RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Kings Bay-ulykken: - Det vi nå trenger er likkister. Vi har tre og må ha 18 til

Sørgeprosesjon i Harstad etter gruveulykken. Kistene ble fraktet til Harstad med båt.
Sørgeprosesjon i Harstad etter gruveulykken. Kistene ble fraktet til Harstad med båt. (NTB / SCANPIX)
Sist oppdatert:
Kings Bay-ulykken er den verste gruveulykken i norsk historie. Vi vet fremdeles ikke alt som skjedde 5. november 1962.

21 personer omkom i Kings Bay-ulykken på Svalbard, og Einar Gerhardsen måtte gå av som statsminister som følge av ulykken.

Nå kommer en norsk konspirasjonsfilm om den fatale dagen i november 1962 og etterspillet som fulgte. Hva var det egentlig som skjedde den gangen? I «Kings Bay» leker regissør Stig Svendsen seg med tanken på svaret.

Sannheten er at ingen vet sikkert hva som skjedde. Gruvene ble fylt med vann like etter ulykken, og ingen har kunnet ta seg inn for å finne svar. Det vi vet, er at gruven i Ny-Ålesund burde vært stengt lenge før ulykken fant sted.

Kings Bay Marinlaboratorium i Ny-Ålesund.

Første ulykke

I 1916 startet kulldriften i Ny-Ålesund på Svalbard. Selfangstrederen Peter S. Brandal kjøpte et stort område i Kongsfjorden på Svalbard med mål om å starte kulldrift. Sammen med to kompanjonger startet han selskapet Kings Bay Kull Company AS, som skulle drifte gruvene.

Det hadde allerede vært kulldrift i Longyearbyen siden 1906, og de hadde forhåpninger om å utvinne store mengder av det dyrebare kullet også lenger nord. Gruvene bød på større utfordringer enn gruvene i Longyearbyen, men dette stoppet ikke de ivrige rederne.

Etter en ulykke i 1929 måtte de likevel avslutte driften ved anleggene. To personer omkom i ulykken. Samme år kom det store børskrakket på Wall Street, og Brandal gikk snart konkurs. Gruvene ble forlatt.

Det ble stille i Ny-Ålesund i mange år.

King Bay-anlegget i Ny Ålesund før ulykken.

Staten tok over

Men kullfeltene var fremdeles verdifulle. Brandal døde i mars 1933, og i desember samme år tok staten over aksjene i selskapet. Nå skulle det igjen bli gruvedrift i Ny-Ålesund.

Det skulle imidlertid ta noen år før driften satte i gang. Under andre verdenskrig stoppet all gruvedrift. Regjeringen evakuerte beboerne på Svalbard til England da tyskerne begynte å bygge værstasjoner på øya. Flere av gruveinngangene ble dessuten ødelagt for å unngå at tyskerne skulle bruke dem.

Da andre verdenskrig var over, ble kulldriften startet opp igjen. Det var stor etterspørsel etter kull, og det var mye penger å hente.

Kings Bay-anlegget før ulykken.

Ny ulykke

Men det skulle ikke gå lenge før en ny ulykke rammet gruvene. 4. desember 1948 smalt det igjen. Gruvegangene var fylt av røyk, og surstoffapparatene til redningsmannskapet var ikke gode nok til å hente ut de omkomne.

Først flere dager etter kunne de 15 døde mennene fraktes ut av gruvene.

Etter en kort pause, startet driften på nytt i 1949.

De omkomne ble fraktet til fastlandet etter gruveulykken i 1948. I en sørgehøytidelighet ble de avdøde ført i land.

Kraftig eksplosjon

Tre år senere, 7. januar 1952, kunne det høres et smell fra gruvene. Eksplosjonen var så kraftig at en maskin på to tonn ble slengt over ti meter bortover. Gruvegangene var så tette av røyk at det var umulig å lete etter skadde.

Ni omkomne ble til slutt hentet ut av gruven.

«Det er ikke mulig med absolutt sikkerhet å si hva som har forårsaket tenningen av gassen, men kommisjonen anser det overveiende sannsynlig at tenningen er oppstått gjennom gnister framkommet ved elektrisk strømoverslag i et støpsel i en kabel som førte til en kullboremaskin,» skrev granskningskommisjonen.

54 personer omkommet

Så skjedde det igjen. 19. mars 1953 kom det et nytt smell fra gruven. Surstoffapparatene til redningsmannskapet hadde blitt bedre, men røyken var så massiv at det tok tid å finne de døde. 19 omkomne ble i løpet av kvelden fraktet ut.

Kistene ble fraktet til Norge med båt etter ulykken i 1953. Her er kistene på vei til skipet.

I løpet av fem år hadde 43 personer omkommet i alvorlige ulykker i gruven. 11 personer hadde dessuten mistet livet i enkeltstående ulykker.

Risikoen i gruvene kunne ikke lenger overses. Det var staten som eide gruveselskapet, og de var nødt til å handle. I en periode ble gruvedriften stoppet, men i 1956 ble det besluttet å starte opp driften igjen.

«Hvis driften ved Kings Bay-gruvene skal fortsette, må alle de sikringstiltak som de tidligere og den siste kommisjon har anbefalt, gjennomføres. Når det er gjort mener kommisjonen av 1953 at det fra sikkerhetsomsyn er fullt forsvarlig å fortsette driften,» skrev kommunalkomiteen i sin rapport.

Før driften startet opp igjen, investerte staten 21,7 millioner kroner på modernisering og sikkerhetstiltak.

Men det var ikke nok.

Kong Olav besøkte Kings Bay i august 1961. Her studerer han kullrenseanlegget. Kong Olav er nummer tre fra høyre, i gruvehjelm.

Siste ulykke

5. november 1962 klokken 22.45 smalt det i gruva.

Strømmen gikk i hele området. Noe var galt. Kort tid etter var overstiger (formann) og nestkommanderende Hedgar Stien og driftsbestyrer Einar Grimsmo på vei til gruva. De ante ikke hvor alvorlig eksplosjonen hadde vært.

- Det første vi tenkte på da vi så at det kom røyk ut av sjakt 1, altså returlufta, var at det var en gruvebrann. Strømbruddet gjorde at vi trodde en høyspentkabel i gruva var kortsluttet av ras, og at det hadde utløst en brann, sa Grimsmo i 1992 ifølge Svalbardposten. Grimsmo døde i 2007.

Overstiger Hedgar Stien (t.v.) var en av de første personene på stedet etter Kings Bay-ulykken. Her står han sammen med William Albrigtsen og Elna Stien ved minnebautaen der navnene på de 11 som aldri kom opp av Ester-gruven er risset inn. Bildet er fra 2012.

Ulykken var dessverre langt mer alvorlig enn de fryktet. Litt etter klokken halv ett ble de første fire personene funnet omkommet. Like etter fant de seks stykker til. Men det var flere i gruven.

«Beltesjakt vest [er] ennå ikke tilgjengelig grunnet ras og sviktende ventilasjon. Pumpene i beltesjakt vest kan ikke startes, og vi frykter at området blir lagt under vann,» skrev Grimsmo i et iltelegram som ble sendt like før klokken seks morgenen etter.

Driftsstyrer og gruveingeniør Einar Grimsmo var en av de første på stedet etter ulykken.

- Slik skulle det altså gå

Sysselmann på Svalbard Finn Backer Midbøes første reaksjon er beskrevet i Monica Kristensens bok «Kings Bay-saken»:

«Slik skulle det altså gå. Gleden, pågangsmotet og stoltheten som jeg hadde merket så tydelig da jeg sist var i Ny-Ålesund, var med ett brutalt slått ned».

Da han snakket med kontorsjefen i Ny-Ålesund, spurte han om de trengte legehjelp eller redningsutstyr. Svaret var nedslående:

«Det vi nå trenger er likkister. Vi har tre og må ha 18 til».

Finn Backer Midbøe var sysselmann på Svalbard.

Fikk ikke beskjed

I Ny-Ålesund satt mange fortvilte familier og ventet på beskjed om sine kjære. Det bodde ikke mer enn 223 personer der på denne tiden, og litt over 100 av disse var gruvearbeidere. 21 menn hadde vært på jobb kvelden før, og familiene visste ikke hvem som var døde.

Dessverre fikk ikke alle direkte beskjed. Klokken 18.30 neste dag ble navnene på de omkomne lest opp i en nyhetssending på NRK. På det tidspunktet hadde ikke alle de nærmeste fått beskjed.

«En av de prester jeg har hatt kontakt med, kunne nevne et par eksempler på det. Det gjaldt noen av de omkomnes foreldre og søsken,» skrev sokneprest Olav Tysnes i et brev til Kings Bay Kull Company AS ifølge Nordlys.

21 personer hadde omkommet i ulykken. Bare 10 av dem ble funnet.

«Av samtlige 21 som arbeidet under dagen på ulykkesskiftet er det ingen overlevende,» står det i granskningsrapporten.

Bilde fra King Bay-anlegget før ulykken.

Kom seg ikke inn i gruvene

Etter tre døgn ga redningsmannskapet opp å komme seg videre inn i gruven. Det hadde brutt ut brann, og gruven ble derfor fylt med vann.

«Man har for øvrig regnet det for mindre sannsynlig at man nede i gruven kunne finne spor av særlig betydning etter de ødeleggelser som må ventes voldt ved eksplosjonen og brannen og etter at gruven i lengre tid har vært fylt med vann,» skrev granskningsutvalget, som ble ledet av Einar Tønseth. Denne rapporten ble fremlagt i juni 1963.

Årsaken til ulykken ble aldri fastslått. Og 11 av de døde ble aldri hentet ut.

Bilde av gruveinngangen etter ulykken.

Nådeløs rapport

Selv om årsaken ikke kunne fastsettes, fikk selskapet kritikk for flere forhold ved driften. Blant annet kritiserte kommisjonen at kullstøvspredningen ikke ble undersøkt godt nok og at det ikke var tatt tilstrekkelige forholdsregler for ventilering. Et annet problem, var manglende inspeksjon:

«Returluftveien [ble] ikke inspisert og [kunne] heller ikke inspiseres en gang ukentlig, slik som foreskrevet i sikkerhetsforskriftenes punkt 79,» skriver kommisjonen.

Tønseth-rapporten var nådeløs. Industriminister Kjell Holler søkte straks om å gå av, og Trygve Lie tok over ministerposten 4. juli 1963.

Kjell Holler måtte gå av som industriminister etter ulykken.

Regjeringen gikk av

Gerhardsen-regjeringen fikk kraftig kritikk, først og fremst for sin manglende oppfølging av sikkerhetstiltakene etter at gruvedriften ble tatt opp igjen i 1956. Det ble tidlig åpenbart at det ville uttrykkes mistillit til regjeringen.

20.-23. august hadde Stortinget en av sine lengste debatter om en enkeltsak i historien - og også den første direkteoverførte TV-debatten fra Stortinget.

Kings Bay-debatten i Stortinget. Einar Gerhardsen sitter foran til høyre. Flere stortingsrepresentanter brukte solbriller grunnet det sterke lyset fra lampene til NRK, som direktesendte debatten.

Debatten endte med at de borgerlige partiene, sammen med Sosialistisk Folkeparti, stemte for mistillit til regjeringen med et knapt flertall - 76 for og 74 imot.

28. august gikk regjeringen av. Einar Gerhardsen overlot statsministerrollen til John Lyng. Nøyaktig en måned etter var Gerhardsen tilbake i statsministerstolen, etter å ha fremmet mistillit mot Lyng-regjeringen.

John Lyng (t.h.) tar over som statsminister etter Einar Gerhardsen.

Ny film

Nå kommer altså en konspirasjonsfilm om hendelsene på Svalbard. Var det en ulykke eller var det et politisk spill?

Stig Svendsen har vært nøye på å få fram at dette ikke er en dokumentarisk film.

- Det er en fiksjonsfilm, men bygget på virkelige hendelser for 53 år siden. En journalist begynner å grave i saken, og opplever raskt at noen ikke vil at sannheten kommer frem, har han sagt til Aftenposten.

Det er lett å konspirere rundt ulykken, mener Svendsen.

- Til dags dato er det ikke fastslått hva som var årsaken til at 21 mennesker ble drept i gruveulykken. Vi presenterer en teori om hva som kunne ha skjedd, og spinner et actiondrama rundt dette. Vår teori er like sannsynlig som alt annet som kunne ha skjedd under den kalde krigen, har han sagt til Svalbardposten.

Kari Bremnes har hovedrollen i Kings Bay.

Artist Kari Bremnes skuespillerdebuterer med hovedrollen i filmen.

- Jeg har lyst til å være med siden det er en spennende og bra historie. Det er en utfordring som jeg absolutt ikke så komme, og en utfordring som jeg ikke har hatt før, sier Kari Bremnes til NRK.

«Kings Bay» har premiere 27. januar.

Kilder: Nordlys.no, Salbardposten.no (I), Svalbardposten.no,(II), «Kings Bay-saken» av Monica Kristensen, Stortinget.no, Snl.no, Spitsbergentravel.no, Wikipedia.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere