*Nettavisen* Livsstil.

Fred Heggen

Fra empati til ondskap: Hva fungerte som fødselshjelper for Joker?

 

Joaquin Phoenix som Joker. Foto: Warner Bros

Hvordan forklare at en person kan gå fra å være en fredelig og lovlydig borger, til å bli en iskald psykopat?

Jeg har nylig sett spillefilmen, Joker, en amerikansk thriller fra 2019, regissert av Todd Philips, og med Joaquin Phoenix i hovedrollen som Arthur Fleck. Handlingen er lagt til 1981, og vi befinner oss i Gotham City, en by preget av økende kriminalitet, anarki og kaos.

Spoiler alert: Har du tenkt å se filmen, bør du kanskje vente med å lese denne teksten.

En empatisk klovn

Arthur Fleck jobber som profesjonell klovn, men drømmer om en karriere som stand up-komiker. Han bor sammen med sin pleietrengende mor, og han er forelsket i en kvinnelig nabo.

I tillegg går han til en offentlig helse- og sosialarbeider, hvor han gis anledning til regelmessige samtaler. Av denne personen får han også sine resepter. Det opplyses om at Arthur bruker ikke mindre enn seks ulike medikamenter fast, uten at vi får vite navnene på disse. (Jeg ville blitt svært overrasket om ikke minst ett av medikamentene var et antipsykotisk legemiddel.)

I første del av filmen har han et sympatisk vesen, og det er ingenting som peker i retning av at han skulle bære på voldsfantasier. Han blir likt på arbeidsplassen, og han viser empati og omsorg overfor sin mor.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Foto: Warner Bros

Arthurs handicap

Han har imidlertid et handicap i form av ukontrollerbare og langvarige latterutbrudd, som kommer i situasjoner hvor han føler seg stresset, presset eller ukomfortabel på andre måter, og dette handicapet gjør det vanskelig for ham å fungere i visse sosiale settinger.

Det kan også virke som om han ikke forstår alminnelige sosiale koder, og han kan følgelig opptre klønete eller direkte brysomt i møte med fremmede mennesker. Eksempelvis forstår han tydeligvis ikke hvorfor folk kan le av enkelte vitser eller kommentarer; i stedet registrerer han at så er tilfelle, og forsøker siden å plagiere teksten.

Motgangen

Arthurs liv skal snart falle fra hverandre. Det starter med at han blir slått ned og mishandlet av en ungdomsgjeng. Like etter får Arthur beskjed om at den offentlige helsetjenesten, hvor han er tilknyttet, skal nedlegges. Hvem skal jeg da henvende meg til for å få mine resepter, spør Arthur fortvilet.

Dette er jo i 1981, og Ronald Reagen har sittet ett år i presidentembetet. Noe av det første han gjør, er å rasere den offentlige psykiatrien i USA. Mulighetene til å beholde institusjonsplassene blir minimale, siden det kun er farekriteriet som skal være gjeldende. Psykiatriske pasienter blir lempet på gaten, som om de skulle være søppel. Det samme er forøvrig i ferd med å skje i Norge i dag.

Jeg skal ikke røpe handlingen, men på ett tidspunkt begår Arthur sine første drap. Etter dét beveger karakteren seg i stadig mer dyssosial retning, inntil transformasjonen fullføres, og han blir den onde opprøreren, Joker.


Klikk på bildet for å forstørre.  

Foto: Warner Bros

Hvorfor?

Hvordan kunne dette skje? Arthur var jo i utgangspunktet en lovlydig og fredelig person. Han hadde empati og skyldfølelse, og han tok ansvar for egne handlinger. Han bedrev ingen dyssosiale aktiviteter, og ingenting tydet på at han hadde fantasier om slike.

Likevel lot han seg transformere til en hardcore psykopat, som likte å drepe. Og denne endringen skjedde meget raskt.

Psykoselidelse?

Kan det være at Arthur hadde en psykoselidelse? Eller en alvorlig stemningslidelse? I så fall kan det å miste en regelmessig tilgang til medikamenter være nok til å frembringe en psykotisk tilstand, hvor voldshandlinger kan oppstå som et resultat av det stigende symptomtrykket. Det er ikke usannsynlig at Arthur hadde en schizofreniform lidelse, og at de onde handlingene han utførte, skyldtes en psykotisk oppblomstring.

Siden Arthur ikke fremviste åpenbare psykotiske symptomer i løpet av filmen, velger jeg likevel å la denne diskusjonen ligge. (De realitetsbristende forestillingene som fremkom, minner meg heller om dagdrømmerier.)

Tourettes syndrom?

Var det noe i karakteren Arthur som man kan tenke seg disponerte for en slik dramatisk endring av personlighet og væremåte? Hva med de upassende og ukontrollerbare latterutbruddene hans, hvordan kan disse forklares? Det første som slo meg, var at den ufrivillige latteren representerte en form for tics, som et ledd i Tourettes syndrom.

Relatert til barndommen?

Etter hvert ble jeg i tvil om dette kunne stemme, og i stedet begynte jeg å tenke på OCD. Kunne latterutbruddene hans være en form for tvangshandling, som kom til uttrykk i stressfylte situasjoner som trigget fortrengte barndomsminner? Eller snakker vi heller om en dissosiativ tilstand, hvor han under press gikk fra én bevissthetstilstand til en annen?

Autisme?

Jeg må innrømme at jeg ikke har noen fasitsvar til disse spørsmålene. Hans sosiale hjelpesløshet og mangelfulle kodeforståelse gav meg tanker om en autisme-nær tilstand, uten at dette fremkom veldig overbevisende i filmen. Tilstedeværelsen av et Aspberger-syndrom kunne imidlertid ha vært en forklaring på at de empatiske evnene tilsynelatende forsvant så raskt.

Empatien behøvde nemlig aldri å ha vært autentisk i utgangspunktet, men kunne ha vært noe han imiterte basert på andre mennesker, og som kun fantes i overflaten av hans personlighet.

Traumatisert som barn

Det kommer etter hvert frem i filmen at Arthur må ha blitt grundig traumatisert som barn. Hans mor var psykisk syk, og noen far fantes ikke. Som farsfigurer fikk han bare mannlige kjærester til moren, og disse mishandlet ham på ulike måter.

Det er derfor rimelig å anta at Arthur bar med seg tunge traumer i ryggsekken på sin vei inn i voksenlivet.

Relasjonell sårbarhet

Arthurs bakgrunn må ha gitt ham en relasjonell sårbarhet som preget ham i betydelig grad. Kunne denne sårbarheten, som selvpsykologien kaller narsissistisk sårbarhet, ha vært medvirkende til den endringen som fant sted hos Arthur?

Kan selvpsykologien brukes til å forklare transformasjonen fra empatisk vesen til utagerende psykopat?

Den sunne narsissismen

Psykiateren, Heinz Kohut, regnes som selv-psykologiens far. Kohut mente at alle mennesker kommer til verden med en god porsjon narsissisme i bagasjen. Dette er imidlertid ingen negativ narsissisme, men en sunn og nødvendig variant.

Kohut mente nemlig at narsissisme i utgangspunktet er en viktig og nødvendig faktor for at selvet i en person skal kunne utvikle seg i riktig retning.

(Med selvet menes «kjernen» i en person, og det er denne kjernen som gjør personen til et unikt individ. «Jeg er meg selv. Du er deg selv».

Et velfungerende selv

Et selv som utvikler seg optimalt, ender opp som hélt, sammenhengende og velavgrenset. Et selv med slike kvaliteter vil gi god selvfølelse og en robust identitetsfølelse.

Den emosjonelle reguleringsevnen vil fungere godt, og man evner å sette grenser overfor andre mennesker.

Det grandiose selvet

Men for at den medfødte narsissismen skal kunne komme til sin rett, må den foredles på riktig måte av barnets omgivelser. Tre vilkår må i så fall oppfylles:

Det første vilkåret handler om at barnets grandiose selv blir tilfredsstilt. Med dette menes at barnet i løpet av det første leveåret ser på seg selv som Guds gave til menneskeheten, ja, som den desidert viktigste personen i hele verden.

Disse grandiose forestillingene får barnet bekreftet gjennom å speile seg i mors øyne, og i dette speilbildet se et barn som blir elsket intenst og uten forbehold.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Foto: (Colourbox)

Det idealiserende selvet

Det andre vilkåret som må være oppfylt for at den sunne narsissismen skal virke positivt på personlighetsutviklingen, er at den idealiserende delen av barnets selv blir ivaretatt.

Med idealiserende selv menes at barnet har behov for en trygg omsorgsperson som barnet kan idealisere. Denne personen kan beskytte barnet, være læremester, eller rollemodell.

Ikke sjelden kan en far være en slik figur, som virker styrkende på barnets selvutvikling.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Foto: (Colourbox)

Tvillingselvet

Det tredje vilkåret er at barnets såkalte tvillingselv blir stimulert, ved at barnet har venner i oppveksten, som gjør det lettere å definere sin egen identitet, samt finne sin plass i samfunnet og kulturkretsen.

Mye kan gå galt

Som de fleste sikkert forstår, er det nærmest umulig å vokse opp i et miljø hvor disse tre vilkårene fullt ut er til stede. Mye kan gå galt i løpet av en barndom, og hos enkelte går ting veldig galt.

Det grandiose selvet vil eksempelvis bli understimulert dersom speilbildet i mors øyne ikke viser et elsket barn. Kanskje er mor alvorlig deprimert i perioder. Kanskje er hun rusmisbruker. Eller kanskje er hun rett og slett ikke glad i barnet.

Det idealiserende selvet vil lide dersom far - eller en tilsvarende omsorgsperson - ikke er fysisk til stede i oppveksten. Kanskje far har stukket av, eller kanskje han er død. Heller ikke vil det være heldig for personlighetsutviklingen dersom far er en tyrann, eller en overgriper.

Vokser man opp uten venner, av ulike årsaker, vil dette kunne gå ut over ens tvillingselv.

Gjelder de fleste av oss

De aller fleste av oss har ikke hatt en perfekt barndom/oppvekst, og ender følgelig opp med et selv som kan ha store eller små skavanker, og som ikke behøver å være verken sammenhengende eller velavgrenset.

Erfarer man en traumatisk barndom/oppvekst, vil selvet i voksen alder kunne være mer eller mindre fragmentert.

Et ikke-optimalt fungerende selv

Selvbildet kan være uskarpt, eller selvfølelsen kan være svingende. Identitetsfølelsen kan være grunn, eller følelsesreguleringen kan være mangelfull. Vi har det som Kohut kalte en narsissistisk sårbarhet.

Denne sårbarheten varierer fra individ til individ. Det vi alle har til felles, er at ingen i utgangspunktet er seg bevisst sine egne sårbarhetsområder.

Ulike sårbarhetsområder

En person som ikke følte seg elsket som barn, vil kunne slite med et umettelig behov for å føle seg elsket som voksen.

Personer som hele tiden må ha bekreftelser fra sin partner, eller som stadig må ty til utroskap, vil kunne ha en slik narsissistisk sårbarhet.

En person som manglet en trygg voksenperson å idealisere som barn, vil kunne lete etter personer å idealisere som voksen.

Personer som har et sterkt behov for å kunne idealisere sjefene sine, og som gang på gang opplever skuffelse når sjefene ikke lever opp til forventningene, kan være ett eksempel på en slik narsissistisk sårbarhet.

Relasjonelle problemer

Hvis sårbarheten man bringer med seg inn i voksenlivet, er for omfattende, vil dette skape ulike relasjonelle problemer, som igjen rammer det sosiale livet og den generelle funksjonsevnen.

Det blir vanskelig å fungere i parforhold, det blir konflikter på arbeidsplassen, og man kan slite med å fylle foreldrerollen på en tilfredsstillende måte.

Arthurs sårbarhetsområder

Hvordan kan teorien om den narsissistiske sårbarheten forklare den dramatiske, personlighetsmessige transformasjonen som fant sted hos Arthur i løpet av så kort tid?

Det er vel ingen tvil om at Arthurs barndom og oppvekst neglisjerte hans medfødte behov for å kunne føle seg elsket. Mor var psykisk syk, og i perioder ute av stand til å ivareta sin lille sønn. Speilbildet han møtte i morens øyne, var nok i lange perioder noe helt annet enn et elsket barn.

Han hadde ingen far han kunne idealisere, og de som skulle fungert som trygge, beskyttende omsorgsfigurer, viste seg i stedet å være voldelige rusmisbrukere.

Ingenting tilsier vel at Arthur noen gang har hatt venner, med den følge at heller ikke tvillingselvet hans fikk utvikle seg optimalt.

Jakten på bekreftelse

Arthur nådde altså voksenlivet med en enorm narsissistisk sårbarhet, hvor behovet for å bli sett og bekreftet hele tiden krevde sin tilfredsstillelse.

Ved å opptre som klovn, oppnådde han å få manges øyne rettet mot seg. Kanskje kunne han speile seg i øynene til leende barn, og i speilbildet se en populær og ønsket figur. En slik bekreftelse ville imidlertid kun ha varmet opp selvfølelsen hans i korte øyeblikk.

Hadde han kunnet slå gjennom som stand up-komiker, ville han i enda større grad fått anledning til å være i sentrum av begivenhetene. Han ville fått publikums fulle oppmerksomhet, og latteren han fremkalte, ville gitt ham en bekreftelse på at han var verdsatt som menneske.

Trangen til å idealisere

I en TV-vert med eget talkshow fant han en person han kunne idealisere. Denne TV-verten (spilt av Robert de Niro) ble en rollemodell for ham, fordi han hadde jobbet seg opp fra fattige kår, og nå var etablert som populær, morsom og suksessfull entertainer.

Han fremstod som en person som Arthur innerst inne gjerne skulle hatt som far.

Tilværelsen faller fra hverandre

Nå mistet imidlertid Arthur jobben som klovn. Hans debut som komiker ble også en fiasko. Plutselig var det ingen som kunne gi ham en forbigående følelse av å være en elsket person.

TV-verten han hele tiden hadde idealisert, skulle vise seg å ha sin egen, hensynsløse agenda, noe som såret Arthur dypt. Plutselig hadde han ikke lenger noen å idealisere.

Det ble spredt løgner om ham på den gamle arbeidsplassen, og kollegene - hans eneste «venner»- vendte seg mot ham.

Livet hans gikk praktisk talt i oppløsning, og det å flykte inn i fantasiene ga ikke lenger noen trøst i hverdagen.

Drapsklovnen som ble folkehelt

Da drapene skjedde, var Arthur utkledt som klovn. Det at en klovn stod bak drapene, slo ned som en nyhetsbombe, og ble starten på en folkelig protestbevegelse i Gotham. Folk kledte seg i klovnekostymer, og gikk ut i gatene for å demonstrere eller slåss med politiet.

Den ukjente drapsmannen fikk heltestatus blant alminnelige folk, fordi drapsofrene hadde tilhørt overklassen. Hyllesten deres var dessuten ikke bare et blaff, men den bare fortsatte, og ble stadig sterkere.

Arthur hadde omsider fått den plassen i folks bevissthet som han hele livet hadde drømt om, men han kunne selvfølgelig ikke røpe for noen at det var han som var drapsklovnen.

Transformasjonen starter

Men der og da skjedde det noe med ham. Han forstod at han aldri ville nå sine mål som Arthur Fleck. Skulle han bli elsket av verden, måtte han bli en ny person. Karakteren, Joker, ble løsningen.

Kun gjennom en slik personlighetsmessig endring ville han være sikret en vedvarende bekreftelse på at han for noen var en viktig person, som fortjente å bli elsket.

Alternativet til en slik transformasjon ville vært arrestasjon og fengsel. Eller selvmord.

Hvordan forklare gleden ved å drepe?

Jeg mener altså at Arthurs narsissistiske sårbarhet kan forklare den endringen i personligheten hans som skjedde i løpet av kort tid i 1981.

Men denne sårbarheten kan ikke forklare hvorfor han likte å drepe mennesker. For det gjorde han. Det aller første drapet åpnet opp en ukjent dør hos ham, og gjorde den videre drepingen både målbevisst og lekende lett.

En tilsvarende historie

På mange måter er historien om Arthur påfallende lik historien til Andrew Cunanan, som endte med å henrette stjernedesigneren, Gianni Versace, i Miami i 1997.

Også Cunanan hadde hatt en trist barndom, og også han gikk inn i voksenlivet med en formidabel, narsissistisk sårbarhet.

I Versace så han en person som han idealiserte, og som han intenst ønsket skulle se ham, og elske ham tilbake. Dette skjedde aldri, og Versace ble i stedet hans femte drapsoffer.

Skjulte tilbøyeligheter

Både den autentiske Cunanan og den fiksjonsbaserte karakteren, Arthur, fant altså en slags glede i å drepe. Jeg tror ingen av dem var klar over at de gikk med slike tilbøyeligheter, før de hadde begått sitt første drap. Men siden gikk det slag i slag.

De aller fleste mennesker i tilsvarende situasjoner ville valgt andre løsninger enn å drepe. Hva er det i så fall som kan tenkes å ha gitt en disposisjon til å ville løse relasjonelle problemer gjennom å ta andre menneskers liv?

Var de begge seksuelt misbrukt som barn?

Kan det å ha blitt seksuelt misbrukt som barn være medvirkende til en slik disposisjon, gitt at den narsissistiske sårbarheten er tilstrekkelig stor?

Cunanan ble sannsynligvis seksuelt misbrukt av sin far. Hva med Arthur? Han er riktignok bare en fiktiv karakter, men spørsmålet bør likevel stilles:

Ble Arthur misbrukt seksuelt av voksne mennesker da han som barn var lenket fast til radiatoren? Det får vi aldri vite, men det var uansett en tanke som slo meg da jeg så filmen.

Flere liknende historier

Det finnes flere tilsvarende historier, om voksne drapsmenn som sannsynligvis har blitt seksuelt misbrukt som barn. Om en kjent, nålevende massemorder, som utvilsomt bærer på en enorm narsissistisk sårbarhet, har det vært mer enn antydet at vedkommende kan ha blitt utsatt for overgrep i barndommen, dog uten at dette har blitt verifisert.

Jeg velger bevisst å anonymisere denne personen i dette blogginnlegget, og jeg nevner vedkommende kun for å underbygge spørsmålet jeg stiller: Kan det finnes en sammenheng mellom det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og det å oppleve drapstrang i voksen alder?

En risikofaktor å regne med?

Selv om det å ha blitt traumatisert som barn, i dag regnes som en risikofaktor for fremtidig vold, er det vel aldri påvist en sammenheng mellom drap i voksen alder og det å ha vært utsatt for seksuell vold som barn.

En interessant tanke er det likevel, men inntil videre blir nok denne antatte sammenhengen stående som min personlige hypotese.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.