har et rykte. De skal være tøffe. Men de setter også pris på folk som tør å snakke med dem og spørre om de har det bra. Man må ha nok folk inn i disse miljøene - og det krever tålmodighet.

– Det er mange i bydelspolitiet som nå jobber veldig bra med dette. Hvis man skal nå fram, må det andre metoder til enn å stoppe, ransake og slippe løs. Det er heller ikke alltid det lønner seg å sparke inn døra hos foreldrene.

Regelmessig tar Christian telefonen opp og ringer ungdom han jobbet med for fem år siden for å høre hvordan det går.

Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, men alle trenger voksne som samtaler og hører etter, mener Wold.

– Det er mye foreldre kan gjøre ved bare å være mer oppmerksomme, i stedet for å mistenke. De må ta seg tid til å snakke ordentlig med barna sine. Det kan faktisk redde dem.

Nettavisen har fått bekreftet historien i innledningen av en person som var tilstede.