*Nettavisen* Livsstil.

Tor Hammerø

Den største?

Plateanmeldelse

 

Brad Mehldau er en gigant - uansett konstellasjon.

Brad Mehldau er i manges ører den viktigste nålevende pianisten i moderne jazz. Nylig fikk vi to strålende prov på det i Oslo og her møter vi han som solopianist fra en konsert i Tokyo i 2003.

Helt siden Brad Mehldau (49) viste seg frem for et større publikum for første gang i 1995 med «Introducing Brad Mehldau» så har jazzfolket, samt publikum langt utenfor menigheta også, trykket den høyst originale pianisten og hans uttrykk til sitt bryst.

I stor grad har han møtt oss i triosammenheng, men også sammen med andre giganter som Lee Konitz, Pat Metheny og Joshua Redman og klassiske sangere som Renée Fleming og Anne Sofie von Otter.

Mehldau, med sitt personlige anslag der venstrehånda ofte jobber totalt uavhengig av høyrehånda og med sitt unike rytmiske og melodiske univers, trives også svært godt helt aleine.

I 2003 spilte han en strålende konsert i Sumida Triphony Hall i Tokyo. Året etter kom en redigert versjon ut som «Live in Tokyo» og samtidig kom heile pakka ut i en japansk versjon.

Nå er det tid for alle andre å få oppleve de to timene sammen med Mehldau og de 88 tangentene. Nå er nemlig konserten gitt ut på vinyl for første gang, men «alle» er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner - mange modifikasjoner kanskje.

Trippel-LP-en er nemlig gitt ut i kun 3000 eksemplarer på verdensbasis og skal heller ikke trykkes opp i nye opplag. Det er med andre ord et solid samleobjekt og nummer 2902 vet jeg hvor kommer til å bli værende i uoverskuelig fremtid.

Det Mehldau gir oss her er nesten som vanlig egne improviserte introduksjoner og låter, standardlåter som «My Heart Stood Still», «Someone to Watch over Me», «From This Moment On», «Monk´s Dream» og «How Long Has this Been Going On?» og mer eller mindre kjente pop/rockelåter som «50 Ways to Leave Your Lover», Joni Mitchells «Roses Blue», Nick Drakes «Things Behind the Sun» og «River Man», Bacharach og Davids «Alfie» og Radioheads «Paranoid Android».

Vi får tolkninger som varer fra 4-5 til 20 minutter og Mehldau var like original og spennende i 2003 som han var for noen uker siden i trioversjon på Victoria. I mine ører er han forlengeren til giganter som Bill Evans og Keith Jarrett og det å få tilbringe to timer sammen med han - mange ganger - er enkelt og greit ei gave.

Det er altså 16 år siden denne konserten gikk av stabelen. Musikken låter fortsatt duggfrisk og er med andre ord totalt tidløs. Brad Mehldau hører noe så voldsomt hjemme i elitedivisjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Brad Mehldau Live in Tokyo Nonesuch Records/Warner Music

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.