Av Preben Fjell, kjent som «Prebz» fra YouTube og MOT-ambassadør.
Her om dagen dro kjæresten min Ida, vår sønn Olav på syv måneder, Idas bestevenninne Hedda og jeg til et skisenter for å teste de flate, nyoppkjørte langrennsløypene. Dette skulle bli den første skituren til Olav, og med en total erfaring på rundt ti timer med langrennsski på bena for min del, var det duket for at det kunne bli en høyst interessant tur for vår førstefødte.
Og det ble den.
Interessant. Tvilsom. Følelsesladet. En real styrketest.
Selve skituren var over på ti korte minutter. Da vi møtte første, lille oppoverbakke, fant vi ut at bålpannen i starten av løypen fristet mer.
På vei tilbake innså vi at skiløypen, og bålpannen, lå rett ved siden av en stor barne- og ungdomsskole, og siden dette var utpå formiddagen i en vanlig hverdag, skjønte jeg at det var potensial for å treffe på målgruppen som har vært fans av «Prebz og Dennis» helt siden vi startet i 2013.
Rundt svingen var det nettopp det som ventet. En klasse, trolig siste året på mellomtrinnet, kanskje tidlig ungdomsskole, lekte ved skiløypen. Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det. En av guttene lyste opp da han så meg, tok mot til seg og sa hei. Jeg smilte og sa hei tilbake, før jeg ålte meg videre til bålpannen og benkene 20 meter lengre borte. Selv om skoleklokken hadde ringt inn, sto det et par stykker igjen, og til slutt; én liten gutt. Den lille gutten.
YouTube-heltene Prebz og Dennis gir seg: - Vår storhetstid er over
Jeg sa til de andre at jeg tenkte jeg kunne ta meg en tur bort. Kanskje han lurer på noe. Jeg gikk bort og sa hei til den ensomme ulven, vi pratet litt før jeg innså at jeg gjorde slik at han ble enda senere inn til timen, og sendte ham av gårde.
Da jeg kom tilbake fortalte Ida og Hedda hva de mente de hadde sett før jeg kom. De hadde nemlig hatt et forsprang på meg da vi var på vei tilbake. Det de hadde sett da de kom rundt svingen, var en gjeng som skrek til og sparket snø på en gutt som lå alene på bakken. Det var han, den lille gutten, som sto igjen.
Jeg ble forvirret. Det jeg så var jo bare en gjeng som lekte i snøen. Det Ida og Hedda så var en lek som gikk ut over én liten gutt. Jeg ble sint, jeg bannet inni meg og hadde lyst til å løpe etter dem. Finne klasserommet, rive opp døren og spørre hva faen de holder på med?! Men jeg kunne jo ikke det.
Jeg begynte å tenke. Hva skulle jeg gjøre? Hvorfor skulle jeg gjøre noe? Var det helt sikkert at det Ida og Hedda hadde sett, var riktig? Det var jo bare deres oppfatning av en situasjon som kan tolkes på mange måter, slik jeg tolket det de drev med på en helt annen måte. Er det min plass å blande meg opp i dette, som i beste fall ikke er noe annet enn en misforståelse?
For to år siden hadde jeg ikke tenkt mer over det. For ett år siden hadde jeg tenkt at noen andre tar seg av det. Men noe er forandret. For syv måneder siden hadde jeg reagert på akkurat samme måte som jeg valgte å reagere på nå. Med syv måneder gamle Olav på fanget, bestemte jeg meg for at jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte få gitt beskjed til noen; en lærer, rektor, hvem som helst. Selv om jeg satt der og var i tvil. Fordi det skal ikke være tvil når en gjeng er sammen ute i friminuttet.
Tenk om det hadde vært MIN sønn som lå der og ble sparket snø på, men at ingen fikk vite det fordi de som gikk forbi tenkte at det ikke var deres sak å blande seg opp i?
Målrettet gikk jeg til rektors kontor, og forklarte det jeg hadde observert. Jeg ble lettet da hun lyttet tålmodig og interessert til det jeg hadde å fortelle, og takket meg for at jeg, en totalt fremmed voksen, valgte å bruke tiden min til å si fra.
Youtube-kjendiser Preben og Dennis fikk sjokk da de hørte hva de to unge fans hadde gjort: - Det var helt sykt
Jeg får nok aldri svar på hva som skjedde videre eller hvordan det gikk med den lille gutten, men jeg er helt sikker på at jeg gjorde det riktige.
Vi lærer om mobbing fra tidlig skolealder. Hva man skal gjøre hvis man ser noen bli mobbet, men for meg kan det virke som om vi glemmer det litt når vi blir voksne. Akkurat som om det bare skjer frem til man er over videregående skolealder, og at hvis man ikke jobber i skolen, er det ute av vår verden. Da finnes det ikke lenger.
Da jeg satt der med Olav på fanget, innså jeg at det overhodet ikke er tilfelle. Det er nå jeg skal være den sterke forelderen som får meg seg alt, som skal lære videre hvordan man skal behandle andre, se andre og hjelpe hvis noe ikke er som det skal være. Lære ham opp til at det er lov å si fra. At det er viktig å bry seg, og at det er lov til å si NEI! Lære han at nettopp derfor er MOT et så utrolig viktig ord.