Fred Heggen

Hvem skulle ønske å ta livet av superstjernen Gianni Versace - mannen som alle likte?

Drapet på det italienske mote-ikonet:

Foto: (Fra The assasination of Gianni Versace: American Crime Story)

Den verdensberømte klesdesigneren ble skutt og drept utenfor sitt fasjonable hjem i Miami Beach 15. juli 1997. Versace ble 50 år gammel.

Drapet skjedde nærmest som lyn fra klar himmel. For hvem skulle vel ønske å ta livet av superstjernen, Versace, mannen som alle likte?

Åtte dager senere lokaliserte man drapsmannen i en husbåt i Miami, hvor han hadde søkt tilflukt for å slippe unna den massive politijakten. Drapsmannens navn var Andrew Cunahan. Det skulle vise seg at Versace var hans femte drapsoffer i løpet av en fire-måneders periode i 1997.

The assasination of Gianni Versace

På Netflix har TV- serien, «The assasination of Gianni Versace: An American Crime Story», vært tilgjengelig en stund. Denne serien forteller først og fremst livshistorien til Andrew Cunahan, men man får også et innblikk i motekunstneren Versace sitt liv og virke. Serien har høy kvalitet, og den er både fascinerende og skremmende.

Vårt første møte med Cunnahan

Innledningsvis møter vi Cunahan, sittende på stranden, med et sår på det ene låret. Han kjæler med en pistol som han har i en bag. Vi aner at han er på utkikk etter Versace, og blir derfor ikke veldig overrasket over at han så målbevisst og iskaldt henretter motedesigneren, i det sistnevnte skal låse seg inn i sin fasjonable «mansion».

Foto: (Fra The assasination of Gianni Versace)

Handlingen tar form

Deretter hopper serien frem og tilbake i tid, på en måte som gradvis avdekker Cunahans bakgrunn og livsløp. På samme tid lærer vi å kjenne Versace, som ikke bare fremstilles som en modig og sympatisk person, men også som en kreativ og innovativ designer.

Det er en rystende opplevelse å følge utviklingen til Cunahan, fra han bestemte seg til å slutte som ekspeditør i et apotek, til han begynte å livnære seg som eskortegutt for rike, eldre, homofile menn. Etter dette endret han seg gradvis, og de dyssosiale trekkene ble stadig tydeligere.

I 1996 gjorde imidlertid en eldre homofil velgjører det slutt med ham, og Cunaham måtte plutselig klare seg på egen hånd. Det er mye som tyder på at han på det tidspunktet gjenopptok sitt misbruk av metamfetamin.

Drapene starter

Den 27. april 1997, i Minneapolis, begikk Cunahan sitt først drap; han slo i hjel Jeff Trail med en hammer. Men det er først da han myrdet den 72 år gamle eiendomsmogulen, Lee Miglin, i Miglins hjem i Chicago, at Cunahan kom på «most wanted»-listen til FBI.

Likevel var det ingen som tok notis av ham da han noen dager senere dukket opp i Miami. Han kunne derfor bevege seg fritt i det offentlige rommet, og han behøvde ikke en gang å skjule sin identitet.

Hvorfor var Andrew Cunahan så fast bestemt på å drepe Versace, når nettopp Versace var en mann som Cunahan hadde beundret intenst i mange år? Fantes det noen forbindelse mellom dem?

Kjente de hverandre?

Vi vet at de to møttes så vidt på en nattklubb i San Francisco i 1990, og at Versace like etter inviterte Cunahan til å se en forestilling med San Francisco Opera, hvor sangerne bar kostymer som Versace hadde designet.

I serien vises en uskyldig flørt mellom Cunahan og Versace etter teppefall, men i følge Versace sin partner gjennom 18 år, Antonio D’Amico , fant denne flørten aldri sted.

Cunahan på sin side, snakket hele tiden, til alt og alle, om sitt angivelig nære vennskap med Versace.

Familien til Versace benekter kategorisk at det skulle ha funnet sted andre møter mellom Cunahan og Versace. Mye kan derfor tyde på at disse to korte treffene i 1990 var de eneste gangene de hadde hatt noen form for kontakt. Hvis så er tilfelle, blir ikke drapet på Versace syv år senere noe mindre mysterium.

Foto: (Fra The assasination of Gianni Versace)

Cunahans bakgrunn

Cunahans far var filippinsk-amerikansk, og han livnærte seg blant annet som aksjemegler i San Diego, hvor han kjøpte hus til familien i et finere strøk av byen.

Cunahan fikk plass på «Bishop School», hvor han snart ble kjent som en utadvendt og sosial fyr. Han var svært intelligent, med en IQ på 142, men han ble imidlertid tidlig avslørt som løgner og sosial kameleon. På High School ble han kåret til eleven som «minst sannsynlig ville bli glemt».

Faren rømmer landet

I 1988, da Cunahan var 19 år gammel, måtte hans far rømme til Filippinene, for å unngå å bli arrestert for svindel. Han etterlot Cunahan og moren i et økonomisk uføre, uten et sted å bo, for han hadde i all hemmelighet rukket å selge huset de bodde i, før han rømte landet.

Et dysfunksjonelt forhold mellom far og sønn

Det er først mot slutten av serien at Cunahans meget spesielle barndom avdekkes. Han ble behandlet av sin far som om han skulle vært en prins, og han ble hele tiden fortalt at han var en spesielt begavet person.

Forholdet mellom far og sønn fremstilles som så dysfunksjonelt og absurd at det måtte få konsekvenser for Cunahans personlighetsutvikling. Han måtte blant annet sove i samme seng som faren.

Førsteinntrykket

Før faren dukket opp i serien, anså jeg Andrew Cunahan for å være en typisk psykopat. Han var en person som dyrket sin parasittiske livsstil, som var preget av en kynisk utnyttelse av andre mennesker. Han strødde om seg med grandiose løgner, og lekende lett blandet han fantasi og virkelighet.

Hatet han sin seksuelle legning?

Samtidig som han oppsøkte mennesker som hadde oppnådd suksess, lå hele tiden misunnelsen der som et uromoment. I tillegg fantes det hos ham noe som godt kan karakteriseres som selvhat.

Mye tydet på at han ikke klarte å akseptere sin homofile legning, og kanskje var dette med på å skape den intense aggresjonen han fremviste i forbindelse med drapene på sine homofile ofre.

Hadde faren misbrukt ham seksuelt?

Men så dukket altså faren opp i serien, og jeg ble plutselig usikker på min egen fjerndiagnostisering av Andrew Cunahan. For det å vokse opp med en slik far, må jo ha satt sine spor, tenkte jeg. Og kan man egentlig utelukke at faren hadde misbrukt ham seksuelt?

I første episode sitter altså den voksne Cunahan på stranden, og han har et sår på det ene låret. Vi blir ikke gitt noen forklaring på dette såret. Heller ikke dukker dette såret opp under fremstillingen av de neste dagene av Cunahans liv.

I en scene fra Cunahans barndom sitter han i sengen sammen med sin far, og faren kysser ham på det ene låret. Scenen slutter der, og vi får ikke vite hva som skjer videre.

Kan dette kysset, og såret som i voksen alder dukker opp, symbolisere et enda større svik fra farens side, enn det at han forlot familien i et økonomisk uføre mange år senere?

Var det et seksuelt misbruk som senere førte til det som fremstod som en blanding av drapstrang og sadisme hos Cunaham? For drepingen ble veldig fort en naturlig respons på avvisning; mye tydet på at han likte å drepe.

Vi kan sympatisere med barnet, men må ha fokus på den voksne

Hvorfor gjorde farens inntog i serien meg forvirret? Sannsynligvis fordi jeg gikk i den fellen at jeg begynte å synes synd på Cunahan. Jeg sympatiserte med Cunahan som barn, og glemte et øyeblikk hvem han var blitt som voksen person.

Javisst, barndommen hans var preget av en far som misbrukte ham på mange måter (kanskje også seksuelt), men like fordømt må han i voksen alder bedømmes ut fra de karaktertrekk han fremviser, eller de handlinger han utfører.

Parasitten

Og som voksen var han parasitten som fremviste psykopatiske kjernesymptomer som løgnaktighet, svik, uansvarlighet og manglende impulskontroll. Han var personen uten anger, uten skyldfølelse, uten ekte empati.

Han var et godt eksempel på det man lenge har erfart over hele verden, nemlig at ingen bruker mer vold enn psykopater. Volden kan være instrumentell, eller den kan være sadistisk motivert.

Flere veier til Rom

Hvordan en psykopatisk personlighetsforstyrrelse oppstår, vet vi ikke, men sannsynligvis er det også her flere veier til Rom. Hos noen kan det være snakk om en medfødt hjerneskade, mens hos andre kan psykopatien være tilkommet som en følge av en kombinasjon mellom genetisk disposisjon og ytre påkjenninger.

Fysisk vold er ikke alltid nødvendig

Ikke alle psykopater benytter seg av vold i klassisk forstand. Får psykopaten det som han vil gjennom løgn, bedrag eller trusler, vil ikke en fysisk voldsutøvelse være nødvendig.

Mitt inntrykk er at vold kun benyttes hvis det er det som må til for å kunne leve som en parasitt, hvor det å oppnå materielle goder eller få tilfredsstilt seksuelle behov er de viktigste ingrediensene.

Unntaket er selvfølgelig når psykopaten nyter sin voldsutøvelse. Som Andrew Cunahan gjorde.

Hvorfor skjedde drapet?

Men hva handlet det egentlig om, dette meningsløse drapet på Gianni Versace? Kan man i det hele tatt forklare slike hendelser? Ja, hvem kan vel med hånden på hjertet hevde at man vet hvorfor Mark Chapman henrettet John Lennon i 1980?

Misunnelse?

Det blir selvfølgelig bare spekulasjoner, men kan drapet på Versace handle om en ekstrem misunnelse fra Cunahans side?

Versace var en suksesshistorie som motedesigner. Han hadde gjennom hardt arbeid, et uvanlig talent, og store ambisjoner, nådd toppen av sitt fagfelt. I motsetning til Cunahan, som var en parasitt.

I tillegg var Versace åpen om sin homofili, noe som ikke var en selvfølge på 1990-tallet. Stod man den gangen frem med sin homofile legning, var det langt fra sikkert at dette var ensbetydende med videre suksess i forretningslivet.

Versace tok derfor en stor risiko da han for hele verden viste frem sin mannlige kjæreste og samboer. Kunne dette ha provosert Cunahan, som kanskje ikke klarte å akseptere sin egen homoseksualitet?

Avvisning?

Eller kan det være at Cunahan opplevde seg avvist av Versace i forbindelse med de to treffene de hadde i 1990?

Det var jo helt tydelig at avvisning var noe Cunahan taklet svært dårlig, og som kunne gjøre ham ekstremt voldelig.

Kanskje opplevdes avvisningen ekstra smertefull, siden Versace var en verdensberømt kunstner. Et kjærlighetsforhold til Versace kunne for Cunnahans del ha vært inngangsbilletten til berømmelse og luksus, og det uten at han hadde behøvd å anstrenge seg det minste.

For en parasitt måtte jo dette ha fremstått som muligheten man kun får «once in a lifetime».

Nå gikk det ikke slik, og Cunnahan måtte i stedet lete etter andre mennesker han kunne utnytte.

Han glemte likevel aldri Versace, og 15. juli 1997 møttes de igjen. For siste gang. Tragedien var et faktum.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.