Gå til sidens hovedinnhold

Hva et plastrør stukket opp i tissen gjør med deg

Jeg er i butikken for å handle. Jeg har et 20 centimeter langt plastrør stukket opp i tissen. Jeg har en pose (1/2 liter), spent fast til leggen, som fylles med urin. Ikke nevneverdig mandig. Ikke nevneverdig sexy.

Urinveiskateter er et rør eller slange av kunststoff som føres inn i uretra (urinrøret) slik at man kontinuerlig tømmer blæra for urin. Hensikten er å forebygge en ny infeksjon. Se petiten ”Det som dreper deg på1,5 time”.

Jeg har gått rundt slik i noen uker nå. Jeg har lagt meg til en litt bredbeint gange. Jeg har bestemt meg for å elske mitt kateter. Men lett er det ikke. Hemmeligheten i dette livet er å unngå brå bevegelser. Dette har å gjøre med at vi menn er sårbare og følsomme vesener. Vi liker å unngå smerte.

Jeg liker å gå. Jeg liker sangen:

”Den glade vandrer kalles jeg, for sorgløst går jeg på den endeløse landevei, der liker jeg å gå.
(…)
Den glade vandrer kalles jeg, for godt er mitt humør. Må himmelen gi meg lov å gå på veien til jeg dør.”

Da jeg nylig var på sykehuset i 8 døgn laget jeg en sti. Jeg gikk med et stativ på hjul med hengende poser, antibiotika og slikt. Stien fulgte hele etasjen rundt, fra nord til sør og tilbake igjen, i en stor sirkel. Det er gigantiske vinduer i sørenden. Her sto jeg i andektig stillhet og så på soloppgangen, som eventyrlig vakker gled inn over Oslofjorden, og på ren rutine strakte seg som en gave til alle som ville se eller kunne oppleve glede.

Jeg vil gjerne sitere den amerikanske forfatteren Jack Kerouac som skriver at alle stier er frihetssymbol, et eventyr og det stikk motsatte av bofasthet og konformisme. Mannen skriver:

”Prøv stiens meditasjon, bare gå og se på stien ved dine føtter og (…) la deg falle inn i transe, mens grunnen du går på flyter forbi.”

Min sti er laget av grønn og glinsende linoleum. Nybonet. Langs løypa er det til stadighet pipende alarmer som blir utløst. Det er pasienter som trenger hjelp. Sykepleiere som løper. Iler til. For å hjelpe. Jeg går denne stien til alle døgnets tider. Gjerne klokken fire, fem om natten. Når folk er på sitt aller mest sårbare. Jeg har lest at dette er den farligste tiden på døgnet. Det er mange som dør mellom klokken fire og fem om morgenen. Når alt håp er ute.

Jeg håper jeg aldri mister lysten til å gå tur.

Nå har jeg flyttet ut av sykehuset. Jeg er i butikken for å handle. Jeg går utrolig sakte. Men jeg går. Utenfor butikken er det to benker hvor det sitter flere pensjonister. De er som meg. De liker å hvile seg litt etter handleturen. Det er godt å sitte der og legge planer. Jeg bestemte meg tidlig for at det ville være komplett idiotisk å leve i Norge og ikke elske friluftsliv. Vi har en natur i verdensklasse. Og da tenker jeg ikke først og fremst på nasjonalparkene eller skogen, fjellet og marka der du bor. Jeg tenker på den naturen du har inne i deg. Din vilje til å gå.

Kommentarer til denne saken