Mange av hans erfaringer fra 19 år tilbake kan sammenlignes med dagens asylsituasjon, mener han.
- Mye er fortsatt veldig likt. Dessverre.
Han sikter til at asylmottakene heller oppleves som et isolerende venterom, snarere enn en integreringsarena.
- Det viktigste vi kan gjøre er å møte flyktningene på et menneskelig plan, mener Leoul Mekonen.
Selv kom han til Norge fra Etiopia for 19 år siden. Sammen med sin kone kjempet han for demokrati og var politisk engasjert i hjemlandet Etiopia der han bodde i hovedstaden Addis Abeba.
Leoul Mekonen
Leoul Mekonen jobber i dag som studieleder i Regionssenter for barn og unges psykiske helse ( RBUP Øst og Sør) i tillegg til sitt frivillige arbeid i Multikulturelt Initiativ- og Ressursnettverk (MIR).
Her driver han blant annet dialogarbeid og arrangerer dialogkvelder for etniske minoriteter.
Han holder i tillegg foredrag om alt fra psykisk helse, fra levekår til religion i forhold til etniske minoriteter.
- Jeg var aktivist og kom til Norge av politiske grunner.
I Norge lærte han seg norsk samtidig som han tok eksamen i seks (!) fag på ett år, for å kunne utdanne seg til sosionom.
Han er også utdannet tolk ved Universitetet i Bergen, har master i helsefremmende arbeid, og har deltatt i medisinsk antropologisk forskning i Etiopia.
- Nå kunne jeg ikke engang lese avisen
- Jeg ville bli sosionom fordi jeg ville bidra og støtte andre innvandrere. Jeg har selv vært gjennom en tøff integreringsprosess og vet hvor skoen trykker for mange. Det er også slik at innvandrerfamilier er sårbare i forhold til sosiale problemer og derfor trenger vi et minoritetsperspektiv.
Nylig var han blant annet i Oslo Sanitetsforening for å snakke om viktigheten av kulturkompetanse til frivillige familiekontakter.
Etiopia
Etiopia grenser til Eritrea i nord, Djibouti i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest. I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia.
Landet har vært preget av politisk uro og krig og det nåværende regimet blir kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon.
Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser, og forstyrrelse av fagforeninger.
(Kilde: Wikipedia)
Han er kjent for å bruke mye humor i sine foredrag der han med egne erfaringer belyser sensitive og viktige tema.
Da han kom til Norge for 19 år siden ønsket han seg aller mest å lære norsk, men på den tiden var innvandringspolitikken slik at man ikke fikk begynne på norskkurs før man hadde fått oppholdstillatelse.
Det tok sin tid.
- Det var frustrerende å plutselig føle seg som en analfabet. Jeg, som var akademiker og selv skrev innlegg i aviser, kunne plutselig ikke lese dem.
«Når skal du reise hjem igjen?»
Leoul følte det ganske frustrerende å ikke kunne snakke med menneskene rundt seg.
Lokalbefolkningen hadde også to spørsmål de gjerne ville stille flyktningen:
- «Når skal du lære deg norsk?» og «Når skal du reise hjem igjen?» var det de fleste ville vite. Ikke hvem jeg var eller hvilke interesser jeg hadde, smiler han.
- Hva tenkte du om det?
- Der og da var det frustrerende. Men i dag ser jeg jo at det handlet om dårlig integrering og at det var null samhandling mellom oss og dem. Det er menneskelig å være redd for det ukjente.
- Å føle at noen bryr seg er viktig
Alt Leoul ville var å lære norsk.
- Tiden på asylmottaket minnet mer om et venterom enn en integreringsarena og her var det mange ubrukte ressurser samlet på ett sted. Det var malere, kunstnere og musikere som alle kunne ha bidratt på en eller annen måte i lokalmiljøet. Men ressursene forble ubrukt, med det resultat at mange også følte seg ubrukelige, sier han.
At asylsøkere har lite kontakt med lokalbefolkningen er et stort problem også i dag, mener sosionomen.
- Start med en gang! Begynn med å aktivisere lokalmiljøet i integreringen og la asylmottakene være en brobygger mellom lokalsamfunnet og innvandrere. En samhandling vil på alle måter berike lokalsamfunnet og samfunnet har alt å vinne, mener han.
For det er den sosiale integreringen som ofte svikter, mener Mekonen.
- I dag er det mye som fungerer godt i forhold til systemintegrasjon. Flyktningene blir møtt av fagfolk, får norskopplæring og utdanningstilbud. Alt dette er flott. Men de trenger også å bli møtt på et menneskelig plan.
- Hvordan da?
- Vi snakker om mennesker som har mistet hele eller store deler av sine nettverk. De er kanskje traumatisert, føler seg ensomme og har ofte opplevd krig og store lidelser. Det å bli bekreftet på en positiv måte, å bli sett og føle at noen bryr seg er viktig. Det virker på mange måter helende.
