Av: Sanna Sarromaa, historielektor, sosiolog og forfatter.

Dette innlegget er et svar på Ida Vindstads innlegg: - Jeg blir så forbanna

Da jeg sa til Nettavisen at jeg ønsket min eksmann og hans doktorstipendiat en utlagt tarm for at de skulle lukte ille resten av sine liv, var det ikke for å legge ut om stomi, som noen kanskje skjønte. Jeg forsøkte vel heller å beskrive hvor irrasjonell, hevnlysten og sjalu man blir ved samlivsbrudd. Min mening var naturligvis ikke å krenke eller såre stomister, som altså ikke lukter.

Det jeg lurer på nå er: Hvis man selv har følelsen av å være krenket, hvorfor svarer man da med motkrenkelser? Jeg har en innboks full av slike nå. Stomister lukter altså ikke, men de virker ikke så veldig sympatiske heller. Hvis målet er å bidra med opplysning om utlagt tarm, så vet jeg ikke om det tjener formålet at man i samme åndedrag lenger mest mulig dritt (!) om meg. Det er som om disse bæsjeposene til stomistene hadde åpnet seg på tastaturet.

Mange har fordommer mot oss finner. Vi er nakne hele tiden, banner, har masse sex i badstua og sier ingenting. Noen påstår at vi lukter vodka. Jeg har aldri blitt krenket av disse fordommene. De går ikke inn på meg fordi jeg ikke kjenner meg igjen i dem. Hvis stomistene ikke lukter, som de selv sier (og for all del – jeg tror på dem), hvorfor ta det så veldig personlig da?

Det er veldig mange ting vi mennesker, jeg inkludert, vet lite om. Jeg har ikke alltid uttømmende kunnskaper om spesifikke sykdommer. Nå vet jeg bedre når det gjelder utlagt tarm, og jeg skal justere mine sykdomsønsker til eksmannen og elskerinna deretter.

Til slutt, og kanskje aller viktigst: Det er likevel noe jeg kjenner meg igjen i hos reaksjonene til folk med utlagt tarm. Når jeg har lest debatter om Greta Thunberg, og spesielt om hennes foreldre, har også jeg blitt litt lei meg innimellom. Ikke krenket, men litt såret. Jeg har tenkt at folk vet altfor lite om hvor mye foreldrekompetanse som trengs for å være mor til et barn på autismespekteret. Når folk har kritisert Thunbergs foreldre, har også jeg hatt lyst til å gripe inn og si at dere ikke vet hva dere skriver om. De fleste foreldre gjør så godt de kan, og foreldrene til barn med spesielle behov må kanskje prøve å gjøre enda bedre enn hva de egentlig kan. Så ja, jeg også kjenner følelsen av å lese om noe som på sett og vis angår meg og mitt lodd i livet, men som ikke stemmer. Jeg velger da å svare med opplysning, ikke med krenkethet og motkrenkelser. Jeg tror nemlig det tjener saken bedre.