*Nettavisen* Livsstil.

Finn og Johanne giftet seg i 1968: - Det er mye man må godta for at et ekteskap skal vare

«Derfor valgte vi hverandre»

I mange år var Johanne mye alene med barna, mens ektemannen jobbet til langt på kveld. Da bestemte de seg for å gjøre et grep de tror har reddet dem fra mange konflikter.

25.11.19 09:40

- Vi hadde jobbet sammen i noen måneder da jeg inviterte deg ut. Det var den 3. mai 1967. Da gikk vi på kino og så spiste vi middag på Frognerseteren. Og jeg glemte å bestille dessert, husker du?

Finn Lilleås (74) ser bort på sin kone, som ler og nikker. Hun husker.

- Ja, men du var raus! Og den filmen, var den fransk? Jeg husker ingenting av den, sier Johanne Lilleås (74).

- Nei, men det er jo 52 år siden...

- Stemmer det. Det er lenge siden, ja.

Ekteparet ser på hverandre. Tar en bit kransekake og en slurk kaffe. Det er ikke så ofte de mimrer tilbake til starten av deres historie, men nå prøver de å fremkalle minnene.

For hvordan var det, den gangen for over 50 år siden, da legestudenten Finn ba sykepleieren Johanne med på middag etter å ha vært kolleger på sykehjemmet i fire måneder?

De sa ikke date, den gangen. I 1967 het det stevnemøte.

Plutselig kommer Johanne på:

- Én ting husker jeg! Jeg husker at jeg ikke fikk sove den natta etter vi var ute og spiste middag. Og da tenkte jeg at «nå er jeg vel forelska».

Dette intervjuet er en del av en artikkelserie om hvorfor vi velger hverandre. Se video i toppen av saken og les første del her:

Klikk på bildet for å forstørre. Johanne og Finn

KJÆRESTER: Johanne og Finn ble kjærester mens de jobbet på samme sykehjem - han som legestudent og hun som sykepleier. Foto: Privat

- Følelsene kom gradvis

Paret er enige om én ting:

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Følelsene kom litt etter litt, og etter stevnemøtet på Frognerseteren, så ble de raskt et par.

Da Finn reiste på guttetur til Hellas samme sommer, sendte han brev til Johanne hver dag. Kompisene synes det var litt rart, men Finn brydde seg ikke. Han visste at det var noe spesielt med Johanne.

Se video øverst i saken: Derfor valgte vi hverandre - seks ektepar forteller

- Jeg tror det er lurt at følelsene kommer litt sånn gradvis. Vi er jo ganske nøkterne personer begge to, sier Johanne.

- Ja, sånn akutt forelskelse, det er jo en vrangforestilling. Rett og slett en form for psykose. Du glemmer jo alt annet! Så sånn var det ikke med oss, sier Finn.

Johanne nikker rolig. De hadde beina godt planta på jorda, sier hun.

- Men jeg likte deg jo godt ...

- Jada, jada, svarer Finn raskt.

De ler begge to.

- Det gikk jevnt og trutt. Gradvis. Vi hadde ingen store konflikter, minnes Johanne.

3. februar 1968 fridde Finn. Eller, han tror han fridde. Det er mulig at de bare bestemte seg for å gifte seg?

- Jeg husker ikke helt, men jeg tror ikke jeg gjorde så stort nummer ut av det. Men vi forlovet oss, i alle fall.

- Dere er jo så kravstore!

Litt over et og et halvt år etter middagen på Frognerseteren, giftet de seg.

28. desember 1968, i en kirke i Førde, hvor Johanne kommer fra, ga de hverandre sitt ja foran om lag femti gjester.

- Dere var 23 år og skulle forplikte dere for resten av livet. Hva tenkte dere rundt det?

- Vi hadde vel ingen spesielle tanker? Men vi var jo klare på at dette var for resten av livet. Det var ingen vanskelig avgjørelse, sier Finn.

Klikk på bildet for å forstørre. GIFT: Johanne og Finn giftet seg i 1968.

GIFT: Johanne og Finn giftet seg i 1968. Foto: Privat

Etter den første middagen på Frognerseteren, ser det i grunnen ikke ut som om det er så mye som har vært en «vanskelig avgjørelse» for ekteparet. De valgte hverandre, og så gikk det, som Johanne sier, «jevnt og trutt» fremover.

- I dag er det svært få 23-åringer som gifter seg, og dette med å forplikte seg for resten av livet sitter langt inne for mange av oss - langt ute i 30-årene. Hvorfor tror dere det er så annerledes i dag?

