*Nettavisen* Livsstil.

Da Norge banket tyskerne i 1940

Under ledelse av general Carl Gustav Fleischer tok Norges 6. divisjon opp kampen mot tyskerne i Nord-Norge. Det ble nazistenes første store nederlag.

09.04.20 09:35

[...] overga oberst Sundlo byen uten kamp, og anviste sitt regiment til lojalt samarbeid med de tyske tropper.

– Fra dagboken til General Dietl, regimentsjef i Nord-Norge 9. april 1940.

Historien om krigen i den nordlige delen av Norge kunne stoppet med at den NS-vennlige obersten Konrad Sundlo i Narvik overga byen, og at de norske styrkene fulgte hans eksempel.

Les vår sak om angrepet på Norge 9. april her

Slik ble det ikke. Historien om motstanden i Nord-Norge inspirerte en hel verden, og var en av bakgrunnene for Roosevelts mektige ord noen år senere, «Look to Norway» – «Se mot Norge».

For å fortelle historien om kampene i nord må vi først presentere en norsk prestesønn med tyske aner:

Klikk på bildet for å forstørre. NPG x83611; Carl Gustav Fleischer by Bassano by Bassano, vintage print, 14 August 1940

Familien til Fleischer kom fra Elbing, da en del av Preussen (Tyskland) - nå en by i Polen.

Carl Gustav Fleischer

Fleischer var født i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt i det som lenge var Roan kommune, før det fra 1. januar 2020 ble en del av Åfjord kommune.

Oppveksten fikk han i Trondheim etter at hans far druknet. Senere var han gymnasiast i Oslo.

Etter å ha gått ut fra Krigsskolen i 1905 fikk han en militær karriere som kulminerte i at han i januar 1940 ble øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge.

Slaget om Narvik

Byen, som var så viktig på grunn av sin jernmalm, ble tatt med 1900 tyske soldater den 9. april 1940. De norske skipene Eidsvoll og Norge lå i havn, og ble torpedert av tyske båter. 276 norske sjøfolk mistet sitt liv.

Oberst Konrad Sundlo overga så byen uten kamp, men noen styrker fulgte ikke den ordren. I dagboken til general Dietl kan vi lese hvordan 250 mann slapp unna.

«Mot denne ordre lyktes det likevel en norsk major (Omdal) å forlate Narvik med ca. 250 mann i østlig retning. Deler av kp Thalhammer blir sendt ut etter den norske bataljonen med norske lastebiler. Da den såkalte Materialveien langs malmbanen p.g.a. høy snø ikke var farbar for lastebiler, lyktes det ikke den svake styrken å ta inn på fienden. Etter kort gjensidig ild mistet man kontakten med fienden. Kp Thalhammer vendte tilbake til Narvik.»

Dette ble starten på en motstandskrig som varte i to måneder, lengre enn krigen varte i Belgia, Polen, Nederland og Frankrike.

En av de viktigste grunnene var at Fleischer – sammen med fylkesmannen i Troms, Venstre-mannen Hans Gabrielsen – ga ordre om full mobilisering av alle styrker i Nord-Norge.

Enkelte kilder hevder også at Fleischer begynte mobiliseringen allerede den 8. april etter en samtale med omtalte Sundlo. I hans egne notater fra kvelden står det følgende:

«[...] ut på aftenen beordret mobilisering av Alta Bataljon og I og II bataljon av I.R.16.»

HMS Hardy fotografert i 1936.

Det første sjøslaget

Den 10. april slår britiske skip til mot Narvik, med i HMS Hardy i spissen. Dagen før hadde skipet vært med på minelegging av Vestfjorden.

Mineleggingen startet morgenen den 8. april for å stoppe transport av svensk jernmalm fra Narvik til Tyskland.

Bakgrunnen var selvfølgelig at britene kjente til den tyske invasjonen av Norge.

Britisk kart som viser resultatet av det første sjøslaget.

Kaptein Bernard Warburton-Lee fra Wales ledet angrepet om bord i båten, og en torpedo traff det tyske flaggskipet Z21 Wilhelm Heidkamp.

Torpedoen drepte også den tyske kommandanten, Friedrich Bonte.

De britiske skipene angrep igjen, men denne gangen deltok ble flere tyske skip i slaget. Hardy ble såpass hardt skadet at skipet måtte styre mot land. Fem britiske skip deltok i angrepet mot 14 tyske. 11 handelsskip ble senket i tillegg to britiske og to tyske skip.

Klikk på bildet for å forstørre.

HMS Warspite under det andre sjøslaget ved Narvik

Nytt sjøslag

Klikk på bildet for å forstørre.

Det tyske skipet Herman Künne i flammer.

Tre dager etter angrep britene igjen. Denne gangen var det viseadmiral William Whitworth som ledet styrkene på HMS Warspite sammen med ni destroyere og fly fra hangarskipet HMS Furious.

De tyske styrkene hadde nesten ingen forsyninger, med lite drivstoff og ingen ammunisjon. Målet hadde vært å ta Narvik som man hadde klart, men tyskerne hadde ikke forsyninger nok til å forsvare seg lenge og ventet på leveranser fra Tyskland.

Resultatet ble at åtte av ti tyske båter i havnen og rundt Narvik ble senket, mens de to ubåtene kom seg unna. Britene tok opp jakten på U-64, som ble senket den 28. april. Vraket av Z2 Georg Thiele kan du fortsatt se rett ved vannkraftverket Silden ved Narvik.

Britene avsluttet så nå marineoperasjoner ettersom Narvik ikke var deres hovedmål.

Man hadde likevel klart å senke totalt ti av de nyeste jagerne til Tyskland. Disse jagerne skulle egentlig settes inn i det planlagte angrepet på Storbritannia høsten 1940, men nå måtte Tyskland utsette planene.

Kampene på land

De norske styrkene led tap ved Gratangsbotten den 10. april, og seks dager senere ble styrkene til Omdal – som hadde unnsluppet i Narvik – nedkjempet ved svenskegrensen.

Likevel hadde man på denne tiden klart å mobilisere og organisere nok styrker, og den 24. april startet den norske offensiven ved Lapphaugen.

Tre mil nord for Narvik angrep tyske styrker nordmennene. 34 mann ble drept, men soldatene ga ikke opp. Etter hvert begynte de tyske styrkene å trekke seg tilbake mot Narvik, med nordmennene hakk i hæl.

Offensiven mot de tyske styrkene holdt frem, og under ledelse av Fleischer gjenerobrer Norges 6. divisjon sammen med franske styrker Narvik den 28. mai 1940.

Det var nazistenes første store nederlag.

General Dietl skriver i sin dagbok samme dag:

«De første nøyaktige etterretninger kommer fra div.s overfeltlege dr.Lottner. Han kommer fra Beisfjord og kan fortelle enkeltheter. Narvik måtte oppgis fordi angrepet fra de landsatte franskmenn ikke kunne stanses, til tross for innsetting av de siste reserver».

Den norske regjeringen var fortsatt i landet, Nygaardsvold-regjeringen ønsket våpenstillstand og bli i Nord-Norge. Man ville unngå å reise til England for å fortsette krigføringen derfra. Samtidig skiftet fokuset til de allierte mot Europa. Den 10. mai hadde Hitler-Tyskland vendt angrepet vestover.

Den 1. juni redegjorde utenriksminister Koht for Nygaardsvold-regjeringen at de allierte styrkene ville bli trukket ut av landet. Han gikk inn for å foreslå en delelinje av Norge, rett nord for Bodø. I den nordre delen av landet skulle den norske regjeringen og Kongen fortsette å være.

Samtidig er de tyske styrkene tvunget opp i fjellene.

I dagboken den 4. juni beskriver Dietl en prekær situasjon.

«Det er umenneskelig hvordan disse mennesker lider. Uten noen form for beskyttelse er de hele tiden utsatt for den streke vinden. Det fins ingen ting å hjelpe dem med. Å få fram et varmt måltid er ikke mulig. Det fins ikke feltkjøkken. Bare folk bakenfor kan til nød tilberede vann til kaffe eller te. Det fins ikke ved til brensel.

Hus fins overhodet ikke. Folkene lever i en steinørken, og vinden flerrer opp bakken. I tillegg er deres sanser stadig overanstrengt, og den tynne besetningen gjør det lett for motstanderen i stadig tåke å angripe de kjente lukene mellom stillingene.»

Kongen meddelte den 5. juni 1940 at han ville bli igjen i Norge under en tysk okkupasjon for å støtte det norske folk. Men etter sterkt, britisk press endret dette seg, og kongen forlot Norge med kurs for England to dager senere.

Samme dag skriver Dietl i sin dagbok at han frykter et massivt angrep fra norske og allierte styrker som kan knuse siste rest av tysk standhaftighet i Nord-Norge.

To dager senere skriver Dietl i sin dagbok:

«Gr. XXI melder at den norske konge og hans regjering har forlatt Tromsø, og at den norske kommanderende general Ruge har fått ordre om å legge ned våpnene og oppta forbindelse med den tyske øverstkommanderende.»

Kapitulasjon eller nedleggelse av våpen?

Det var i juni 1940 usikkert om britene ville klare å stå i mot et angrep fra Tyskland.

Konge og regjering var også redd for hvordan det ville bli oppfattet om man flyktet fra landet.

Tyskerne svarte ikke på det norske utspillet om en delelinje, og innad i regjeringen ble det stadig større diskusjon.

Høyres Sven Nielsen – som hadde blitt valgt inn i regjeringen på Elverum i april – og stortingspresident Hambro var ofte i sterke diskusjoner med Arbeiderpartiets representanter.

Den 6. juni var likevel avgjørelse enstemmig. Kongefamilien måtte flykte. Kong Haakon, Kronprins Olav og regjeringen ledet motstanden fra sitt eksil i London. Kronprinsesse Märtha og barna måtte reise til Washington DC i USA.

Kapitulasjonsavtalen 1940 mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet snart etter, 10. juni 1940 i Trondheim.

Etter krigen har det vært en diskusjon om Norges kapitulasjon den 10. juni var total, for alle styrker i Nord-Norge eller om det bare var 6. divisjon som la ned våpnene.

Spørsmålet er, historisk sett, av størst interesse for oppgjøret etter andre verdenskrig. Hvis Norge ikke var i krig etter den 10. juni kunne heller ikke handlinger gjort etter den datoen regnes som landsforræderi.

Diskusjonen rundt dette har som regel en konklusjon hos faghistorikere flest og juridisk i Norge - Norge var fremdeles i krig etter den 10. juni.

Under ledelse av general Carl Gustav Fleischer tok Norges 6. divisjon opp kampen mot tyskerne i Nord-Norge og serverte nazistene deres første store nederlag.Fleischer skulle ikke selv overleve krigen.

Fleischers triste endelikt

Fleischer ble beordret til å være med over til England sammen med regjeringen da den flyktet fra landet.

I etterkant har det vært mange diskusjoner om hvorfor. En av dem var sannsynligvis at han ikke ønsket en kapitulasjon, og var kompromissløs i sitt ønske om å kjempe videre.

Da han kom til England, ble Fleischer ansvarlig for oppbyggingen av et nytt norsk forsvar, men kom i konflikt med regjeringen. Han ble beordret til Canada som sjef for de norske styrkene der, noe som viste seg å være en attachejobb.

Klikk på bildet for å forstørre.

Carl Gustav Fleischer på inspeksjon

To år etter krigens utbrudd ble han beordret til Washington D.C, men før han kunne tiltrå sin nye jobb tok han sitt eget liv den 19. desember 1942.

Dagen før hadde han blitt tildelt krigskorset med sverd. Han mottok aldri utmerkelsen personlig. Etter krigen ble han gravlagt i Norge. en Både kongen og kronprinsen deltok i begravelsen, men ikke den sittende regjeringen.

Se NRKs dokumentar "Makten og æren" om Fleischer her

Hans aske er ennå hjemløs.
Hit er den brakt over hav.
Det kan bli lenge å vente,
før han finner en grav.

Men de som går først til angrep
langsmed en nordnorsk led
og kjemper blant Narviks snøfjell,
fører hans hjerte med.

- Nordahl Grieg, 1943

Se også:
Dokumentar om Milorg, NRK

Et utvalg av kilder:
Hovland: General Carl Gustav Fleischer. Storhet og fall, Aschehoug (2000)
Makten og æren, NRK
Norge i krig bind 1, Aschehoug 1984
Oberst Dietls dagbok
Det utrolige døgnet, Bjørn Bjørnsen, Gyldendal 1977
Oslo Militære Samfund
Wikipedia
Tipsere


Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag