Tor Hammerø

Moon Relay: «IMI», Håvard Volden: «Space Happy», Carlo Costa: «Oblio»

Plateanmeldelse

Moon Relay låter forskjellig fra det aller meste.

Moon Relay låter forskjellig fra det aller meste.

Gitaristen, og mye, mye annet, Håvard Volden er ei svært sjelden stemme i norsk og internasjonalt musikkliv. Her møter vi han i to settinger samt at vi hilser på en nær «slektning».

Vi begynner like godt med bandet Moon Relay som har eksistert siden 2012 og som med «IMI» gir oss sitt tredje visittkort. Sammen med gitaristen, pluss pluss, Daniel Meyer Grønvold, bassisten Ola Høyer og trommeslageren Christian Næss, tar Volden oss med på en ekskursjon ulikt det som i stor grad har vederfaret eders sanseapparat.

Musikken, som jeg har en mistanke om at alle fire har hatt en finger med i spillet når det gjelder unnfangelsen av, henter hemningsløst fra post-punk og No Wave-band fra 70- og 80-tallet samtidig som krautrock, punk-funk, frijazz, techno og støy - og sikkert mye annet - har funnet veien inn i universet til dette høyst originale rockebandet.

Det hevdes at Moon Relay har en fot i fortida og en i fremtida. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i det: Moon Relay låter beintøft og hipt fullstendig på sine egne premisser.

Håvard Volden går sine helt egne veier.

Med «Space Happy» gir Håvard Volden (39) oss sitt andre soloalbum. Gitar, synth, tape loops og field recordings er fundamentene for elleve utflukter i landskap Volden er helt aleine om. Bortsett fra sin nære samarbeidspartner Jenny Hval, som dukker opp et av spora, er han også helt aleine om utførelsen eller kanskje vi skal si utøvelsen.

I mitt sinn blir det fort skapt bilder til disse lydcollagene - bilder det er lett å skape spennende universer av. Volden er i stand til å skape helt egne visjoner og bekrefter nok en gang at han ikke er i stand til eller villig til å bli putta i en boks: han vil til steder ingen har vært før og vi skal være veldig glad for at han vil ta oss med dit.

Carlo Costa gir oss en helt egen perkusjonsverden.

For knapt et år siden møtte jeg duoen Håvard Volden og den italienske, men New York-bosatte perkusjonisten Carlo Costa på skiva «In the Wake». De ga oss luftig, åpen og sakteflytende musikk.

Nå kommer Costa, født i Roma, men med Boston og NY som base siden 2001, på besøk helt aleine. På de to spora, på til sammen knappe 38 minutter, tar han oss med på ei perkusjonsreise et godt stykke bortenfor det meste.

Her snakker vi strukturer, stemninger og collager - ikke rytmiske groover og desslike som man ofte forbinder med perkusjonsutflukter. Dynamikk er et viktig uttrykksmiddel for Costa og på sett og vis så fører han samtaler med seg sjøl. Uansett så er de meningsfulle.

Distte tre utgivelsene er svært forskjellige, men de har likevel noe av det samme unike fundamentet. Alt er spennende, annerledes og høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Moon Relay IMI HUBRO/Musikkoperatørene

Håvard Volden Space Happy SOFA/Musikkoperatørene

Carlo Costa Oblio Neither/Nor Records/neithernorrecords@gmail.com

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.