- Dette har jeg tenkt litt på selv. Jeg tror kanskje at unge i dag simpelthen har for mange valg. Dette gjelder ikke bare kjæreste, men utdanning og alt. De som er heldige og har muligheter, har rett og slett altfor mange, og da blir det vanskelig å ta et valg og stå i det, mener Johanne.

- Dere er jo besteforeldre i dag. Hvis et av barnebarna kommer til dere og ber om råd når de skal velge seg en livspartner, hva kommer dere til å si da?

- Det er vanskelig. For det er nok ikke lett i dag, det er en annen tid, sier Finn.

- Mange er jo så kravstore! Jeg er litt bekymret for unge i dag når det kommer til dette med å slå seg til ro fordi det krever at man godtar en del ting. Alt dette om at man skal pleie forholdet hele tiden, jeg vet ikke helt... Jeg tenker heller at man bare må innse at det er en del ting man bare må godta, sier Johanne.

- Godta?

- Ja, hvis det skal gå bra og man skal holde sammen. Da må man det.

- Mye alene med barna

I Johannes tjenestebolig, hvor det egentlig ikke var lov til å få barn, fikk de to. Så flyttet de til Arendal og fikk en tredje.

Da Finn var ferdig med legestudiet, bestemte de at Johanne skulle være hjemme med barna i noen år.

- Jeg husker godt da vi hadde flyttet til Arendal og jeg fikk jobb. Da hadde vi det fint. Så fikk jeg lønn og vi kunne kjøpe ei hel kasse med brus. Husker du?

LES OGSÅ: Slik får du forholdet til å vare

Og Johanne husker. Det var nemlig hun som var hjemme med barna mens Finn jobbet. Ofte var han ikke hjemme før halv ti på kvelden.

- Jeg var mye alene med barna, forteller Johanne.

Klikk på bildet for å forstørre. Johanne og Finn LIlleås

GIFT I 51 ÅR: Johanne og Finn sier de har hatt «et godt liv» sammen. Foto: Kjersti Westeng (Mediehuset Nettavisen)

Familien flyttet mye rundt, også til utlandet. Til sammen bodde de på 11 ulike steder, blant annet i USA og England.

- Det hadde ikke vært mulig hvis ikke Johanne var hjemme med barna, sier Finn.

- Men du var jo også sykepleier. Følte du på at din karriere var satt på vent mens du bare «var med» ham?

- Nei, det var jo sånn det var. Og vi hadde det bra! Hun yngste var en rolig baby. Jeg fikk tid til å lese og kose meg. Jeg husker jeg hadde det veldig godt på den tida der, sier Johanne.

- Vi gjorde noe veldig smart

Da familien bodde i Bristol i England, var det trangt om plassen.

- Vi hadde to soverom. På det ene soverommet sto vår dobbeltseng og så var det tre barnesenger på det andre. Vi la oss i sengene våre på kvelden, og våknet aldri opp i samme seng neste morgen. Men det gikk fint, vi gjorde ikke noe særlig ut av det, sier Finn.

- I dag er det veldig mye snakk om å pleie parforholdet, også når man er småbarnsforeldre. Kan dere huske at dere prioriterte tid alene eller snakket noe særlig om hvordan dere hadde det i forholdet?

- Nei, det tror jeg ikke, sier Finn nølende, og ser bort på sin kone.

Johanne rister på hodet. Ingen av dem kan huske at de prioriterte «date nights» eller ferieturer uten barn. Hverdagen var livet deres, og barna hadde fokus.

Se video:

- Jeg tenker vel at dette med barn, det er bare for en periode. Barna vokser til, blir store og så flytter de. Det er ingen sykdom å ha barn, man må ikke gjøre det vanskeligere enn det er. Småbarnsperioden er en naturlig del av livet, det er ikke noe å lage problemer ut av, mener Finn.

- Men vi gjorde noe veldig smart! I ettertid har vi snakket om at det kanskje var det lureste vi har gjort, smiler Johanne, og fortsetter:

- Finn ga nemlig alle pengene han tjente til meg. Jeg er veldig mye mer opptatt av penger og økonomi, så jeg fikk lønna hans og hadde kontrollen på hva vi brukte pengene til. Det gjør jeg faktisk ennå.

- Tror dere at det bidro til økt fellesskapsfølelse?

- Ja, det tror jeg. Samtidig var det veldig naturlig for oss. Vi lever jo sammen og har ett felles budsjett. Det var, og er, våre penger og det gjør alt veldig enkelt. Jeg tror det har forhindret mange diskusjoner rundt økonomi og pengebruk, diskusjoner jeg tror andre par kan ha mange av.

Tre vonde telefoner

Selv om Finn og Johanne er enige i at «livet har vært godt», så har de på ingen som helst måte hatt det enkelt hele tiden.

Finn pleier å si at han har fått tre telefoner som har snudd opp ned på livet.

- Den første telefonen kom i mars 2001. Da ringte de fra akuttmottaket på Ullevål sykehus og fortalte at Johanne var blitt utsatt for en alvorlig bilulykke.

Finn hastet ned på sykehuset. Den første uka sto det om livet. Johanne var blitt overkjørt av to biler, og hadde 14 brudd. Hun lå i respirator i to uker og hadde mange komplikasjoner.

- Den dagen jeg kom hjem fra sykehuset etter Johannes ulykke, tenkte jeg «hva nå?». Jeg bestemte meg for tre ting: Jeg skulle stelle huset og lage ordentlig mat hver dag, jeg skulle gå på jobb hver dag og jeg skulle begynne å skrive dagbok.

Så Finn skrev dagbok. Han skrev om hva de gjorde, hvordan Johanne hadde det, hva de tenkte på og hvem som var på besøk.

- Jeg tror det var en veldig fin måte å komme gjennom denne perioden på, sier Finn.

Den andre telefonen, kom et og et halvt år etter Johannes ulykke, i oktober 2002.

- Da ringte sønnen vår fra sykehuset. De skulle få sitt første barn, men så viste det seg at barnet var dødfødt. Det var en stor sorg å miste et barnebarn.

LES OGSÅ: Disse ti livshendelsene har størst sjanse for å gjøre deg syk

Et halvt år senere, i mars 2003, kom den tredje telefonen. Da var det eldstedatteren som ringte midt på natta.

Datteren på ett år hadde sluttet å puste.

- Jeg løp ut i skjorta og kjørte dit de bodde. Det er den eneste gangen jeg har kjørt på rødt lys. Ambulansen var allerede kommet, men det var for sent. Vi mistet enda et barnebarn.

Familien opplevde mye sorg på to år. For Johanne satte ulykken en stopper for det aktive livet hun så langt hadde levd, og livet ble utvilsomt annerledes.

- Men jeg tror at vi, med bakgrunn som lege og sykepleier, har sett mye vondt skje med folk rundt oss. Vi har sett mye dramatisk, og da er man på en måte litt forberedt på at det også kan ramme seg selv og sin familie. Jeg tror det hjelper, sier Finn.

- Prøv å vær fornøyd

Finn og Johanne bruker ikke store ord når de skal beskrive livet. Det har ikke vært fantastisk, vidunderlig eller «magisk».

Det har vært «et godt liv».

De har satt pris på hverdagsgledene, som en episode av «Med hjartet på rette staden» etter middag eller bilturer på søndager. Ferieturer til Nord-Norge og hytteturer med barn og barnebarn.

Og når livet har vært vanskelig, har de gjort som Finn lovte seg selv etter Johannes ulykke:

De har lagd middag, stelt huset, gått på jobb og «stått i det».

For selv om dette med å «godta» eller «holde ut» er ansett som en lite romantisk måte å beskrive et parforhold på, så er det kanskje akkurat det motsatte som er tilfellet?

Kanskje er det akkurat det som er kjærlighet, å godta hverandre og stå ved hverandres side selv når man kanskje har mest lyst til å gå?

Vi nærmer oss slutten av intervjuet. Johanne er bekymret for om de har vært vel rause i fremstillingen av sitt over 50 år lange ekteskap.

- Vi har jo ikke gjort det for bra nå da? spør hun og ser bort på ektemannen.

- Men vi har jo hatt det bra, sier Finn rolig.

Det blir litt stille i stua på Frogner.

- Vi er ikke alltid enige om alt, og vi kan godt smelle i døra. Men vi er jordnære mennesker, ikke sant? Vi lever ikke «der oppe», og vi hadde ikke sånne store fantasier om hvordan livet skulle bli. Vi har det morsomt i hverdagen, smiler Finn.

Johanne er enig i det.

- For det er ikke alltid feil å gå fra hverandre, men stort sett tror jeg man bør prøve å være fornøyd med de valgene man har tatt.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag