En fred verdt å dø for

Veteraner på scenen under onsdagens markering av D-dagen i engelske Portsmouth.

Veteraner på scenen under onsdagens markering av D-dagen i engelske Portsmouth. Foto: (NTB scanpix)

Om det eneste vi tar med oss fra D-dagen er at det finnes saker det er verdt å dø for, så holder det.

07.06.19 15:53

Juno, Sword, Omaha, Utah, Gold. Hvite strender og bølgende, blått hav. I løpet av minutter forvandlet til et helvete på jord. Sakte farges sanden rød, mens havet koker av granattreff og bombenedslag.

De alliertes landgang i Normandie er i gang, for 75 år siden i disse dager. Livredde 19-åringer finner skjul der de kan, mens tysk artilleri kaster alt de har mot dem.

Fem strender, 300.000 soldater, 10.000 døde. Begynnelsen på slutten for et av historiens mest avskyelige regimer.

D-dagen har den siste uken vært intenst feiret på disse samme strendene, med verdens ledende politikere på plass. Slik de alltid kommer, når det stunder mot jubileum.

Denne gang var det store spørsmålet hva Donald Trump kunne få seg til å si. For ellers vet vi hva vi får; en hyllest av soldatenes mot og innsats, deres plasss i historien og av demokratiet de berget.

Selv Trump holdt seg der, og alle pustet lettet ut.

Det er da også all grunn til å hylle soldatenes mot, de fleste av dem ekstremt unge menn. Noen av dem også her fra Bodø og Salten.

Men det er ikke bare derfor dette jubileet også angår oss. Det angår fordi det minner oss på at den friheten, freden og velstanden vi i dag nyter godt av kommer fra et sted. At noen faktisk har ofret livet for å sikre oss det samfunnet vi i dag har. Og at vi aldri bør ta det for gitt.

For bare noen dager siden besøkte jeg Imperial War Museum i London, et av verdens beste museer uansett sjanger. Gjennom en unik blanding av virkemidler gir det oss et innblikk i hva krig faktisk er. Ikke bare for soldatene, men for alle.

Et av grepene er å invitere tidsvitner til å fortelle hva de faktisk opplevde. En av dem satt denne dagen rett under en fryktinngytende V2-rakett og fortalte om hvordan det var å bli evakuert, mens bombene ødela alt i deres vei.

Rundt henne satte en krets av barn og lyttet. Rett ved siden av sto det istykkersprengte vraket av en bil, resultat av en bilbombing i dagens Irak.

En påminnelse av krigens kanskje dypeste sanhet; det er alltid kvinner, barn og de der hjemme som lider mest.

Eller er det det? Hadde det ikke vært bedre for nettopp dem om vi innrettet oss, unngikk krig for enhver pris?

Noen vil nok hevde det; ett liv alene er for mye til å forsvare krig, millioner av døde en alt for høy pris.

Ingen vet da heller hva som hadde skjedd dersom Tyskland hadde vunnet krigen. Det vil kreve såkalt kontrafaktisk historieskriving; tenk om dette hadde skjedd i stedet.

Noen har alt gjort den øvelsen; som Robert Harris med «Vaterland», CJ Sansom med «Dominion» og filmen «It happende here». Alle beskriver land under tysk okkupasjon etter andre verdenskrig.

Og alle har én ting til felles; de beskriver samfunn preget av normalitet, der folk stort sett har innordnet seg de nye makthaverne, tross deres brutalitet og mangelen på demokrati.

Det er antakelig en presis beskrivelse av hva som hadde skjedd ved en tysk seier i 1945.

Våre samfunn hadde raskt funnet tilbake til en normalitet, men en normalitet uten de friheter vi dag tar for gitt: Et europeisk Kina av i dag, der staten høster fangers organer for å hjelpe partiledelsens syke barn. Eller Sovjetunionen under Stalin, der frykt og matmangel var omtrent like utbredt.

Et Sovjetunionen som uten D-dagen ville måttet avslutte krigen alene.

Og som ville maktet det; de mest avgjørende slagene under andre verdenskrig sto på østfonten. Men da ville Stalin ikke hatt noen grunn til å stoppe før hans soldater sto ved Den engelske kanal, og hele Europa kunne blitt en del av hans onde imperium.

Så ja, krig er et helvete for alle som rammes, men det kan også fred være. Derfor; om det eneste vi tar med oss fra dette jubileet er at det finnes saker det er verdt å dø for, så holder det.

For de har fortjent all den hyllest de kan få, de pur unge menn som sloss og døde på strendene i Normandie. På Juno, på Sword, på Omaha, på Utah, på Gold.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.