Per Sandberg: - Jeg ser svært alvorlig på disse dødsfallene
- Mange føler seg uønsket
Ifølge en undersøkelse UDI har gjort melder flere norske mottak om en forverring av situasjonen for enslige mindreårige flyktninger det siste halve året. De føler på uro, nedstemthet og avmakt. Det har også vært flere tilfeller av selvmordforsøk ved mottakene.
- Jeg er ikke overrasket, sier Mekonen.
- Disse barna har allerede møtt mange stengte dører på sin vei, det er flyktningkrise i verden og det er blitt vanskeligere å søke asyl og få leve et normalt liv. Jeg tror veldig mange føler seg uønsket med den strenge asylpolitikken som nå føres. I tillegg blir det gitt oppholdstillatelser med begrensinger eller kun midlertidig oppholdstillatelse for mange av barna.
Mekonen tror, det han beskriver som en ubarmhjertig asylpolitikk i Europa, er mye av grunnen til problemene på asylmottakene nå.
- Når asylpolitikken ikke engang er barmhjertig mot barn, tror jeg mange av barna tolker det som at de ikke er ønsket. Barn er ikke så naive at de ikke skjønner det.
Norge hadde størst asylsøker-nedgang i Europa i fjor
- Barn trenger å føle seg sett, likt og ønsket
Han mener også at den manglende tryggheten kan bli for mye.
- Vi må huske at dette er barn som har opplevd mye allerede før de har kommet hit. De har sett krig og lidelser, vært på flukt lenge og kanskje blitt utnyttet. For mange har selve asylprosessen allerede vært mer enn de kan bære.
Og legger til:
- Vi vet at mangel på sosial integrasjon er en medvirkende årsak til psykiske lidelser blant etniske minoriteter. Vi trenger derfor å gi dise barna trygge rammer.
- På hvilken måte?
- De trenger den psykososiale støtten. Fra mennesker som virkelig bryr seg. Ikke mennesker som bare bryr seg på et profesjonelt plan. Barn trenger å føle seg sett, likt og ønsket og har behov for anerkjennelse.
- Hva om det var ditt barn?
Mekonen tror det ligger mange svar i å stille gjensidige spørsmål:
- Dersom ditt barn hadde måttet flykte, hvordan hadde du ønsket at barnet ditt skulle mottas? Hva ville skjedd om en norsk familie mistet hele sitt nettverk og sine sosiale bånd?
- Hvordan kan man gi denne støtten på en bedre måte enn i dag?
- Ved å starte integreringsprosessen tidligere, involvere lokalmiljøet og gi ungdommene motivasjon til å mestre den nye situasjonen. Gi dem troen på at de kan overkomme det som er vanskelig ved å gi dem gode rollemodeller og inspirasjonskilder. Det fins mange innvandrere i dag som er godt integrerte og som er ressurssterke og gjerne vil være en «GPS» for nyankomne flyktninger. Men da må kommunene bruke ressursorganisasjonene mer aktivt enn de gjør i dag.
- Det så jo ut som jeg lette etter en kode fra Gud
Mest frustrerende for Leoul da han var to år på asylmottak, var isolasjonen. Han var vant til et liv i millionbyen Addis Abeba, i et akademisk, politisk aktivt og engasjerende miljø der han selv skrev politiske dikt og satire.
- Den norske kulturen var fremmed og føltes til tider iskald. Folk i Etiopia klynger seg gjerne sammen på bussen og prater med sidemannen, mens folk i Norge febrilsk leter etter en tom rad på bussen for å være i fred, ler han.
Mange ganger følte han seg ubrukelig der han satt isolert på asylmottaket. Han ville gjøre noe, lære noe og ikke minst være en del av lokalmiljøet.
Det endte med at han begynte å lese Vakttårnet for å lære seg norsk.
- Vi fikk jo aldri besøk på asylmottaket så når Jehovas Vitner banket på døra, ble de alltid invitert inn, ler han.
Og legger til:
- De la igjen informasjonsbladet sitt Vakttårnet og i mangel av annet lesestoff, begynte jeg å lese det for å lære meg norsk. Ved å sammenligne den norske versjonen med den engelske. Mange av de rundt meg så med bekymring på at jeg satt i timesvis og nærmest analyserte bokstavene med iherdig engasjement.
Han tror mange på det tidspunktet tenkte at det hadde klikka for aktivisten fra Addis Abeba;
- Det så ut som jeg lette etter en kode fra Gud eller noe, ler han.
- Hvorfor lyktes du selv så godt med å bli integrert?
- Jeg tror man må være litt modig. Jeg har ikke latt frykten stoppe meg fra å oppsøke folk. I tillegg har jeg prøvd å legge det vanskelige bak meg, og valgt å se mest framover. Men hvordan du integreres kommer også an på hvem du er. Alle har ikke de samme ressursene, og det å være ressurssterk handler for eksempel om å få bruke de ressursene du har. Dessverre er det i dag en masse ubrukte ressurser blant innvandrere, avslutter han.
- Vi er på vei til å skape en innvandrer-underklasse
- Inne på rommet sitter to barn stille som muslinger.
SE VIDEO: