Tor Hammerø

Man trenger sypiker til hor

Konsertanmeldelse

Ketil Bjørnstad for en musikant - for ei karriere. Foto: Tore Sætre

Ketil Bjørnstad for en musikant - for ei karriere. Foto: Tore Sætre

Det gjør man vel strengt talt ikke, men man trenger Ketil Bjørnstad til sinnets forlystelse og til ettertanke. Det har vi gjort i 50 år og bedre måte å hedre Bjørnstad og store deler av hans gave til oss i et halvt århundre, er nesten ikke mulig.

To fullsatte hus i Operaens storstue sier en hel del om hvilken anerkjennelse Ketil Bjørnstad nyter. Mannen med den største og mest allsidige produksjonen i moderne norsk kulturliv hadde blitt invitert av Oslo Jazzfestival til ei markering av sine første 50 år som musikant, komponist og tekstforfatter og hvilken oppsummering dette blei.

I forbindelse med jubileet og denne konserten kom det ut en 5 cders boks der mange av Bjørnstads møter med vokalister blei løfta frem. Der var det 45 store stemmer som fikk plass - på denne festkonserten var det fire: Kristin Asbjørnsen, Anneli Drecker, Lill Lindfors og Ole Paus. Bjørnstad har samarbeida med «alle» og «alle» har ønska å jobbe med Bjørnstad.

Klikk på bildet for å forstørre.

Lill Lindfors, Anneli Drecker, Kristin Asbjørnsen og Ole Paus - vi snakker om å velge på øverste hylle. Foto: Tore Sætre

Klikk på bildet for å forstørre.

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Bjørnstad ønska å oppsummere sine 50 år som artist med denne konserten. Det å plukke fra den voldsomme produksjonen må ha vært en blanding av veldig hyggelig og nesten umulig.

Utvalget fra blant annet «Berget det blå», «Leve Patagonia», «Ett Liv», «Grace», «Odyssey» og «Seafarer´s Song» førte uansett til at jeg i alle fall fikk rundreisa jeg hadde sett for meg.

I tillegg kom to hyllester av ECM-gründer og ideolog Manfred Eicher, en svært viktig personlighet i Bjørnstads musikalske karriere og utvikling,

Med et håndplukka lag - Bjørnstad har alltid valgt på øverste hylle - bestående av Frode Alnæs på gitar, Rune Arnesen på trommer, Audun Erlien på elbass og Svante Henryson på cello, var sjølsagt tonefølget i de aller beste hender og fra undertegnedes plass i salen gjorde lydmagikerne Sven Persson og David Solheim en strålende jobb - som vanlig.

Bjørnstad bandt det hele verbalt sammen på et fint vis - morsom var han også, spesielt til å begynne med - og som vanlig løfta han frem sine medmusikanter og vokalistene. Det var liksom de som skulle få skinne - en egenskap Bjørnstad har praktisert gjennom hele sitt virke.

»Verden som var min» er på mange vis også verden som har vært og er vår. Det er bare å takke for reisa så langt og takke for festen vi fikk være med på via denne konserten.

Klikk på bildet for å forstørre.

Svante Henryson, Audun Erlien, Frode Alnæs - The Band. Vi snakker A-laget. Foto: Tore Sætre

Klikk på bildet for å forstørre.

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Klikk på bildet for å forstørre.

 

VERDEN SOM VAR MIN

Oslo Jazzfestival - Den norske Opera, 11. august

To utsolgte forestillinger

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.