*Nettavisen* Livsstil.

Friske meninger

De andres sorg

Siri Martinsen

 

DYRS MENTALE KAPASITET: Siri Martinsen er veterinær i NOAH – for dyrs rettigheter. Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

Mange mennesker har sterke følelser for dyr. Merkelig nok synes det likevel fortsatt å være vanskeligere å se at dyr også har sterke følelser for andre.

Av Siri Martinsen, veterinær i NOAH – for dyrs rettigheter.

Eirik Newth skriver i Nettavisen 17.9 om sin sorg over og kjærlighet til katten Linus, og hvordan katten har vært en emosjonell støtte for ham. Det er en fin og viktig tekst på mange måter. Samtidig inneholder den dessverre noen påstander om dyr som krever svar. I teksten hevdes det at dyr ikke har kapasitet til å huske fortid i særlig grad eller ha tanker om fremtid, men lever i et «evig nå».

Videre leser man at de ikke har «mental kapasitet» til å føle kjærlighet som vi gjør, og at dyr «ikke kan elske oss tilbake» slik vi elsker dem. Katten Linus fikk åpenbart et godt liv uavhengig av hva hans nærmeste mennesker tenkte om dyrs mentale kapasitet. Men for mange andre dyr, er det nettopp forestillingen om at deres følelser og kognitive evner er mindre «ekte», mindre «dype», mindre «alvorlige» enn våre egne, som er grunn til at de frarøves alt som er viktig for dem.

Men for mange andre dyr, er det nettopp forestillingen om at deres følelser og kognitive evner er mindre «ekte», mindre «dype», mindre «alvorlige» enn våre egne, som er grunn til at de frarøves alt som er viktig for dem.

Derfor er det nødvendig å se at tiden nå er ute for å betvile andre dyrs kapasitet for tanke og emosjon.

Kunnskapen om dyrs evner og følelser vokser for hvert år. Men bare noen få av forskningsresultatene når et bredt publikum.

I flere tiår har det dessverre også eksistert en uvitenskapelig mur av mistro innenfor vitenskapsmiljøet selv, overfor forskningsresultater som viste at dyr har egenskaper mennesker tror seg alene om. Mange forskere har latt frykten for at deres menneskelige «ego» skulle risikere å krenkes, gå foran objektiv erkjennelse.

Etter hvert har flere fremtredende forskere gått lei av faren for å fornærme kollegaer som har mindre fokus på resultater og mer fokus på menneskets ego. Etologiprofessor Marc Bekoff har uttalt: «(skeptikerne) ignorerer ofte deler av arbeidet gjort av kognitive etologer, og stabler på beina nærmest filosofiske motforestillinger mot mulighetene for å lære noe som helst om dyrs kognitive evner.»

Primatforsker Frans de Waal tar i boken «Er vi smarte nok til å forstå hvor smarte dyr er?» (2016) et oppgjør med kollegaer som i strid med resultatene selve forskningen gir dem, velger å holde fast ved ideen at dyrs evner skal behandles som om de egentlig ikke er ekte: «Som biolog og etolog har jeg lite tålmodighet for fortidens paralyserende skepsis.

Jeg tviler på at det var verdt de havene med blekk som vi, meg selv inkludert, spanderte på den.» Listen over egenskaper vi kan merke som «bare vårt» har blitt kortere og kortere, og listen over felles egenskaper lengre.

Til tross for dette, kan vi fortsatt lese avisartikler med tittelen «Har dyr følelser?», «Kan dyr tenke?» og andre for lengst utdaterte spørsmål. Vi ser samfunnsdebattanter uttale seg som om de fortsatt tror at dyr har en svært begrenset evne til å oppleve verden. Helt opp til våre dager er det en utbredt oppfatning av at dyr ikke «har en plan» - at fremtiden ikke betyr noe for dem.

Oppfatningen har trolig sammenheng med viktigheten av å forsvare det å ta fremtiden fra et dyr – altså ta livet av dem. Men ideen om at dyr kun «lever i nuet» holder ikke vitenskapelig mål. Dyr er avhengige av å kunne erfare fortiden og forsøke å beregne best mulig utkomme av fremtiden.

Fugler som drar tilbake og graver opp et matlager for å gjemme det et annet sted, etter å ha oppdaget at de ble iakttatt første gang, har rimelig bra begrep om både fortid og fremtid. Elefantmatriarker som leder flokken sin på lange, strabasiøse vandringer til vannhull som kun hun kjenner til, har en plan for det hun gjør. Forskere har kommet frem til at rotter i laboratoriet evaluerer sine erfaringer, og prøver ut nye muligheter tankemessig; altså planlegger for hendelser som ennå ikke har skjedd.

Et viktig spørsmål rundt dyrs kognitive evner er deres følelser for hverandre. Sosiale følelser hos dyr er kanskje et av de mest tabubelagte områder innen forskningen. For dersom de betyr noe for hverandre, er ikke vår innblanding i dyrs relasjoner uproblematisk.

