Vi bodde i Finnmark. Jeg var kanskje fem år gammel. De ga meg en lang stang med snøre og mark , og sendte meg bort til bekken for å fiske. Jeg hadde aldri fisket før. Jeg tredde mark på kroken og lot den seile ut i kulpen.

Det gikk kanskje et sekund. Så beit ørreten på. Det var som om tusen volt gikk opp gjennom snøret, gjennom stanga og inn kroppen min. Jeg fikk støt og dro til alt jeg klarte. Den lille ørreten ble slynget opp i luften og så langt inn på land som det var mulig å kaste . Jeg løp etter og grep fisken med skjelvende hender.

Jeg tror dette er en av de viktigste hendelsene i mitt liv. Der og da oppdaget jeg meg selv. Jeg har et veldig sterkt fiske-gen. Jeg er i nær slekt med de første nordmenn som kom hit til landet for 10.000 år siden. De var ivrige fangstmenn og de har sendt sin genetiske arv, i en direkte linje, uavkortet , rett til meg. Jeg kan ikke se en elv eller et vann uten å bli ivrig. Alt blått på kartet er av interesse. Alt som svømmer er av interesse. Når jeg kjører bil langs et vann er jeg livsfarlig. Jeg er mer opptatt av å se etter vak enn det som skjer på veien.

Jeg bestemte meg tidlig for at hvis du skal bo i Norge så vil det være helt idiotisk å ikke interessere seg for friluftsliv. Vi har ti tusen ørret vann i dette landet . Vi har flere hundre gode lakseelver. Vi har de fineste nasjonalparkene i verden. Eventyrlig flott natur. Fra Nordkapp til Lindesnes. Det er bare å forsyne seg. Med hender og føtter.

Da jeg var åtte år gammel flyttet familien til Kristiansund på Nordmøre. Her begynte jeg som KFUM-speider. Det som er fint med speiderbevegelsen er at du kommer sammen med veldig mange jenter og gutter som har det på samme måten som deg. Folk som liker å være ute. Folk som liker å dra på tur. Blir du kjent med slike folk så kan det godt tenkes at du får venner som varer resten av livet.

Da jeg var 18 år gammel skulle jeg og noen venner fra speider-tiden møtes på Kårvatn i Todalen på Nordmøre. Det var en slags mimre-tur for Stein, Nanna, Niels og meg. Unge speidere var på leir på Kårvatn og vi eldre slengte oss med. Vi lå i telt, satt rundt bålet, spilte gitar og hadde det fint.

Dette skjedde i Trollheimen. Trollheimen er en spektakulær nasjonalpark. Det er stupbratte fjellsider. Dype juv. Stier som klorer seg fast, ytterst på kanten av stupet.

Det er lørdag formiddag. Vi skal til et spennende fiskevann som ligger en to timers tur fra speiderleiren. Jeg går først på stien, så kommer Nanna, deretter Stein og sist går Niels. Stien slynger seg opp en trang dal. Stien går langs kanten av stupet. Faller du her så kan det være 20 meter rett ned i avgrunnen.

Fra fossen innerst i juvet driver det vått gjennom luften. Stien er fylt av røtter. De er sleipe og lumske. Jeg går først og bærer sekken. Vi skal bytte på å bære. Vi har gått ganske langt . Nå syns jeg at det er Steins tur til å bære sekken. Jeg vipper av meg sekken og vil gi den til Stein. Han strekker ut hånden for å ta imot. Men taket glipper. Sekken faller i bakken, ruller bortover og Stein faller sammen med den. Rett ut for stupet.

Det er veldig mange meter ned til bunnen av juvet. Det er den sikre død. Vi er i sjokk. Jeg kan se skrekken lyse ansiktene til Nanna og Niles.

- Løp etter hjelp. Løp som faen, sier jeg. Nanna og Niels bråsnur og begynner å løpe .
Jeg løper jeg også, ned langs stien og finner en skråning av grus og stein hvor det går an å ta seg ned til bunnen av kløfta. Jeg mer sklir enn går ned bratta, ned til elva og følger den oppover til stedet hvor Stein må ha landet. Jeg kjenner angsten for det som venter. Jeg tenker: Nå dauer Stein.

Det gutten gjorde da han var på vei utfor stupet var å gå ut i X. Han sprikte med armer og ben. Han grep etter alt han fikk tak i av busker og grener som stakk ut fra fjellsiden. Det bremset fallet. Men likevel ble han sterkt skadet. Når jeg kommer frem til gutten så ligger han i en forvridd stilling.

Begge bena og den ene armen er brukket. Knær er ødelagt. Brystet ser ikke bra ut. Han blør stygt fra et kutt i hodet. Jeg tenker at nå dauer Stein.

Stein er i ørska. Jeg legger en plan. Jeg har bare to tanker i hodet. Det en er å pakke gutten inn i så mage klær som mulig og holde ham varmt. Også skal jeg holde praten i gang. Så lenge han prater så dør han ikke tenker jeg. Jeg vil holde ham våken. Jeg bruker skjorta mi til å lage en bandasje for å stanse blødningen i hodet .

Sekken har landet like ved. Jeg tar det vi har av gensere og pakker rundt ham. Jeg kjenner lukten av solbærtoddy fra en knust termos. Jeg heller opp en kopp og gir Stein drikke .

- Det kan være store indre skader, tenker jeg. Jeg kjenner at gufset fra fossen innerst i juvet sender kulde ned til oss. Det er ikke lett å holde praten i gang. Tiden går veldig sakte. Det går time. Stein ligger og ser opp i luften. Han sier ikke stor. Men plutselig sier gutten:

- Se, en ørn!

Jeg ser opp. En diger kongeørn henger over oss. Majestetisk. Helt utrolig flott.

Jeg har aldri sett en ørn før. Stein har aldri sett en ørn før. Fy flate. Dette er bare dritkult. En ørn.

Vi får et adrenalin-kikk. Kjeften går. Vi prater ivrig. Stein kvikner til. Den ørna reddet livet hans.

En halv time senere ser jeg en ung speidergutt som jeg kjenner. Han vet ikke hvor fall - stedet er så gutten bruker elva som vei, er mer ute i vannet enn langs bredden på vei oppover . Han får se meg . Han vinker og klatrer opp. Gutten sier ingen ting, han bare rekker meg en øks og begynner selv å hugge trær. Vi må bli synlige fra lufta.

Etter to timer kommer en klatregruppe fra Røde Kors. De har lege med. Han konkluderer raskt at det er for farlig å flytte Stein på noen annen måte enn med helikopter.

Det er et digert SeaKing-helikopter som kommer. Det er gigantisk der det henger rette over hodene våre og fyller det meste av juvet. Rotorene er bare noen meter fra fjellveggen når en hjelpemann firer seg ned i en vaier. Han har med en båre. Det hele tar bare noen minutter. Så blir Stein heist opp og flydd til sykehuset i Kristiansund. Han blir liggende på sykehus i lang tid, men han kommer fra ulykken uten men.

Når helikoptret har reist går jeg sakte tilbake til leirplassen på Kårvatn. Skjorta, som Stein hadde rundt hodet, vasker jeg i elva. Blodet løser seg opp og blir borte. Jeg treffer Niels og Nanna. Vi er roligere nå. Det har gått bra. Sommerkvelden ligger som en fredfylt stund i Todalen. Vi snakker om livet som skal leves. Det er 40 år siden nå. Jeg glemmer det aldri.