Boka «Anorektisk» er en tilstandsrapport fra et sykt sinn, forteller journalist og utdannet sykepleier, Ingeborg Senneset.
Kanskje har du lest den mye omtalte bloggen hennes der hun blogget fra tiden hun var syk?
I over tre år var hun nemlig innlagt med anoreksi og tvangslidelse ved tre ulike døgninstitusjoner. Nå har hun skrevet en bok hun håper vil gi økt kunnskap og gi innsikt i norsk psykiatri.
Boka er basert på over 1500 blogginnlegg og rundt 10.000 dagbok-notater hun skrev på innsiden av sykehusveggene.
- Dette er overhodet ikke en solskinnshistorie, det er mer som en storm. På sitt beste bare uvær, sier hun.
I forordet forklarer hun det slik:
«Dette er ikke nok en historie om å møte veggen og komme styrket ut av det. Dét er ikke nødvendigvis en sykdom, det er en del av livet. Dette er min historie om å havne i en lang korridor med gulv av kvikksand, og bli stadig mer svekket og sitte stadig mer fast jo mer man prøver å komme ut. Det er sykdom og det fratar en store deler av det å leve. Meg nesten også selve livet. Det er ikke romantisk, estetisk eller heroisk. Bare nødvendig».
Følte seg innsmurt med sykdom
Mens hun skrev boka ble hun sykere.
- Notatene er så fulle av hat og sykdom. Det var rett og slett helt umulig å jobbe uten å føle seg innsmurt med sykdom. Jeg strevde veldig med å holde det nok på avstand.
Allikevel fortsatte hun.
Samtidig som hun skrev boka, jobbet hun 100 prosent.
- Jeg er veldig, veldig glad i jobben min, og det å gå på jobb minnet meg også på hvem jeg er, hva jeg vil og hva jeg brenner for. Det var de samme tingene som gjorde at jeg i utgangspunktet jobba for å bli frisk.
Ingeborg forklarer at hadde hun sluttet å skrive halvveis, hadde hun mistet respekt for seg selv.
- Og det er ikke et godt utgangspunkt for å ta vare på seg selv.
Hun legger til at det er individuelt og at det for andre kanskje hadde vært det beste å ta en pause.
- Hadde jeg tatt en pause tror jeg det hadde tatt fem år å skrive ferdig boka.
- Det er pinlig!
Når folk spør henne hvordan hun husker tilbake, sammenligner hun det med å ha vært på fylla.
- Når du våkner, så husker du at du har vært ute. Du har sånn passe oversikt. Men når folk begynner å spørre deg om enkeltting, så er det mye som er glemt. Så begynner du plutselig å komme på ting - og det er pinlig! Jeg legger jo skammen min åpen for alle. Allikevel føler jeg at det er nødvendig, at selv om det er kommet mange gode bidrag allerede, så trengtes en sakprosabok. For at vi skal komme videre.
For Ingeborg var sykdommen et middel hun brukte for å overleve.
- Noen bruker det som en bedøvelse, for å konsentrere seg bedre, fylle et tomrom, lindre angst og smerte. Eller fylle kjedsomhet. Det kan være så mye forskjellig. Fellesnevneren er at det er et middel man bruker for å overleve. Dessverre for meg, så fungerte det over lang tid. Det var måten jeg håndterte livet på, og det var synd jeg ikke følte jeg hadde andre alternativer.
Det som holdt henne i live, var også det som sakte men sikkert tok livet av henne, forklarer hun.
- Aldri bilder på det magreste
Det var viktig for forfatteren å ikke romantisere noe i boka.
- Derfor har jeg helt bevisst aldri offentliggjort bilder av meg selv på det magreste. Jeg har heller ikke oppgitt min laveste vekt. Mest fordi det ikke er relevant. For vekt er ikke alt, og i hvert fall ikke utseendet.
Mange er usynlig syke, og Senneset er opptatt av medias ansvar for ikke å lage et feil bilde av spiseforstyrrelser.
- På hvilken måte?
- Ved ikke å bruke bilder av en tynn damemage med målebånd rundt midjen, for eksempel. Bein og tall er ikke fasiten på en spiseforstyrrelse. Det er bare rundt ti prosent av de som lider av en spiseforstyrrelse, som har anoreksi, og kan være undervektige.
Resten kan være både normalvektige og overvektige, påpeker hun.
- Det er mer skambelagt å være overvektig i dag og tøffere å be om hjelp. Det er også en merkelig oppfatning av at det å være overvektig forbindes med tap av kontroll, mens det å ha anoreksi forbindes med å ha kontroll. Men det er jo faktisk slik at jeg tar kontroll når jeg spiser niste på jobb. Det er ikke kontroll at jeg lar være å spise en hel dag.
Hun mener også at det er tilfeldig at hun fikk akkurat spiseforstyrrelse.
- Spiseforstyrrelser kan ligne på rusbruk. Jeg syns det er dypt urettferdig og en skam for oss alle at vi går rundt og kaller den ene måten å håndtere lidelse, smerte og følelser på for sykdom, og det andre for kriminalitet.
- Mange blir skrevet ut for tidlig
I boka prøver Senneset å gi innsikt i den delen av psykiatrien hun mener bør bli bedre.
- Jeg kommer ikke med en fasit. Jeg tar ikke på meg psykiaterkappen og later som jeg vet alt. Men jeg kommer med kritikk av sykehusene og samfunnet fra mitt ståsted. Og jeg syns vi skal snakke om dette. Jeg håper at mine betraktninger kan være et utgangspunkt for diskusjon - og forhåpentligvis motivasjon. Det aller beste er hvis det kan skape en faglig debatt.
- Hva bør endres?
- Slik det er i dag mener jeg vi lar andre ting enn selve behandlingsrelasjonen, og faget være avgjørende for behandlingen. På den måten fratar vi behandlere å gjøre jobben sin og pasientene muligheten til å komme i mål.
- På hvilken måte?
- Jeg observerte ofte for kortsiktig tenkning. Det gjøres ikke gode nok investeringer i de menneskene som skal bli friske. Stramme økonomiske rammer er ofte ødeleggende, selv om jeg selvsagt forstår at det må ligge rammer til grunn. Mange forteller at de blir skrevet ut før de har fått orden på noe som helst, fordi de kanskje har en «friskvekt» som i teorien tilsier at behandlingen er ferdig. Men vekten har ikke alltid betydning.
Ingeborg kjenner mennesker som har vært innlagt over hundre ganger.
- Det vitner om at det må bli mer samspill mellom det livet du lever på et sykehus og det livet du skal ha utenfor.
Ble forespeilet uføretrygd - nesten som en gulrot
Hun mener vi også må søke mer kunnskap fra de som sjelden kommer til orde.
- Det er mange innenfor psykiatrien vi aldri hører noe fra og hvorfor søkes det ikke mer kunnskap hos pasienter og behandlere? I tillegg trengs det flere behandlingssteder i psykiatrien. Målet må jo være å skape samfunnsnyttige mennesker.
Selv ble hun forespeilet uføretrygd - nesten som en gulrot.
- Tenk det! Vedkommende fikk det til å høres ut som en positiv ting. Da kunne jeg slappe av, liksom. Målet må jo være å få folk ut i jobb. Ved å tenke nytt, ved å investere i menneskene og søke kunnskap.
- Jeg ville ha sykdommen for meg selv
Senneset holdt egen sykdom skjult veldig lenge. Hun var lenge usynlig syk.
- Jeg ville ha sykdommen for meg selv. Derfor prøvde jeg i mange år å holde vekta for ikke å bli avslørt. Det var først da jeg ikke klarte det, at jeg kom meg inn i behandling.
Det meste av tiden var hun innlagt på behandlingsinstitusjonen Østmarka i Trondheim, en avdeling for psykisk helsevern ved St. Olavs Hospital.
- Jeg møtte så mange engasjerte mennesker. Min erfaring er at de som jobber i psykiatrien er ekstremt engasjerte, men møter vanskelige rammer. Jeg har forståelse for rammer, men ting må jo fungere! Det er trist når behandlere blir tvunget til å skrive ut en pasient for å oppfylle en liste med krav - fra noen som ikke har pratet med en pasient på ti år.
- Jeg har fortsatt ikke funnet balansen
I tillegg til jobben i Aftenposten, er Ingeborg styremedlem i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN.
- Verden trenger at vi gjør en innsats ut over oss selv. Det å bruke energien sin til å bry seg om verden, kan være ganske helende tror jeg. Problemet i dag er nok at det er så mye å velge i, så mye urett. Og det gjelder å finne en balanse mellom selvet og verden. Jeg har fortsatt ikke funnet balansen, for jeg dummer meg ut og snubler rundt hele tiden. Men det er bedre å prøve, enn å gjøre ingenting.
- Hvordan har du det nå?
- Det er et vanskelig spørsmål. Det er lettere å svare på hva jeg gjør nå. Noen dager føler jeg at jeg ikke mestrer noe som helst og tenker at jeg like godt kan drite i alt. Så tenker jeg at livet er fint, med både en familie jeg er utrolig glad i og venner som er nære. Venner jeg gjør både morsomme og viktige ting sammen med.
Mange av vennene hennes har støttet henne hele veien, men noen orket ikke å alltid være nære.
- De var så sikre på at jeg kom til å dø og orket ikke å ha det tett på seg. Det har jeg stor forståelse for. Andre hjalp og støttet fordi de hadde lyst og mulighet.
- Jeg er jo det samme mennesket
Fortsatt vil hun ikke kalle seg frisk.
- Jeg er ikke helt der. Jeg spiser fordi jeg må være konsentrert, fordi jeg vil gjøre en god jobb. Men å ha det helt bra, der mangler jeg litt. Men hvem gjør ikke det? Livet er ikke, og skal vel ikke være perfekt for noen. Akkurat mitt liv er bra, selv om det fortsatt er mye krøll, og jeg er jo det samme mennesket nå, selv om jeg ikke er psykotisk eller anorektisk.
