*Nettavisen* Livsstil.

Da Anja var 15 år, skrev hun en liste over alt hun hatet ved kroppen sin

JEG MOT MEG: Anja Catrine Venås (23) er en av åtte ungdommer som forteller åpent om sine psykiske utfordringer i NRK-serien «Jeg mot meg». Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Anja la alle bevis på den vonde ungdomstiden i en eske på soverommet. Den tok hun av og til frem for å minne seg selv på at det faktisk hadde skjedd.

25.09.19 15:01

- Kan du finne frem den lista du skrev som 15-åring?

- Jeg har den på mobilen, men jeg trenger ikke ta den opp. Den lista har jeg i hodet, sier Anja Catrine Venås.

Hun tar noen sekunders pause, før hun begynner å ramse opp alt hun kunne tenke seg å endre på:

- Operere nesa, operere bort ribbein, operere anklene, bli høyere, fettsuge magen, ta restylane i leppene, få silikonpupper, få smalere midje, få smalere benbygning...

- Smalere benbygning? Hvordan skal du få til det?

- Det er vanskelig. Men da jeg var på mitt verste så leste jeg at man kunne få benskjørhet av å drikke Pepsi Max. Så jeg drakk all den Pepsi max'en jeg kom over, men det fungerte ikke.

Hun smiler litt oppgitt over seg selv.

- Jeg har jobbet mot et uoppnåelig mål, det vet jeg. Og jeg er så altfor klar over feilene mine.

- La oss si at det var mulig å oppnå alle disse endringene, tror du at du ville vært gladere?

- Jeg vet ikke. I mitt hode tror jeg ting kunne blitt enklere, selv om jeg vet det kanskje er feil.

- Fikk en melding om at jeg var stygg

Anja Catrine Venås er 23 år gammel. Det er altså 11 år siden hun fikk sitt første panikkanfall. Tolv år gamle Anja trodde at hun ble forfulgt av en bil på vei hjem fra skolen, og syklet for livet.

- Jeg hadde alltid vært redd av meg, men etter den episoden ble alt verre. Jeg kunne ikke gå på do alene, ville ikke sykle alene til skolen og måtte ofte sove inne hos mamma og pappa fordi jeg var så redd, forteller Anja.

Akkurat hvorfor hun var så redd, synes hun selv i dag at det er vanskelig å svare på.

Klikk på bildet for å forstørre.

LYSERE: Anja sier hun har det bedre nå enn før innspillingen av Jeg mot meg, men understreker at hun fortsatt har lang vei å gå. Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

- Men det skjedde en del ting på skolen på samme tid som sikkert påvirket meg. Det begynte egentlig med at jeg ikke ble invitert i bursdag til mine beste venninner i klassen. En av gangene sov alle ute i telt, og da fikk jeg en melding fra dem om at jeg var stygg og at ingen brydde seg om at jeg levde. Den var underskrevet alle venninnene mine.

- Så du ble mobbet?

- Jeg hater det ordet. For kanskje er dette med utfrysning og sånt noe alle må gjennom? Det har jeg tenkt mange ganger, og jeg blir ofte usikker på hva jeg egentlig skal kalle det.

Litt motvillig forteller hun om noen av episodene hun husker best fra barne- og ungdomsskolen.

- Jentene sendte stygge blikk, stengte meg fysisk ute av sirkler når de sto og pratet i skolegården og sendte meg stygge meldinger. Guttene var mer fysiske, de sa ting rett ut. Kalte meg hore. Selv om ting i perioder ble bedre, ble det verst i niende. Da hadde omtrent hele kullet vendt meg ryggen, og jeg hadde kun venner i trinnet under.

Boks med bevis

Ungdomstida i Gol, er nærmest utelukkende vond å tenke på for Anja.

- På et vis gikk ting seg litt til på videregående, men jeg følte meg aldri trygg. Jeg var desperat etter de andres bekreftelse og vennskap, at de skulle like meg.

Hadde det ikke vært for moren, vet ikke Anja hva hun skulle gjort. For når alt annet var vondt og utrygt, var moren alltid god og trygg. Da hun var ferdig med videregående, flyttet hun bort fra Gol, men tok med seg de vonde minnene - bokstavelig talt.

- Jeg hadde en eske full av dagbøker og skjermbilder av meldinger jeg fikk av jentene på ungdomsskolen. Det var rett og slett en boks full av bevis på alt som hadde skjedd, slik at jeg kunne hente det frem når jeg ble i tvil. «Dette gjorde de faktisk. Dette sa de faktisk,» liksom.

- Fint å vite at man ikke er alene

Som 20-åring ble Anja diagnostisert med cyklotymi, som er en bipolar lidelse. Det opplevde hun som en lettelse, og hun har siden gått på medisiner.

De siste årene har hun fortalt åpent om sine psykiske problemer, både på bloggen sin og i TV-serien «Jeg mot meg», som går på NRK nå.

- Jeg så at NRK lette etter deltakere til en serie som het «Jeg mot meg», og da tenkte jeg først at det var så utrolig beskrivende for hvordan jeg føler det. For det er jeg som kjemper mot meg selv, det er jeg mot meg. Så da dro jeg bare opp mobilkameraet og filmet meg selv. Videoen sendte jeg inn, og så ble jeg plukket ut og fikk være med.

LES OGSÅ: Anders (18) hadde tvangstanker og spiseforstyrrelser: - Djevelstemmen i hodet styrte livet mitt

I serien møter vi åtte ungdommer som dokumenterer sine psykiske utfordringer gjennom videodagbøker. I en periode på 12 uker, møtes de ukentlig til gruppeterapi med psykolog Peder Kjøs.

- Mange vil helst være alene når de er så langt nede som det du ser ut til å være på videoklippene du selv har filmet. I tillegg blogger du om det du sliter med. Hva er det som gjør at du ønsker å eksponere deg selv på den måten?

- Det handler om flere ting. Jeg blogger for å vise alt det vanskelige, for å få det ut, forsøke å forstå meg selv og fordi jeg ofte blir møtt med forståelse fra lesere som har det på samme måte. Det kjennes godt. Samtidig skiller jeg mellom det private og det personlige, så det er ikke alt jeg deler, sier Anja, og fortsetter:

- Jeg ønsker å hjelpe folk, det var mye derfor jeg meldte meg på «Jeg mot meg» også. Hvis jeg kan være en person som andre kan relatere seg til, tror jeg det vil hjelpe mange. Det er fint å vite at man ikke er alene om problemene sine.

Klikk på bildet for å forstørre.

KAMP: - Det er jeg som kjemper mot meg selv, det er jeg mot meg, sier Anja. Foto: NRK

- Vil bli møtt med forståelse og trøst

Psykolog Peder Kjøs, som har ledet samtaleterapien i «Jeg mot meg», har ingen problemer med å forstå at enkelte velger å fortelle åpent om sine psykiske lidelser.

- Når man har det vondt og vanskelig er det to veier ut: Du kan enten trekke deg tilbake og inn i deg selv, eller gå ut for å få hjelp, trøst og støtte. Begge deler er vanlig. Det å blogge om problemene sine, er en måte å gå ut for å be om støtte på. Mange gjør det i håp om å bli møtt med forståelse og trøst, sier Kjøs, og legger til:

- I tillegg er det mange bloggere som kanskje føler at de over lang tid har presentert et urealistisk bilde av seg selv på bloggen. Det å fortelle om hvordan de egentlig har det kan være en slags test for å finne ut om folk fortsatt kan like dem hvis de forteller sannheten om seg selv.

LES OGSÅ: Anniken Jørgensen: - Jeg blir provosert av de som mener jeg ikke bør legge ut bilder av kroppen min

Kjøs understreker at det å dele åpent om egen psykisk helse, absolutt ikke er for alle.

Klikk på bildet for å forstørre.

PSYKOLOG: Peder Kjøs leder gruppeterapien i «Jeg mot meg» og mener det er positivt med mer åpenhet rundt psykisk helse. Foto: NRK

- Noen angrer etterpå, mens andre kanskje ikke får den responsen de ønsker. Det er viktig å tenke seg godt om før man deler noe så personlig.

Positiv til åpenhet

At TV-serier som «Jeg mot meg» bidrar til åpenhet rundt psykisk helse, er Kjøs bare stolt av. Dette til tross for tidligere kritikk om at åpenheten kanskje ikke er utelukkende positiv.

Da serien kom med sin første sesong, uttrykte psykolog Hedvig Montgomery bekymring over konsekvensene av en slik åpenhet som «Jeg mot meg» bidrar til.

- Jeg har ingenting å utsette på «Jeg mot meg», tvert imot så vet jeg at deltakerne i akkurat den serien får god oppfølging. Jeg er mer bekymret for at denne TV-trenden kan få veldig mange unge mennesker til å åpne seg om sine problemer på Instagram og blogger. Når vi har en trend som sier «vis frem alt, dette kan vi snakke om», så kan det lure de med lite apparat og støtte i ryggen til å åpne seg, uttalte Montgomery til Nettavisen i 2016.

Peder Kjøs mener imidlertid at åpenhet er positivt.

«Mitt håp er at unge i sine lønnkammer vil ha godt av at andre viser frem noe de kan kjenne igjen når de prøver å forstå seg selv, heller enn at de skal føle seg underlige og uforståelige, slik altfor mange har gjort,» skriver Kjøs i en kronikk i Aftenposten.

La hånda over munnen på kjæresten

Selv om Anja har det bedre i dag enn for noen år siden, har hun fortsatt mange tunge dager. For ikke lenge siden flyttet hun til Bergen for å studere, der hun har både venner og kjæreste.

Men det å slippe inn et annet menneske på den måten man gjerne gjør med en kjæreste, har vært svært utfordrende for Anja.

LES OGSÅ: Anders (18): - Så lenge man har lav fettprosent så har man jo det meste

Første gang kjæresten sa hun var fin, la hun hånda si over munnen hans. Hun ville ikke høre det, trodde ikke på ham.

- Alt som har med sex og nakenhet å gjøre, har vært veldig vanskelig. For meg var sex noe jeg forbandt med ubehag og skam. Noe jeg bare gjorde for at gutten skulle få nytelse. Det var den erfaringen jeg hadde fra tidligere forhold, forteller Anja.

Etter en tid bestemte Anja seg for å trosse frykten og fortelle kjæresten om hvorfor hun ikke greide å kle seg naken foran ham.

- Han reagerte på en utrolig fin måte, og sa at han ikke ante at jeg hadde det på denne måten. For aller første gang opplevde jeg at en gutt forsto meg, eller i alle fall forsøkte å forstå meg, og det var så godt.

- Føler meg plagsom hvis jeg puster

For Anja har bloggingen vært en måte å vise at hun kan ta plass på, selv om hun vet at enkelte mener hun ikke bør være så åpen om ting.

- Jeg føler meg egentlig plagsom uansett hva jeg gjør. Bare jeg puster ved siden av noen, føler jeg meg plagsom. «Nå snakker du for mye. Nå er du for energisk.» Slik tenker jeg ofte om meg selv, sier Anja.

Selv om «Jeg mot meg»-innspillingen er over, går Anja fortsatt i terapi. Hun vet at hun har en lang vei foran seg.

- Jeg håper jeg med tiden kan bli mer trygg på meg selv. At jeg kan lære meg å sette grenser, godta meg selv og vite hva jeg fortjener.

- Nå er du 23 år. Hvis du skal beskrive livet så langt, hvordan vil du gjøre det?

- Oi. Det var et utrolig vanskelig spørsmål, sier hun.

Hun tar en lang pause. Tenker såpass lenge at det kan se ut som om hun rett og slett ikke finner svaret. Men så kommer det:

- Jeg må jo si det har vært en berg- og dalbane. Mange bratte bakker. Og litt feiring på toppen, kanskje.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag