Trilogien «Byens spor», som har avlagt oss besøk fra 2017 til nå, er uten tvil nok et høydepunkt i Lars Saabye Christensens enorme forfatterskap. Jeg har ikke lest alt, men mye og for meg er avslutninga på trilogien det aller beste han har skrevet. Jeg skal ta forbehold om øyeblikkets rus etter akkurat å ha lest den ferdig, men sjelden eller aldri har jeg opplevd noe liknende i forbindelse med en roman.

Med utgangspunkt i referatene fra morens engasjement i den lokale Røde Kors-avdelinga på Fagerborg i Oslo, inviterer Saabye Christensen oss med på et fantastisk innblikk i et lite, men samtidig stort univers som nok en gang har sin base der han sjøl har vokst opp - like ved NRK på Marienlyst.

Forventningene etter de to første bindene, «Ewald og Maj» og «Maj», var store. Hvordan ville dette ende eller ville det ende? Saabye Christensen er en historieforteller fra den aller øverste hylla og han makter her, bedre enn noen gang, å ta oss med inn i livene til enkeltpersoner og samtidig skape dem av kjøtt og blod slik at vi føler at vi kjenner dem bedre enn mange av våre nærmeste.

«Hva lever videre i erindringens jukeboks eller går over i den store glemmeboken? Det er det øyeblikket jeg leter etter i alt jeg skriver» Her er det i alle fall svært mye som ikke går over i glemmeboka fordi Saabye Christensen makter å gjøre disse menneskene og historiene så sterke og så viktige.

I tillegg tar forfatteren et helt spesielt grep underveis. Sjøl om historia han forteller oss foregår på begynnelsen av 70-tallet, så skriver han seg sjøl inn i den - som seg sjøl - og det i bortimot nåtid. Årsaken er at han fikk en alvorlig diagnose mens han skrev dette bindet. Måten han gjør det på er så elegant, så flott og så sterk at jeg mener det er helt unikt - i alle fall i den delen av litteraturhistoria jeg har fått med meg.

Saabye Christensen forteller oss også at han stod og står nært jazzens og bluesens dramaturgi og det gjør at det swinger av språket og fortellinga hans. Hva det vil si å swinge er ikke noe gitt å beskrive, men man kan for eksempel begynne med å lese denne romanen og høre Philly Joe Jones´ trommespill på Miles Davis-plata «Milestones». Det er nok å høre sporet «Billy Boy». Og det er nok å lese «Skyggeboken».

»Jeg skulle ønske jeg sluttet å skrive da jeg kunne, ikke når jeg må» er nok et sitat fra boka. Jeg håper aldri Lars Saabye Christensen slutter å skrive sjøl om han antyder det underveis her. «Livet er den tiden det tar å dø» kan jeg heller leve med.

Jeg kan så avgjort også leve med avslutningen av «Byens spor» også. «Skyggeboken» er nemlig en av de aller beste bøkene jeg noensinne har lest.