Gå til sidens hovedinnhold

Mor var alkoholiker:  - Jeg skjønte aldri hvorfor ingen ville hjelpe oss

- Ikke én gang kan jeg huske at mamma spurte meg: «Hvordan har du det, jenta mi?»

Forfatter og forsker Anne Bitsch (39) ble sviktet av systemet da hun som barn selv meldte fra om hvordan det sto til hjemme.

- Jeg skjønte aldri hvorfor ingen ville hjelpe oss, sånn på ordentlig, sier forfatter av boka «Går du nå, er du ikke lenger min datter», Anne Bitsch.

Med boka vil hun bidra til forebygging ved å gi rusmisbruk og psykiske lidelser et menneskelig ansikt.

(I boka er noen av menneskene Anne skriver om anonymisert. I denne saken står navnene på de som er anonymisert uthevet. Journ.anm.)

Som liten jente var hun i konstant beredskap for å prøve å skape en slags normalitet for seg selv.

- Boka er min historie om hvordan det var å vokse opp i en familie som gikk i oppløsning, uten at noen grep inn, sier hun.

«På utsiden velfungerende»

Anne ble født i 1978 og vokste opp i Danmark, i en familie hun beskriver som «på utsiden velfungerende».

Moren var akademiker med høyere utdannelse, hun snakket godt for seg og var politisk aktiv på venstresiden.

- Det var relativt høy kulturell kapital hjemme hos oss. Mamma kunne offentlighetsloven for å si det sånn, hun sang politiske sanger for meg på sengekanten og fra jeg var liten var jeg med på møter, samlinger og ble fort politisk bevisst.

Utad fremsto moren til Anne som samfunnsengasjert og reflektert, og de tilhørte det Anne kaller for middelklasse. Anne ble som barn oppfattet som en grei og flink jente av voksne rundt henne. Ingen av de Anne har snakket med i arbeidet med boka sier at de skjønte hvor ille det sto til.

- Sannheten var at hjemme hos oss var det ustabilt. Det var mye konflikt, mamma var periodedranker, og ofte måtte jeg, fra jeg var ganske liten, få henne i seng om kveldene.

- Å rydde druknet det verste tankekaoset

Anne var også den som ryddet og vasket hjemme, hun smurte sine egne matpakker fra hun begynte på skolen og rømte huset når det ble uutholdelig hjemme.

- Å holde huset rent og ryddig druknet det verste tankekaoset mitt. I tillegg bidro det til å holde konfliktnivået hjemme nede.

Fortsatt har Ajax og Klorin en beroligende virkning på henne.

- Andre lukter som gir meg ro og en trygg følelse er lukten av hest og lukten av hav.

- Og lukten av ekkel våt hund, legger hun til.

I boka skriver hun:

«Noen dager når jeg ikke hadde lyst til å være hjemme, krøp jeg inn i hundehuset og la meg inntil naboens gule labrador Sisse. Kjeften stinket ørret, og det var ekkelt og litt deilig når hun slikket meg i ansiktet.»

- Jeg ønsket at det var han som var faren min

Faren hennes, Helge, var gift med en annen kvinne da Anne kom til verden. Det var morens ekskjæreste, Peter, som tok det meste av ansvaret for Anne i de første barneårene.

- Hadde jeg ikke hatt han de årene, hadde jeg ikke sittet her i dag. Det er jeg helt sikker på, sier hun.

Hele livet har hun ønsket at det var Peter som var faren hennes. For syv år siden døde han.

- Det såret slutter aldri å verke. Det er så mye jeg skulle snakket med ham om i livet mitt. Han var så klok, så belest og så tydelig. Jeg tenker på og savner han hver eneste dag, fremdeles.

- Hun dro bare fra oss

Da Anne var fire år flyttet moren sammen med Annes far, Helge. Han flyttet da fra sine to barn og sin kone Johanne.

Årene som følger er preget av høyt alkoholforbruk, mye konflikt, og ofte er Anne med på kroa i nabolaget, hvor de voksne drikker pils og Anne sitter og tegner mens hun drikker melk eller brus. Moren til Anne er ofte fyllesyk, psykisk ustabil og utilgjengelig for Anne.

- Det var lite emosjonell kontakt. Jeg kan ikke huske at mamma én gang spurte meg: «Hvordan har du det, jenta mi?»

Helge og Annes mor holder sammen i åtte år, men da Anne er tolv år, forlater moren dem for en annen mann.

- Hun dro bare. Tok sykkelen og sa hun skulle kjøpe røyk på campingplassen en mil unna. Der flyttet hun inn til en mann hun hadde forelsket seg i, og jeg og pappa var alene igjen hjemme.

Det tar likevel ikke lang tid før Anne besøker moren og hennes nye mann og etter hvert flytter de tre inn i et hus et stykke unna. Faren har hun nå samvær med annenhver helg.

- Kanskje hvis jeg ikke sier en lyd, blir jeg usynlig

Sommeren 1992 tar faren henne med på ferie. Anne var blitt 13 år da hun og faren dro på ferie til Polen. På denne turen skriver Anne at han forgrep seg på henne to ganger.

Slik beskriver Anne det i boka:

«Jeg tør ikke puste. Kanskje hvis jeg ikke sier en lyd, blir jeg usynlig. Når jeg forsøker å formulere en setning, forsvinner jeg sammen med ordene i kvikksand. Det som skjer kan ikke italesettes, da blir det sant. Hvis jeg sier at jeg ikke vil at han skal røre ved puppene mine, må jeg forklare hvorfor, og da vil pappa synes at jeg er en slem liten jente med skitne tanker, at jeg er pervers».

Etterpå skriver Anne at faren later som ingenting og Anne tør ikke å si noe.

Hjemme fra ferien tar det lang tid før hun forteller om det som er skjedd, og når hun først gjør det, blir hun heller ikke trodd. Verken av sin egen mor eller av systemet. Det jobbes heller for at Anne og faren må snakke sammen og «finne ut av det».

- Det eneste som skjedde var at mamma ble underrettet om at jeg hadde kontaktet kommunen. Det resulterte i at hun ble sintere, kalte meg for hore, slo oftere og kontrollerte meg mer.

«De kommer til å si du er en hore»

Da Anne ble ungdom økte konfliktene hjemme, og moren reagerte med fysisk og psykisk vold.

- Jeg tror jeg var lei av å være snill og flink hele tiden, og det var også en naturlig del av løsrivelsen som ungdom å opponere. Det å være snill og flink hadde jo aldri hjulpet meg særlig mye heller, sier hun.

I boka skriver hun om ett av morens utbrudd om farens overgrep:

«Du skal ikke tro at noen syns synd på deg, hvis du forteller det. De kommer til å si du er en hore».

- Det var, og er, tror jeg, det mest hjerteløse noen noensinne har sagt til meg.

- Det er ikke sikkert vi hadde fått hjelp i dag heller

Det som forundrer Anne aller mest i ettertid er at ingen andre voksne rundt henne reagerte. I arbeidet med boka besøker hun og snakker med alle disse voksne som kunne gjort noe. Som lærerne hennes og de mange naboene. Bare en av dem har sagt unnskyld.

- Noen sa at de ikke husker så godt, mange ble usikre, forklarte det med at det var «en annen tid» eller at de ikke skjønte at det var så ille.

Anne tror også at morens posisjon og status, i tillegg til at hun gjerne tok en kamp og kunne mye om offentlige regler og lover, gjorde sitt til at mange ikke turte å involvere seg.

- Det er ikke sikkert at vi hadde fått hjelp av barnevernet i dag heller. Selv om det har skjedd en revolusjon på mange felt siden jeg vokste opp. Barns rettigheter har fått et mye større fokus, vold i nære relasjoner er i søkelyset og det foreligger handlingsplaner, opplæring av politiet og ikke minst har det skjedd masse på det rettslige feltet. Men vi må innse at systemer har begrensninger, at de også kan virke lammende fordi vi istedenfor å gjøre noe, heller venter på neste handlingsplan. Jeg tror i hvert fall at vi må jobbe på flere fronter.

Det kan også være langt mellom teori og praksis, mener Anne.

- Det er en del psykologiske barrierer som kan gjøre at vi ikke melder fra om ting vi ser eller er bekymret for.

- På hvilken måte?

- Kanskje er vi redde for å ta feil? Selv om vi har et telefonnummer å ringe, så er det ikke sikkert vi gjør det. Voksne er også redde for andre voksne. Og jeg tror mange har en slags berøringsangst.

«Whiskyånden lukter likt uansett hvor man vokser opp»

Anne er opptatt av at vi ikke nødvendigvis skal moralisere for mye eller være «angivere» heller.

- Det handler mest om å gi et barn tilgang til normalitet i første omgang, involvere seg i form av å ha et åpent hjem, kanskje be med barnet på kino eller en aktivitet. Skape tillit og bry seg. Tenke at vi først og fremst har et ansvar som mennesker, og så klare å ta en konflikt på andres vegne. Vi må tenke at akkurat vi kan være det mennesket som gjør en forskjell.

- Hvor mye tror du «klasse» har å si for den hjelpen man får?

- Jeg tenker at man ikke må se seg blind på en «typisk sjekkliste», i hvert fall. Og jeg tror nok også mange voksne kan være reddere for å melde fra om barn fra tilsynelatende ressurssterke hjem, der foreldrene har statusyrker.

I boka skriver Anne om Lotus Turéll, datteren til den kjente danske lyrikeren Dan Turéll, som døde i 1993. Lotus Turéll vokste opp med en sterkt alkoholisert far og en fraværende mor, som tilhørte den danske kultureliten. Hun ber folk bry seg mer om omsorgssvikt i familiene med status, makt og penger.

- Da hun sto fram med sin historie sa hun noe jeg syns er viktig: «Overlegen, direktøren, dikteren - eller læreren - bruser kanskje med fjærene når de får ubehagelige spørsmål, men for barna lukter whiskyånden likt uansett hvor man vokser opp.»

- Kan tilgi mennesket, men ikke handlingene

Anne jobber nå som forsker og har arbeidet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke.

Selv sier hun at hun går oppreist gjennom livet. Men at sårene er der.

- Det er ikke slik at jeg er spist opp av et hat hver eneste dag, men jeg kan ikke tilgi handlingene til mamma, selv om jeg kan tilgi det mennesket hun var. Jeg er heller ikke enig i at det ikke er lov å være bitter. Det er lov å være bitter, det er lov å fortsette å tenke og det er lov å være lei seg innimellom.

«Jeg er barn av en alkoholiker»

Før boka gikk i trykken var Anne redd.

- Jeg var bekymra for å bli oppfattet annerledes av folk, særlig av kolleger og personer i fagmiljøet mitt. Jeg fryktet at de ville slutte å se på meg som en seriøs forsker og heller en litt for personlig berørt person som drev egenterapi ved å forske på overgrep.

Hun måtte også øve seg på å fortelle om bakgrunnen sin.

I slutten av boka skriver hun følgende:

- Jeg har øvd meg på setningen: «Jeg er barn av en alkoholiker, hun drakk seg i hjel». Til det uunngåelige oppfølgingsspørsmålet «hva med faren din, da?» har jeg øvd meg på ikke lenger å ty til: «Nei, vi har ikke kontakt, mye trøbbel i familierelasjonen» og heller si: «Nei, vi har ikke kontakt, jeg ble utsatt for overgrep».