*Nettavisen* Livsstil.

Friske meninger

De pårørende er ikke vår nye velferdsstat!

Ingvild Kjerkol

 

Helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Ingvild Kjerkol. Foto: (Ap)

Pårørende kan være en uunnværlig ressurs som kjemper ved siden av sine kjære. Men er du pårørende, kan du også selv få behov for hjelp til å ta vare på deg selv og helsa di.

Av Ingvild Kjerkol, Helsepolitisk talsperson, Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Når en som står deg nærmest taper funksjoner og blir syk, kan hverdagen endres gradvis. Den kan også snus på hodet over natta. Å være pårørende kan knytte bånd og forsterke samholdet i familien, men det byr også på store utfordringer.

Ropstad foreslår en ny kontantstøtte-ordning for pårørende for eldre. Han har tydeligvis allerede konkludert med at landets kommuner ikke kan håndtere morgendagens økende antall eldre og deres omsorgsbehov. Ropstad ønsker at privatpersoner i større grad bretter opp ermene og bidrar mer på hjemmefronten, og påpeker samtidig at vi ikke kan forvente trippelarbeid fra denne gruppen. Det kan forstås som at den foreslåtte kontantstøtten skal gjøre det lettere å velge bort vanlig jobb for å være hjemme og pleie en syk mor, far eller ektefelle.

Finnes det i det hele tatt noen gode argumenter for å gjenta et slikt ideologisk eksperiment overfor landets eldre og familiene deres og overse den kunnskapen vi har?

Kontantstøtten for ettåringer ble innført som et ideologisk hjertebarn for KrF. I dag har vi kunnskap om effekten av denne ordningen. Kontantstøtten holder mødre borte fra jobb og barn borte fra barnehagen. Hele seks offentlige utvalg har anbefalt å avvikle kontantstøtten.

Finnes det i det hele tatt noen gode argumenter for å gjenta et slikt ideologisk eksperiment overfor landets eldre og familiene deres og overse den kunnskapen vi har?

Klikk på bildet for å forstørre.  

KrF-leder Kjell Inge Ropstad. Foto: (NTB scanpix)

Forslaget står i veien for Arbeiderpartiets ambisjoner for velferdsstaten så vel som for arbeidslinjen og likestillingen. Det er en fallitterklæring for målet om et fellesskap som møter eldres behov for helsehjelp og familiens behov for trygghet i hverdagen.

For det andre vil en kontantstøtte som kjent fungere som et incentiv til å velge omsorgsrollen fremfor arbeidslivet. Pårørendeundersøkelsen fastslår at hele ni av ti pårørende er kvinner. Likestillingskonsekvensen av et slikt tiltak er kanskje ikke Ropstads fremste bekymring, men har han rukket å stille seg selv følgende spørsmål: Er færre skatteytere det vi trenger i en tid der eldreomsorgen krever økt finansiering?

I tillegg til at en slik ordning er en trussel for samfunnsøkonomisk bærekraft, tilknytning til arbeidslivet og likestilling, er den en trussel for de mange pårørende som får fysiske og psykiske helseplager av å stå i rollen som omsorgsperson. Mange lever i konstant alarmberedskap, og med høyt stressnivå. I kombinasjon med dårlig søvn og sosial isolasjon blir mange også deprimerte av å bære denne byrden.

Da bør vi ikke innføre ordninger som øker presset til stå alene i stormen. Forskning viser også at de som klarer å ha et normalt liv ved siden av det å være pårørende, vil oftere enn andre opprettholde egen helse bedre.

Derfor har vi stilt oss bak omsorgsstønad for denne gruppen. Det er noe helt annet enn å opprette ordninger som belønner folk for å velge bort ordinært arbeid og som gjør ansvarsfordelingen mellom pårørende og hjelperne i velferdssamfunnet uklar.

Det er mange ulike typer pårørende. Noen er pårørende til syke barn, andre til pasienter med alvorlige kreftdiagnoser, mens andre igjen til demente, pasienter med psykiske plager eller kortvarige sykdommer. For pårørende er en god og tilgjengelig helsetjeneste med nok og kompetente fagfolk det viktigste for at de skal kunne støtte sine nærmeste i møte med sykdom og alderdom.

Arbeiderpartiet mener at pårørende som er omsorgspersoner for nære familiemedlemmer ved siden av vanlig jobb, fortjener å bli kompensert for det økonomisk. Derfor har vi stilt oss bak omsorgsstønad for denne gruppen. Det er noe helt annet enn å opprette ordninger som belønner folk for å velge bort ordinært arbeid og som gjør ansvarsfordelingen mellom pårørende og hjelperne i velferdssamfunnet uklar.

22. September er dagen som er viet til de pårørende som daglig kjemper en kamp, for, og med, noen de er glad i. De skal føle seg sett og hørt. De skal få informasjon og kunnskap. De skal få være en ressurs når de kan – men de skal ikke føle at helsen til deres nærmeste hviler på deres skuldre alene.

Pårørendepolitikken må være nytenkende, men det aller beste tiltaket i eldreomsorgen er allerede kjent: en trygg kommunal helsetjeneste som gjør rollen som pårørende lettere å håndtere. Å yte omsorg, pleie og helsehjelp til eldre som trenger det er, og bør forbli, en oppgave for fellesskapet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.