Av Audrey van der Meer, hjerneforsker og professor i nevropsykologi ved NTNU i Trondheim og professor II i utviklingspsykologi ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø.

Nettavisen skriver 6. februar om «spinnville summer» som brukes av norske familier som reiser til utlandet for intensive treningstilbud til sine funksjonshemmede barn.

Det er også positivt å se at Are Brean, nevrolog og redaktør i tidsskriftet for Den norske legeforening, på lederplass og i Dagsnytt 18 på NRK 2. mars med Ingvild Kjerkhol fra Arbeiderpartiet, tar opp det samme temaet.

Brean uttaler at tilnærmingen til Family Hope Center er «underlig og at de jobber ut fra et merkelig teorigrunnlag som savner ethvert faglig grunnlag». Helsefaglig ser målet med utspillene ut til å være å avslutte støtten til de utenlandske tilbudene og etablere et norsk, vitenskapelig dokumentert tilbud til barn med hjerneskader.

LES OGSÅ: Hjerneforsker: Slik fungerer hukommelsen vår

På denne måten reduseres kostnadene til utenlandsreiser og skattekroner, og forsvarlighet ivaretas. Intensjonen er god, men hvilket teorigrunnlag og hvilken forskning mener Brean og Kjerkhol gagner norske barn med hjerneskader?

Vet de for eksempel at det ikke finnes fnugg av bevis for at fysioterapi har effekt for individer med CP, og at dette er det eneste behandlingstilbudet som finnes for CP i de fleste europeiske land?

Dagens tilbud er basert på gamle teorier og ikke på ny kunnskap om hjernen. Det finnes ingen vitenskapelig dokumenterte behandlingstilbud som gir effekt verken for barn med Downs eller CP, og forventningene om utvikling er lave.

Barneombudets rapport fra 2017 oppsummerer tilbudet om spesialundervisning til barna i tittelen: Uten mål og mening. Jeg vil gjerne bidra med et faglig innspill med tanke på egnet teorigrunnlag og informere om at forskning så langt viser at en ekstra tidlig, intensiv innsats for både motorikk, språk og sanseopplevelser absolutt er å anbefale for å sikre en best mulig utvikling for barn med utviklingsproblemer. En hjerneorientert innovasjon av det norske habiliteringstilbudet er helt nødvendig.

Jeg har de siste 30 årene forsket på barns tidlige hjerneutvikling, og vi vet mer nå om hva som skal til for å støtte utviklingen hos små barn og barn med utfordringer.

LES OGSÅ: Å få flere barn av samme kjønn er ikke arvelig

Kunnskapen vi erverver på babylaben på Institutt for psykologi ved NTNU blir likevel sjelden etterspurt av medisinske og pedagogiske miljøer. Vår kunnskap om hjernen og tidlig læring øker for hvert år, men hvem er det som er ansvarlig for å gjøre ny kunnskap om til praksis om ikke helsepersonell og pedagoger gjør det?

Kan forklaringen være at et modningsteoretisk læringssyn, et deterministisk menneskesyn og tradisjonell praksis står sterkt? Hvorfor er det fremdeles slik at utdanningsinstitusjonene reproduserer «mer av det samme» når resultatene uteblir? Hvor blir det av innovasjonen i tjenestetilbudet til de barna som trenger det aller mest nå når kunnskapen foreligger?

Målet med vår forskning er en bedre forståelse av prosessene som ligger til grunn for utvikling, fordi det kan gjøre det mulig for oss å tilrettelegge for best mulig læring og utvikling for alle barn og hjelpe barn med utviklingsproblemer.

Ethvert potensielt problem, noen av dem svært vanskelige å oppdage, vil sannsynligvis manifestere seg i den raske utviklingen av hjernen, sansesystemet og motorikken i barnets første år. Derfor er det viktig å identifisere disse problemene så tidlig som mulig, når barnets hjerne fremdeles er ganske åpen og formbar.

I vår kultur har vi en tendens til å undervurdere både de aller minste og barn med nedsatt funksjonsevne. Vi beskytter dem ofte for mye, ved at vi ikke gir dem de utfordringene de fortjener - og trenger - for at hjernen skal utvikle seg optimalt.

Vil man bli god på noe, må man øve. Masse. Det tar 2 millioner skritt før et friskt lite barn mister det typiske babygangmønsteret.

Det er desto viktigere for barn med en eller annen form for hjerneskade å trene og utfordre hjernen gjennom å bruke kroppen, alle sansene, språk og kommunikasjon, og bygge medmenneskelige relasjoner. Ikke for å kurere, men for å legge til rette for en best mulig utvikling og kunne leve et aktivt og deltagende liv.

Jeg synes ikke det høres rart ut at Family Hope Center har fått gode resultater ved å blant annet fysisk utfordre barn med lettere form av Downs eller at barn med CP opplever store helsegevinster! Studiene våre viser at utvikling ikke skjer i et vakuum, men at utviklingen av hjernen, motorikken og sanseoppfatninger skjer hånd i hånd.

LES OGSÅ: Slik må du ikke skifte bleier på babyen

For en nyfødt baby, som bare er i stand til å ligge på ryggen og stirre opp i taket, er det enda ikke så viktig med avanserte nevrale nettverk for å bedømme avstand, retning og fart. Men så fort babyen har begynt å krabbe, blir det derimot desto viktigere å bedømme raskt og presist om en gjenstand er på kollisjonskurs eller ikke, og når den i så fall kommer til å treffe. Vi ser veldig tydelig at utviklingen av hjernen og sansesystemet tar et sprang etter bare noen uker med krabbeerfaring.

Jeg er enig med Bent Høie at norske foreldre har krav på behandlingstilbud for sine barn så lenge det finnes så lite i Norge. Vi forskere vet at det ikke er bare, bare med effektforskning, på grunn av mange variabler som ikke lar seg kontrollere.

Så mitt råd er: Gi foreldrene et valg, vel vitende om at noen form for behandling og stimulering er bedre enn ingen ting. Helseøkonomer vet at enhver funksjonsøkning eller helsegevinst et barn oppnår, sparer samfunnet for millioner.

Når foreldre da ønsker å gjennomføre en hjerneorientert, intensiv innsats på hjemmebane, som ifølge foreldrene gir både funksjonsøkning og helsegevinster, så er sannsynligheten høy for at de alle sammen har spart samfunnet langt mer enn det har kostet.

Et siste forslag er at medisinske og pedagogiske fagmiljø til og med kan lære av disse familiene og av de utenlandske sentrene.

Om de henvender seg til oss hjerneforskere, kan vi sammen videreutvikle et hjerneorientert, innovativt, kunnskapsbasert habiliteringstilbud for barn med hjerneskade som gir resultater.