Men det var for flere dager siden.

På forbausende kort tid har vi vennet oss til at nærkontakt med andre mennesker er farlig, fordi de kan være vertsdyr for et virus, hvis eneste oppgave her i livet er å overleve lengst mulig for å kunne formere seg mest mulig.

Men én ting er fornuft, noe helt annet er følelser.

Behovet for nærkontakt med andre mennesker opphører ikke selv om vi vet at det kan være farlig. I den situasjonen vi står oppe i nå, hvor vi alle blir påminnet om vår sårbarhet og avhengige av hverandre, hadde det unektelig vært fint om dette også kunne komme til uttrykk rent fysisk.

Da den siste store siste store nasjonale katastrofen rammet oss 22. juli 2011 ble vi rause både med å gi bort og motta klemmer og håndtrykk. Nå er det dette vi for enhver pris må unngå.

(Les mer etter målingen)

Forrige gang hadde vi en felles fiende utenfor oss selv, denne gangen føles det som om vi truer hverandre, vi som jo egentlig er allierte i vår felles kamp mot viruset. Dette kan skape en form for følelsesmessig schizofreni som ikke er så lett å takle:

Fornuften vår sier oss at våre medmennesker naturligvis ikke vil oss noe ondt, men fordi vi vet at de kan være vertskap for en fiende vi verken er i stand til å se, føle, smake eller lukte, ja, knapt nok vet hvordan fungerer, så føles det både forvirrende og uhyggelig.

LES OGSÅ: Erna Solberg ble generalen vi trengte

Eller som en venn av meg sa om sønnen sin på sju: «Er det ikke uhyggelig å tenke på at lille, uskyldige Mathias som er så glad i farmor og farfar faktisk kan ta livet av dem?»

Sigmund Freud forsøkte i sin tid å analysere denne form for uhyggefølelse, blant annet gjennom analyser av eventyr, fortellinger og spøkelseshistorier, som alle hadde det til felles at noe fortrolig og velkjent blir til noe ukjent og skremmende, og der vi som lesere opplever en pirrende skrekkfryd fordi vi ikke er i stand til å skille mellom levende og dødt, kjent og ukjent og hyggelig og uhyggelig.

Slike følelser er ikke bare forbeholdt fiksjonens verden: En julaften da jeg var tre år fikk vi besøk av nissen. Jeg ble livredd, og følte meg ikke akkurat beroliget da det gikk opp for meg at den jeg der og da ønsket skulle beskytte meg, faren min, selv var en del av dette ekle vesenet.

LES OGSÅ: Full lønn er en bløff, og mange kan tape tusenvis av kroner

Det er den samme uhyggefølelsen skrekkfilmene vet å spille på. I Roman Polanskis film «Rosemarys baby» fra 1968 blir et ungt ektepar utsatt for et bisarr komplott fra en gruppe tilsynelatende hyggelige naboer.

Gjennom mystiske ritualer påvirker de hovedpersonen, Rosemarys graviditet, slik at hun til slutt føder et barn som er besatt av djevelen.

Koronavåren 2020 følger en dramaturgi som nettopp gjør det naturlig å sammenlikne med film: Den uskyldige hovedpersonen er oss selv. Fienden vår er en motbydelig liten krabat med røde pigger som fester seg til alt og alle, og som kunne vært sendt ut av en fiendtlig sivilisasjon fra en fjern galakse for å kolonisere jorden via våre nærmeste allierte i kampen mot den, våre medmennesker.

Når det vil frykter er usynlig og allestedsnærværende, kommer behovet for en syndebukk fram, og til dét duger verken naturen eller tilfeldighetene: Korona skyldes opplagt romvesener, hvis det da ikke er jødene, muslimene eller Miljøpartiet de Grønne som står bak. Eller hva med kineserne? Det var jo der elendigheten startet. Eller så er det kanskje amerikanerne som prøver å tjene penger på dette. For ikke å snakke om frimurerne!

NYHETSSTUDIO: Få de siste oppdateringene om korona-viruset

Det er vanskelig å si hvordan dette marerittet vi nå står midt oppe i vil utvikle seg videre, men én ting føler jeg meg temmelig sikkert på nå som vi må leve med frykten for at et hvert annet menneske kan ta livet av oss:

Markedet for gysere, katastrofefilmer og skrekkfilmer har sett sine beste dager på en stund. Og enn så lenge rygger vi forskremte bort når noen prøver å gi oss et håndtrykk, selv om vi har aldri så mye lyst til å gjengjelde det.