Hvem disse fem i vår ekspedisjon er, må være unevnt, slik at hver enkelt av oss kan skylde på de andre i det begredelige, men heller ikke personlig kan ta all ære for de til dels meget store ørreter vi fanget, langt der nord i Norge, sommeren 2018.

Det som skjedde ligger nå en tid tilbake. Det er mer enn en uke siden vi reiste nær 100 mil i dette eventyr av et land og tok oss inn i den nesten ukjente nasjonalparken Lomsdal Visten, med styrtregn og varsel om storm i kastene. Riktig nok bar vi med oss en kasse vin av ypperlig kvalitet, og noen hekto god skinke, samt oster med god modning, og mye sjokolade, men for øvrig levde vi flere ganger uhyre enkelt.

Å legge igjen kartet ved leirplassen gjør at man kommer til steder knapt noe menneske har vært og heller ikke har noe ønske om å oppleve. I noen timer kjempet vi i et sant helvete av krattskog, villnis og ble angrepet av aggressiv knott, samt risikerte livet i de bratteste skrenter, før vi kom til en liten lysning i skogen. En av oss gikk her på med frisk mot for plutselig og falle ned i et hull i myra og sto der med gjørme nesten helt opp til armene.

Det er bare de beste som overlever. Men her var det rom for tvil. Vi skulle ta oss over et såpeglatt berg. Glir du her er det 30 meter fritt fall, rett ned i helvetesgapet, ved en foss som ropte ondt om død og fordervelse, langt der nede. Som en stripe med håp vokste det dog noen tuster gress i en sprekk som løp skrått oppover, akkurat nok til at to karer med betydelig bagasje kunne komme seg opp og i sikkerhet.

Ved det første vann vi deretter kom til var det noen halv kilo store fisker som bet på kroken, men vi ville jo selvsagt noe større og tok oss med stor møye videre, bare bremset av multer og kantareller som noe overraskende ble funnet underveis. Slik kom vi til hemmeligvannet som skummet hvit i pålandsvind, nærmest fra alle kanter. Når vi kastet en sluk i motvind, tok moder vind sluken i sin munn og spyttet den tilbake. Nådeløst.

En av oss fant her en langstrakt sten av den reneste marmor og ble stående på denne og kaste trassig, mens regnbygene kom stadig tettere og fingrene ble frosne og valne. Om man så lurer på om det fins en Gud, eller hvordan det nå henger sammen, så var det et hellig øyeblikk, en flik av det beste livet på jord, og som vil bli husket for alltid, for en ørret på 1,2 kilo tok sluken, nesten før den hadde truffet vannoverflaten og fisken satte så av sted i et utras som tok minst 50 meter med snøre. Å stå slik, krumbøyd mot vinden, og ikke lenger kjenne kulden, vinden, eller noe annet vondt, er den mest levende glede som kan skjenkes et menneske. Av vår sort.

Vi sjanglet ned fra denne skatt av et vann, på vei hjemover og vi snakket om vår store rikdom, og siden vi har fisket sammen i over 30 år, med mang en slunken og ubetydelige fangst, var det komplett umulig å tenke seg at vi kunne komme høyere enn dette. Vi var ydmyke i ånden. Vi ba ikke om mer. Likevel skjedde dette miraklet, en tilsynelatende alminnelig kveld, klokken halv ni om kvelden, at en oransje wobbler ble slukt av et monster. En gammel hannfisk, 62 cm lang og nær tre kilo tung, kjempet i enden av et 0,2 millimeter tynt snøre som når som helst kunne briste, men som holdt helt inn til den fullkomne seier.