Den «ukjente» bestselgeren

– Dette er vel den lengste pausen jeg har hatt mellom to bøker. Det er mer enn tre år siden forrige bok kom ut, så jeg føler meg veldig ute av trening. Og jeg er nervøs for mottakelsen, om folk fortsatt vil lese bøkene mine. Så denne gangen er jeg mye mer nervøs enn vanlig, vil jeg absolutt si.

Vi møter den britiske forfatteren Jojo Moyes (53) på et hotellrom på The Soho Hotel i London. Og selv om hun er en prisvinnende, verdenskjent forfatter med flere bestselgende bøker i bagasjen, tar hun på ingen måte suksessen for gitt.

På et tidspunkt trodde hun nemlig karrieren var over før den var ordentlig i gang, og veien til suksess har vært lang.

Trodde karrieren var over

I disse dager er Moyes aktuell med boken «I dine sko», som er hennes 17. bok i rekken.

Hun er imidlertid kanskje best kjent for «Et helt halvt år», som til dags dato er tidenes mest solgte skjønnlitterære bok her til lands. Det var denne som «reddet» karrieren hennes.

– Da jeg skrev «Et helt halvt år» var karrieren min på et dårlig sted. Jeg hadde skrevet åtte bøker, og mitt daværende forlag var ikke fornøyde. De visste ikke hva de skulle gjøre med meg, og jeg merket at de mistet litt troen på meg. Men de ba meg skrive boken – så ville de ta en avgjørelse etterpå.

Det var derimot det stikk motsatte som skjedde. «Et helt halvt år» ble kjøpt opp av et annet forlag, og salget gikk over all forventning. Og det ga seg ikke. I flere år var boken blant de best solgte bøkene verden over, og i 2016 ble den til film.

– Jeg tror egentlig mye av suksessen med den boken var flaks. At jeg var heldig. Jeg satt med følelsen av at karrieren min kanskje var over, men så eksploderte det bare, sier hun.

Se traileren til «Et helt halvt år» i videoen under:

Bare i Norge har Moyes solgt utrolige 1,5 millioner bøker, og over 40 millioner bøker fordelt på 46 land.

Ga opp journalistkarrieren

Med «Et helt halvt år»-suksessen snudde alt for Moyes, som før dette ofret alt for å satse på forfatterdrømmen.

Før hun ble forfatter var Moyes journalist, og jobbet travle dager med et evig jag etter nyheter. Ved siden av journalistjobben skrev hun flere bøker, men det var ikke før på fjerde forsøk at hun solgte en av dem. Da valgte hun å si opp både fast jobb og fast inntekt for å satse alt på seg selv.

På daværende tidspunkt var hun også gravid med sitt andre barn, og det ble umulig å kombinere alt.

– Jeg visste at jeg ikke kunne jobbe som journalist med to barn. Det var ikke mulig, det var for mye. Min daværende ektemann var også journalist, og vi hadde begge tidsfrister på jobb som påvirket familielivet i altfor stor grad. Så det var ikke mulig, det var for mye. Så det var en lettelse å slutte da.

– Men selvfølgelig, det var en utfordring å leve på én inntekt de første årene. Vi visste at vi kunne få ting til å gå rundt, men vi måtte snu helt om på livssituasjonen vår, sier Moyes.

Den voksende familien flyttet samtidig ut av London, til en liten landsby nær Essex. Boligprisene i storbyen var altfor høye, og for å få plass til hele familien måtte de flytte på seg.

– Jeg jobbet hjemmefra, så da var det bare én av oss som måtte pendle. Og på et tidspunkt planla vi faktisk å leie ut et rom i huset fordi vi trengte den ekstra inntekten. Men så kom suksessen med «Et helt halvt år», og helt uventet snudde det. Så vi trengte aldri å leie ut det rommet, sier hun.

Måtte oppsøke hjelp

Men det var ikke bare lett for Moyes å gi slipp på journalistikken – selv om hun gjorde det for å følge en drøm.

Faktisk måtte hun gå til psykolog for å takle det.

– Det å gi slipp på journalistidentiteten min var veldig vanskelig. Jeg hadde vært en del av et lag i alle år, og plutselig var jeg alene. Jeg savnet det veldig de første årene, og det instinktet der du vil være midt i det som skjer sitter i deg. Så jeg oppsøkte en psykolog til slutt, forteller hun.

– Og hun påpekte at jeg hadde hatt en dobbel identitetsendring, både med tanke på jobb og fordi jeg flyttet ut av byen. Hun ba meg leie et kontor og forlate huset hver dag, så jeg kunne møte andre mennesker. For det var det jeg manglet, kontakt. Jeg gjorde det, og hun hadde rett. Jeg trengte en grunn til å stå opp og komme meg ut, og ikke sitte og se på vaskemaskinen og føle meg skyldig, legger hun til.

Med det omfavnet Moyes forfatteryrket for fullt, og hun endte altså til slutt opp med å skrive en av de mest solgte skjønnlitterære bøkene fra det siste tiåret. Men selv om hun er en verdenskjent forfatter med fans verden rundt, er det ikke mange som vet hvem hun er når hun er ute blant folk.

– Jeg har jo levd ute på landet de siste 20 årene, og menneskene der kjenner meg bare som moren til barna mine, som en av naboene. Og det fine med å skrive bøker er at folk bare kjenner navnet på omslaget. De tenker ikke på hvordan du ser ut. Så jeg har stort sett vært utenfor rampelyset, og trives egentlig veldig godt med det, sier hun.

– Skjønner ikke hvordan folk ikke blir gærne

Moyes trives best med å skrive bøker, og skulle helst sett at det var alt hun måtte gjøre. Kjendisstatus er nemlig ikke noe hun higer etter – og heller ikke noe hun tenker noe særlig på.

– Jeg hadde hatt så mye angst hvis jeg måtte taklet paparazzier og alt det der. Hadde jeg vært 20 år gammel hadde det kanskje vært kult, men jeg trives ikke noe særlig med alt det som skjer rundt det å gi ut en bok. Jeg blir mye mer stresset av alt rundt enn jeg blir av å skrive, sier Moyes.

– For plutselig kan man si noe som blir en greie i sosiale medier eller tatt ut av kontekst eller hva som helst. Så du må være forsiktig med hva man sier. Det er så lett å si eller gjøre noe feil. Og jeg tror ikke jeg er hardhudet nok til å takle det hvis det skulle skje. Det ville ødelagt meg helt, legger hun til.

Av den grunn er Moyes relativt privat til vanlig, og gjør sjelden intervjuer utenom promotering av bøkene sine. Også fordi vi i dag lever i en tid der sosiale medier er svært aktivt.

Men selv om hun stort sett kan gå for seg selv uten å bli gjenkjent, har Moyes også opplevd kjendisstatus på nært hold. Da «Et helt halvt år» ble til en film var hun nemlig med på all promoteringen, noe hun beskriver som «interessant».

– Jeg hadde jo et par uker med ekstrem berømmelse. Og jeg skjønner ikke hvordan folk ikke blir gærne, ler hun.

– Jeg mener, det var jo interessant, jeg skal ikke lyve. Men hvis du ikke er trent for rampelyset, så er det en annerledes opplevelse. Jeg kan ikke posere på en rød løper, det er ikke det jeg er. Jeg sitter jo egentlig bak en skrivepult hele dagen.

Gråter av sine egne bøker

Livet med bestselgere og enorm suksess står i stor kontrast til hvordan Moyes selv vokste opp.

Et gjennomgående tema i 53-åringens bøker er tydelige klasseskiller, noe hun tror kommer av at hun selv har vært en del av flere ulike klasser i løpet av livet. Forfatteren vokste opp i bydelen Hackney i London, som den gang var et belastet område med mye kriminalitet og ekstrem fattigdom.

– Min første jobb var som vaskehjelp, og nå lever jeg jo et helt annet liv. Så jeg tror at fordi jeg har vært borti hele spekteret, så kan jeg se hvordan andre mennesker lever mye tydeligere. Og de forskjellene fascinerer meg, forteller hun.

Moyes tror også hun som forfatter har en unik evne til å sette seg inn i andres følelser. Selv er hun et følelsesmenneske, og hun kan fort gråte av sine egne bøker.

– Hvis ikke jeg føler det jeg skriver, tror jeg ikke leserne vil føle det. Da jeg skrev «Et helt halvt år» gråt jeg så mye. Jeg husker jeg leide en kontorplass den gangen, og han som jobbet ved siden av meg kom og spurte om det gikk bra med meg. Han tenkte sikkert at jeg var klin gæren, sier hun og ler.

– Så det er sånn jeg tester om det jeg skriver funker. Hvis jeg blir rørt, blir forhåpentligvis leserne også rørt.

Fikk skrivesperre under pandemien

Som nevnt er Jojo Moyes i disse dager aktuell med boken «I dine sko», som kom til under koronapandemien.

Men selv om man kanskje skulle tro at forfattere hadde en «fordel» under pandemien, da de jobber for seg selv, kan 53-åringen fortelle at hun aldri har brukt lenger tid på en bok.

Hun fikk nemlig skrivesperre da landet stengte ned.

– Jeg klarte ikke skrive noe som helst det første året, og hjernen min var bare helt grøtete. Jeg klarte det ikke, og jeg tror det gikk 18 måneder før jeg klarte å skrive noe, sier hun.

Samtidig mistet hun moren sin og gikk gjennom en skilsmisse, noe som naturligvis preget henne. Men hun var aldri redd for at hun hadde «mistet» evnen til å skrive bøker.

– Jeg visste at det ville komme tilbake. Men det var rart å kjenne at hjernen ikke funket som før. Jeg tror jeg bare gikk inn i overlevelsesmodus, for vi visste jo ikke hva som kom til å skje. Det var en lettelse da jeg endelig kunne skrive igjen.

Men selv om hun gikk gjennom en utfordrende tid både profesjonelt og privat under koronapandemien, tror Moyes at hun på sett og vis hadde godt av å bli tvunget til å roe ned.

– Jeg har gått på en tredemølle i ti år. Og jeg elsket tredemøllen, jeg ville gjøre det. Jeg følte meg så heldig som endelig hadde fått suksess, og så lenge man gjør noe man elsker så føler man jo ikke at man jobber for hardt, sier hun.

– Men når jeg ser tilbake på ting, så tvang pandemien oss alle til å stoppe litt opp. Og jeg har innsett at jeg aldri var med på ting. Det var alltid bare jobb eller familie, sier Moyes.

I dag tar hun mer hensyn til seg selv enn hun har gjort før.

– Jeg skriver fordi jeg elsker det, men det betyr ikke at det er alt jeg skal gjøre, sier hun og fortsetter:

– Nå ser jeg hvor mye verdi det er i å ta en kaffe med en venninne tre ganger i uken. Det er like viktig som å skrive en ny bok. Og det så jeg ikke før. Jeg har alltid jobbet, alltid gjort det neste. Jeg tror jeg har hatt godt av å stoppe litt opp.