Siv Gamnes

Hva gjør jeg når sexlivet er dødt?

Foto: Istock

Har du spørsmål, problemer eller utfordringer rundt temaet seksualitet? Send epost til: sexologensvarer@gmail.com

Spørsmål

Hei. Jeg har i mange år slitt med hvordan jeg kan prate med noen om mitt problem.

Slik jeg ser problemet vårt, så er det dessverre blitt helt tabu å snakke sammen om sexlivet vårt. Fra min side føler jeg at det er hun som blokkerer fullstendig. Jeg har ved flere anledninger bedt om at vi snakker om dette, men blir avvist. Jeg har også lagt frem mine synspunkter i monolog, uten at det resulterer i noe videre, og jeg har forsøkt ved å skrive mail til henne – uten å få svar.

Vi har vært samboere siden slutten av 1990-tallet, og har to barn.

Helt fra starten av har hun vist lite interesse for sex generelt, men jeg har vel alltid tenkt at det ordner seg etterhvert. Jeg har aldri presset på for å ha sex, men det har ALLTID skjedd på mitt initiativ. Hun har aldri vist noe interesse for meg og mine intime soner. Dette har etterhvert ført til at jeg har tatt mindre og mindre initiativ, og for tiden tar jeg ingen initiativ til sex med henne. Istedenfor bruker jeg porno og onanerer alt fra 1-2 ganger daglig til 2-3 ganger i uken.

Jeg har gjort meg mange tanker rundt hvorfor hun ikke viser tegn til å bry seg om sex. Alt fra om hun faktisk ikke liker det, vanskeligheter med kropp/nakenhet, til om hun har noen vonde opplevelser rundt dette før min tid (hun var jomfru da jeg traff henne). Eller om det er noe ved meg som gjør dette. Jeg har heller aldri følt at jeg er en sjalu type/person, men slike tanker dukker stadig oftere opp hos meg. Noe jeg ikke liker.

Jeg vet selvsagt at en slik situasjon ikke vil kunne løses her, og at svaret er at vi MÅ prate sammen, men for min del er det viktig å prate med noen som forstår disse mekanismene rundt dette. Jeg er også usikker på hvem/hvilken type hjelp jeg/vi kan oppsøke. Jeg er relativt overbevist om at det må en 3dje person inn bildet her på en eller annen måte. Fastlegen er ikke aktuelt.

Jeg er svært glad i min samboer og vi lever et ganske greit liv foruten dette, og ønsker for alt i verden at vi skal møte tiden fremover sammen. Men jeg innser at det kanskje ikke går om vi ikke løser denne lille krisen. Det er mulig hun kan leve slik, men det kan ikke jeg (tror jeg).

Dette har jeg tenkt på i mange år, og det virker nok som om jeg på en eller annen måte rent psykisk forbereder meg på at vi går hver vår vei. For jeg ønsker rett og slett et liv med mer nærhet og seksualitet i livet mitt. Og jeg har litt vanskelig for å skjønne at hun ikke ønsker det samme.

Dette ble et langt innlegg. Vet ikke helt hva jeg forventer.
Vennlig hilsen tålmodig mann

Svar

Hei tålmodig mann! Hyggelig at du skriver til meg.

Som du ser har jeg redigert - forkortet og anonymisert innlegget ditt. Det ble for langt å ha med i sin helhet, men du har gitt meg mye god bakgrunnsinformasjon om deres problem.

Du beskriver et problem jeg vet velkjent for mange. – Den ene har mer og oftere lyst enn den andre, ofte helt fra starten i forholdet, og etter en tid blir sexlivet omtrent helt dødt.

Som du selv skriver, så er første skrittet dere må ta – snakk om problemet. Sett ord på hvordan det oppleves. Siden du allerede har forsøkt ulike måter å kommunisere dette på uten å lykkes, vil jeg tro at dere vil ha mer utbytte av en samtale med en tredjeperson (fagperson) tilstede.

Du skriver at du sliter med mange ubesvarte spørsmål og vonde følelser som trenger seg på, noe som er vanlig med den situasjonen du er i, og som tilsier at dette er noe dere bør gripe tak i så snart som mulig.

Så lenge dere begge tillater at dette forblir et tema dere ikke snakker om, så vil det heller ikke løse seg. Sannsynligheten er i alle fall svært liten for at din samboer en dag våkner opp, kjenner sexlyst og så er dere i gang.

Nå vet jeg ikke hva din samboer egentlig synes om situasjonen, men mange i hennes sted opplever det bare som en lettelse når partneren resignerer – de slipper forventningene, og det de oppfatter som mas, om å ha sex.

Hvis det er slik hun også har det nå, er det dessverre du som (igjen) må ta initiativ til å få til en samtale. En ide er at du alene har noen samtaler med en fagperson du føler at du kan snakke med om dette, og du får hjelp der til å finne ut hvordan du kan få motivert henne til også å bli med. Selv om du ikke vil snakke med fastlegen din om dette, kan du kanskje spørre fastlegen om henvisning til noen du kan snakke med?

En annen mulighet, siden du opplever at du nå har begynt å forberede deg psykisk på at dere går hver sin vei, er at dere ber om samtaler ved familievernkontoret i deres kommune. Kanskje kan du klare å motivere henne til å bli med dit fordi parforholdet er i ferd med å rakne, og ikke fordi dere har et seksuelt problem? Du kan alternativt kontakte familievernkontoret for å høre om de har tips til hvem du kan snakke med. På nettet kan du finne oversikt over sexologer i Norge, og finne den som er nærmest deg. Eller du kan benytte deg av videosamtale slik for eksempel jeg tilbyr.

Nå vet jeg ikke hva du tidligere har sagt og gjort når du har forsøkt å snakke med henne, men hvis du ønsker å gjøre et nytt forsøk på en samtale med henne på egen hånd, vil jeg anbefale at du setter alt fokus på henne. Med det mener jeg at du ikke snakker om hvordan du selv har det og mener og føler om saken, men spør hvordan hun har det, hva hun savner, hva hun tror skal til for at dere skal komme i gang igjen, hva du kan gjøre for henne – eller er det noe du kan gjøre (annerledes)?

Som jeg i mange sammenhenger har sagt – et seksuelt problem kan ofte ses på som et symptom på noe annet som ikke fungerer i parforholdet, så kanskje er det ikke sexen man må snakke om, men derimot noe helt annet..?

Jeg håper dette har gitt deg noen ideer, og kanskje ny giv til å få til samtaler med din samboer.

Jeg ønsker deg lykke til.
Alt godt – klem fra ho Siv

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.