Gå til sidens hovedinnhold

En slags selvpining som strekker seg over store deler av landet

Å ta med seg sin tro, håp og drømmer i en sen kveldstime og dra til en gigantisk parkeringsplass på et veldig mørkt, surt og kaldt sted i Bærum.

Det må da bli en eventyrlig fiasko, tenker jeg og kjører av sted for å finne ut av elendigheten.

Det er 39.678 gårdsbruk i Norge, en nedgang på 19 prosent siste 10 år, i følge SSB.

Er det ikke tørke så er det flom. Er det ikke sykt mye arbeid og dårlig betalt, så er det ensomhet og fare for selvmord. Det er kjøttskam og stadig verre klimatrusler. Å være bonde er en slags selvpining som strekker seg over store deler av landet med ekstreme investeringer, store driftsutgifter og latterlig lav avkastning.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

- Your mother was a hamster

Dessuten er det grossister og andre mellomledd som stikker av med fortjenesten. Det brødet du betaler 36 kroner for i butikken får bonden bare noen ynkelige få kroner av.

Les også: Den helvetes landbrukspolitikken

Dette kommer trolig av en holdning som minner meg om Monty Pythons (french soldier): - I don't want to talk to you no more, you empty headed animal food trough wiper. I fart in your general direction. Your mother was a hamster and your father smelt of elderberries.

Bønder i byen

Som barn bodde jeg midt i byen. To ganger i uken kom bøndene kjørende inn til sentrum, noen med traktor og henger, for å stille seg opp på torget. De solgte poteter, kål, purre, kålrabi, salat, egg, bær, frukt, syltetøy, eplemos, bringebærsaft, røykelaks. Slike ting.

Man drev med trivelig saker i gamle dager. Man snakket ofte hyggelig sammen. Selv vilt fremmede kunne finne på å slå av en prat. Nå kan jeg ikke huske sist jeg snakket med en bonde på torget.

Her kan du lese flere innlegg fra Baard Fiksdal

Ringspill

Til min overraskelse oppdaget jeg nylig at 450 bønder har flyttet inn på Facebook med noe de kaller for REKO-ringer. På den måten selger de sine varer til 100.000 nordmenn. Hvis man googler fenomenet kommer man til en artikkel hos bonde- og småbrukarlaget som forteller at hensikten er å øke lokalmatproduksjonen i Norge, stimulere til bedre lønnsomhet og bevisstgjøre forbrukere om viktigheten av småskala matproduksjon og lokal videreforedling.

Full av fordommer

Jeg meldte meg inn i en REKO-ring i januar. Jeg var full av fordommer på den tiden. Jeg trodde det meste skulle dreie seg om slike ting som poteter og kålrot. Isteden tikket det inn med det ene overraskende tilbudet etter det andre. Honning. Syltetøy. Elg og hjortekjøtt. Pølser. Supper. Ferske reker fra Hvaler. Kaker og hjemmelaget italiensk iskrem. Den ene godbiten etter den andre.

Man bestiller på Facebook, får kundenummer fra hver leverandør. To ganger i måneden kjører de til en parkeringsplass for å levere ut varene - for eksempel på Rud i Bærum. Men jeg var likevel fortsatt fordomsfull da jeg kjørte av sted. Jeg tenkte at når jeg kommer frem til denne parkeringsplassen, så står det en forhutlet gjeng med forfrosne bønder i et hjørne og får knapt solgt en potet.

Les også: Uten korn blir det kaos

Gledesstund

Det viser seg at parkeringsplassen er smekk full. Det er hundrevis av biler. Og det kommer stadig flere. Det vrimler av folk. Jeg står i kø og henter ut det jeg har bestilt fra en varebil. Den er full av poser som skal ut. Jeg vipser 100 kroner. Jeg blir i direkte strålende humør.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Kommentarer til denne saken