«Nå har vi vaske golvet
Og vi har børi ved
Og vi har sett opp fugleband
Og vi har pynte tre
Nå sett vi oss å kvile
Og puste på ei stund
I mens je vugger vogna så bror din får en blund».

Det er straks 70 år siden Alf Prøysens «Julekveldvise» ble sunget for første gang. Siden har det skjedd ganske mye.

Jenter får samme undervisning som gutter og kvinner kan bli både prester, gårdseiere og langrennsutøvere. Kvinner får dessuten ta abort og velge etternavnet sitt selv. Gro Harlem Brundtland viste oss nemlig at kvinner til og med kan bli statsminister, så til slutt frigjorde nesten alle norske kvinner seg fra fulltidsjobben på kjøkkenet, tok utdanning og erobret arbeidslivet.

Der står vi i dag. Nesten med likelønn. Fedre henter i barnehagen, vasker gulv til helg og tar pappaperm. Mødre drar på jobbreiser og etterlater barna til far, og sier ting som «herlighet, tenk så rart at dette ikke ville vært aktuelt for 50 år siden!»

LES OGSÅ: Derfor forlater kvinner mannen sin

Men så kommer desember. Og vips så er vi jammen meg tilbake 70 år i tid. Mor drar på seg forkleet og baker pepperkaker og kromkaker og smultringer. Hun handler julegaver, pakker dem inn og sender til slekta. Skriver julekort og pynter huset med alt mulig som er rødt. Tenner adventslys, henger opp julestjerne og lager adventskalender til hver av barna.

Tre barn = syttito pakker, det. Handlet, pakket, markert med dato og hengt opp.

Jeg kjenner ikke til ett eneste hjem hvor det er far som er prosjektleder for jula.

For la oss være helt ærlig her, Prøysen, det var ikke «vi» som vaska gulvet eller pynta treet. Det var mor.

Og i 2020, så er det heller ikke «vi». Det er kvinnen som lager jul i de fleste hjem.

Og far? Han jobber på oppdrag.

Ulike forventninger og krav

Nå vet jeg hva dere tenker, menn. Dere tenker at det er vi som er problemet.

At jul hadde det blitt uansett, selv om ikke taket på do var vaska og alle dukene røde. At barna hadde greid seg uten julekalender, og at dere mye heller ville slappet av i førjulstiden enn å blitt mast på av kvinner som tror de er oppe til «eksamen i jul» hvert eneste år.

Men jeg utfordrer dere.

LES OGSÅ: Ett år etter det ble slutt: Går det egentlig over?

For nei, jula skal ikke feires på do, så det taket kan man droppe å vaske. Men litt må man faktisk fikse. Litt må man planlegge.

Gaver til familien, juletrepynt og julemat nok til alle. Det må nesten på plass.

Og så spør jeg dere: Er det ikke fint å gi barna noen juletradisjoner de kan videreføre til egne barn. Eller skal julekalender, pepperkakebaking og juleverksted bare være noe de har hørt om fra andre barn på skolen?

«Har du kjøpt pensko til barna til jul?»

Det som sliter ut kvinnen før jul, er all planleggingen. All logistikk og all fremovertenking.

For vis meg den mannen som, en onsdagskveld seint i november, snur seg mot sin kone og sier «du, jeg har tenkt litt på julegaver til din brors barn. Sofie er vel blitt 8 nå? Kanskje vi skulle kjøpt en bok? Og Mathias, han er vel 5? Kanskje noe Lego? Jeg kan godt fikse det, jeg så nemlig at de hadde tilbud på butikken nede på senteret nå.»

Vis meg den mannen som fant frem adventsstaken 30. november, pyntet vinduskarmen og satte oppi fire lilla lys.

Vis meg den mannen som så på kjæresten sin rundt den 10. desember og sa «har du kjøpt nye pensko til barna til jul? Mener å huske at de var blitt litt små. Jeg kan godt fikse det.»

Vis meg den mannen som tok bilde av barna i god tid, fremkalte julekort og sirlig skrev en 10 linjer lang svada-oppdatering om hva familien driver med og sendte til fjern og nær i god tid før julaften?

Den mannen som vaska juleduken og strøk den lille julaften så alt var klart? Som stakk innom naboen med blomster og julekaker, selvbakte naturligvis, lagd sammen med små barn som ble utålmodig etter et kvarter og ikke ville være med mer.

Vis meg den mannen som kjøpte inn alle julegavene til barna, til deres venner, til nieser og nevøer, tanter og onkler og som pakket inn absolutt alle, skrev på til og fra-kort, postet de som postes skulle og leverte resten i god tid før julaften?

Alt dette mens hans kone kjøpte én gave, nemlig hans.

Vi faker, vi også

Dere lurer ikke meg. Jeg vet akkurat hva dere driver med.

Dere later som om dere ikke husker hva som skal gjøres, og sliter med hvordan dere skal gjennomføre det. Målet? Få kvinnen til å fikse det.

Én gang i året har dere et råd, hvor dere legger en plan for hvordan dere skal fake kognitiv svikt like før månedsskifte november/desember, slik at vi får en følelse av at dere ikke har kontroll - og tar alt ansvar selv.

Jeg gjør det samme selv, jeg, når det er ting jeg ikke har lyst til å gjøre.

«Åh, hvordan var det man skiftet dette lysrøret igjen? Kan jeg bare rive det ut?»

«Herlighet, nå er det glatt ute. Kan jeg kjøre med sommerdekk tror du?»

«Det er noe rart med TV-en, jeg trykka bare på en del knapper og nå er alt svart.»

For kjære, menn, jeg vet dere kan. Dere kan handle gave til tante Olga, skrive julekort og kjøpe pensko til barna. Dere har bare ikke så lyst.

Ingenting kommer til å endre seg. For kvinner liker å planlegge, det viser forskningen. Vi eliminerer alt av mulige problem og risiko ved å planlegge. Dere liker derimot å leve litt farlig. Derfor blir dere piloter og brannmenn og hopper fra fjellstup på fritiden.

Så dette innlegget er egentlig meningsløst, hovedsakelig skrevet for å fortelle menn at jeg ser dere. Og dere lurer ikke meg.

Men tro dere meg, jeg skal fortsette å true med å rive ut lysrør frem til den dagen jeg, og alle mine medkvinner, kommer hjem til nyinnkjøpte pensko til barna, fire uker før jul (og i riktig størrelse).

I mellomtiden runder vi av med min favorittdel fra Julekveldsvisa:

«I krybba låg ei liten gutt
Så rein og blid og go'
Og mor hass dreiv og stelte'n og far hass stod og lo».

Gledelig jul!