At dyr vet hva de driver med burde ikke være så vanskelig å akseptere, som det faktisk har vært. Et gjennombrudd kom i 2012 da deltagerne på en forskerkonferanse om bevissthet ved Cambridge Universitet signerte "The Cambridge Declaration on Consciousness", som slår fast følgende: "Ikke-menneskelige dyr har det nevroanatomiske, nevrokjemiske og nevrofysiologiske grunnlag for bevissthet og evne til å handle med intensjon." Forsker Philip Low, en av forfatterne bak erklæringen, uttalte hvorfor den var kommet til: "Det er muligens innlysende for alle i dette rommet at dyr har bevissthet, men det er ikke innlysende for resten av verden.”

Et viktig spørsmål rundt dyrs kognitive evner er deres følelser for hverandre. Sosiale følelser hos dyr er kanskje et av de mest tabubelagte områder innen forskningen. For dersom de betyr noe for hverandre, er ikke vår innblanding i dyrs relasjoner uproblematisk. Å «ta ut» en ulv fra en flokk, sende halve griseflokken på slaktebilen og ta kalven fra moren rett etter fødsel – det meste av vår interaksjon med dyr handler om å bryte relasjoner.

At dyr kan samarbeide og ha nærmere forhold til enkelte dyr enn andre, er nå en selvfølge for de fleste som studerer dyr. Lenge tenkte man at forholdene var basert på gjensidige fordeler alene, og at mennesker var de eneste som hadde empati. Men forskere har nå bevist empatisk adferd i art etter art – blant annet hos sjimpanser, elefanter, fugler, hunder og mus.

Rotter prioriterer å hjelpe andre rotter, fremfor å skaffe seg goder selv. De reagerer mer på smerte etter å ha sett at andre rotter ble utsatt for det, og de trøster rotter som har blitt utsatt for smerte – også med risiko for seg selv. Frans de Waal kaller empati et generelt «pattedyrtrekk», men også studier av fugler viser at de trøster flokkmedlemmer i nød. Det er ikke lenger kontroversielt å legge til grunn at dyr har empati – at de bryr seg om hverandre og ønsker å trøste de som føler seg dårlig.

Men tross dette er det kontroversielt å hevde av de føler kjærlighet og vennskap. Disse følelsene handler imidlertid om tilknytning, positive følelser knyttet til et bestemt individ. Og det er de samme stoffer som aktiveres i oss og andre dyr når vi knytter oss til noen: «Kjærlighetens fysiologi er den samme som moderskapets fysiologi», har nevrofysiolog Jaak Panksepp uttalt, og la til at om vi hadde tatt dyrs følelser mer på alvor, hadde vi også forstått mer av våre egne.

Ulempen ved å kunne føle sterkt for et annet individ, er at man også føler det sterkt negativt når dette individet forsvinner. Oppfatningen om at dyr ikke har noe forhold til døden og ikke reagerer på at et annet dyr dør, er seiglivet til tross for voksende bevis for det motsatte.

Men for dyr kan man heller si at det ikke finnes noen «riktig» måte å sørge på – ingenting synes å være «bevis» nok. Selv ikke det mest ekstreme utslaget; at det gjenlevende dyret selv forsvinner inn i depresjon og dør, noe det finnes flere eksempler på.

Når det gjelder menneskers sorg er de fleste enige i at «ingen måte å sørge på er feil». Men for dyr kan man heller si at det ikke finnes noen «riktig» måte å sørge på – ingenting synes å være «bevis» nok.

Selv ikke det mest ekstreme utslaget; at det gjenlevende dyret selv forsvinner inn i depresjon og dør, noe det finnes flere eksempler på. Likevel; Mus brukes som forskningmodell for menneskers depresjon, og medikamenter mot depresjon fungerer på både mus og mennesker. Når gjess har mistet maken sin, viser de fysiologiske tegn på tapet i opp til et år.

Det er ikke noe vitenskapelig grunnlag for oppfatningen om at dyrs følelser er mindre sterke eller dype enn våre egne.

Forskere har dokumentert tydelige tegn på sorg i en rekke arter – deriblant ulver, hunder, kaniner, hester og fugler. Hos noen arter har man også dokumentert ritualer rundt døden – som hos elefanter, sjimpanser, gorillaer og kråkefugler. Etologiprofessor Marc Bekoff er klar i talen: «Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt dyr sørger (…) de universelle tegnene på sorg er tydeligst når dyr mister en partner, familiemedlemmer eller venner».

Det er ikke noe vitenskapelig grunnlag for oppfatningen om at dyrs følelser er mindre sterke eller dype enn våre egne. Dyrs emosjonelle kapasitet er tvert imot et felt som fortjener både mer oppmerksomhet og flere innrømmelser fra vår side.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.