Gå til sidens hovedinnhold

Ikke klag på oss som klager

Vi er mange som klager for tiden. Vi klager på regjeringen fordi den ikke gjør nok, og vi klager fordi den gjør for mye. Vi klager på dorull-hamstrerne, hyttefolket, joggerne og ungdommen.

Vi klager på svenskene, dommedagslegene, idrettslederne, helsekostprodusentene og på alle de stakkars italienerne som ikke hadde tillit til myndighetene, og som var så sosiale og skulle klemme og kysse på hverandre hele tiden.

Og noen klager på de som klager.

I det siste har mediene vært fulle av velmenende oppfordringer om at vi må slutte å skjelle og smelle, og heller stå sammen i den berømmelige dugnaden. Politikerne går foran med et godt eksempel og er nå så samstemte, at det kan virke som om landet har fått en samlingsregjering.

Kjendiser med landsfaderlige ambisjoner advarer mot hat i koronaens tid, og 17. maitale-klisjeer vi trodde hadde gått ut på dato for flere tiår siden fremstår plutselig som ferskvare.

Ja, samhold og solidaritet er utvilsomt viktig akkurat nå. Men ikke for å overdøve klagesangene våre. De har nemlig også en funksjon i krisetider, både for den enkelte og for samfunnet.

Vi skal naturligvis ikke godta at noen gjøres til syndebukker, det finnes dessverre nok av historiske eksempler på, men når angst og usikkerhet først griper om seg, må det være anledning til å ventilere slike følelser uten at omgivelsene med en gang skal tolke dem som personlige angrep eller krenkelser.

Et av de problemene med koronaepidemien, er at det er vanskelig å finne en appellinstans vi kan gå til med våre klager.

LES OGSÅ: Legg vekk all prestisje og start produksjonen av munnbind

Selv om utbruddet kanskje kunne ha blitt stoppet eller forsinket av mennesker, er det ikke noe tvil om at viruset tilhører naturens orden, og at epidemien må kunne kategoriseres som en naturkatastrofe.

Men siden naturen driter i alt som heter menneskerettigheter, lover og moral, og verken lar seg verken stoppe av rosetog, trusler, politiske vedtak eller klagesanger, så blir det vanskelig å finne en adressat.

Hadde vi levd for noen hundre år siden hadde det vært enklere. Når naturen slo seg vrang for våre forfedre, kunne de rette sine anklager, bønner og spørsmål til Gud. Og det svaret de da gjerne fikk, var at pesten, flommen, tørken eller stormen var Guds straff for den synden de hadde begått.

Eller så var det djevelen som sto bak, gjerne med assistanse fra hekser, trollmenn, jøder, frimurere, kjettere, muhammedanere og andre skumle og fremmede eksistenser.

Selv de gangene Gud ikke ga noe klare svar, kunne som regel klageren forsone seg med at Gud hadde en plan med det hele. Sånn som for eksempel bibelens Job, som måtte tåle all verdens plager selv om han var aldri så gudfryktig, men som til slutt forsonet seg med sin skjebne, fordi han stolte på at det nok var en mening med det.

Det burde naturligvis ha vært sånn, at når vi som moderne og opplyste mennesker først innså at det ikke gikk an å gi noen skylden for våre problemer, ja, så ville også behovet for å klage på disse problemene falle bort. Men så enkelt er det ikke, rett og slett fordi viten og følelser er to forskjellige ting.

Vi vet at naturen er uten mening, men vi liker det ikke.

Dagbladets tegner gjennom mange år, Gøsta Hammarlund, har laget en tegning som illustrerer dette dilemmaet: To menn med hatt og frakk på vei til jobben står i snøværet og prater sammen. Den ene sier indignert: «Det snør og snør!» «Ja», svarer den andre sint: «Jeg trur folk er blitt gærne!»

Les flere aktuelle kommentarer i Nettavisen

Det er dumt å ikke få treffe venner og familie. Det er kjedelig å gå oppå hverandre hjemme dag etter dag. Det er latterlig å ikke få kommet seg på hytta i påskeferien. Det er ille å miste levebrødet, og det er grusomt at noen skal dø av korona.

De fleste av oss vet utmerket godt at dét verken er noe vi kan klandre myndighetene, joggerne, dorullhamstrerne eller noen andre mennesker for, vi har simpelthen bare behov for å fremføre våre klagesanger.

Skyves alle slike følelser under teppet i dugnadsåndens navn, er jeg redd de likevel vil piple fram til slutt, i form av konspirasjonsteorier, hat og behovet for å finne en syndebukk.

Kommentarer til denne saken