Moren døde av spiseforstyrrelse:  - Jeg provoseres av at vi lever i et samfunn der det ytre tar så stor plass

ALDRI PROBLEMATISK MED MAT: Moren til Kristiane hadde et komplekst sykdomsbilde, men overførte aldri sitt forhold til mat til datteren, snarere tvert imot var det svært lite fokus på utseende i familien.

ALDRI PROBLEMATISK MED MAT: Moren til Kristiane hadde et komplekst sykdomsbilde, men overførte aldri sitt forhold til mat til datteren, snarere tvert imot var det svært lite fokus på utseende i familien. Foto: Paul Weaver (NA Bilder)

Kristiane Myckland Hansson (38) mistet moren til en spiseforstyrrelse flere år før hun døde.

21.05.17 22:15

- Noe av ambivalensen jeg kjenner på når jeg blir spurt om å stille opp på intervjuer som dette, er at folk skal synes synd på meg eller at jeg får en slags offerrolle. Det vil jeg ikke. For jeg har et veldig fint liv. Jeg er takknemlig for mye av oppveksten min, begynner Kristiane M. Hansson når vi møter henne.

 

Ikke svart-hvitt

- Jeg vil ikke være en anklagende datter som sitter her og snakker om hvor vondt det var å vokse opp med en mor med en spiseforstyrrelse, både fordi mye også var bra og fordi det å snakke om mødre med spiseforstyrrelser er svært sensitiv tematikk, sier hun.

- Samtidig er det er viktig at vi snakker om hvordan det er å vokse opp i en familie der mor har en spiseforstyrrelse og om samfunnets fokus på kropp og utseende generelt, fordi mange berøres av disse problemstillingene, sier hun.

- Som andre i min situasjon, så er jeg veldig opptatt av familien min. Å fortelle at det ikke var noe svart-hvitt. Det er ikke sånn at om moren din har en spiseforstyrrelse, så er alt annet forferdelig. Mange pårørende har ikke hatt de samme forutsetningene i livet som meg. Å kunne være en stemme for dem gjennom formidling på ulikt vis gir derfor en mening i dette som har vært så vanskelig., sier hun.

- Det kunne ha gått verre

I en serie har Nettavisen Livsstil satt søkelyset på hvordan det er når mamma ikke spiser, eller har et annet komplisert forhold til mat. Sykdommen er skambelagt, men å være mamma med en spiseforstyrrelse er enda mer tabu.

- Mødrene tror de har klart å skjule spiseforstyrrelsen for barna. Det skjer nesten aldri, sier psykiater Heinrich Bille ved Modum Bad til Nettavisen.

Trebarnsmoren Una Monclair fortalte at hun ikke gikk med på å søke hjelp før hun le svært syk.

- Jeg tror nok det kunne ha gått verre med meg og at det er en hårfin balanse hvordan barn takler krevende livssituasjoner. Det at du har én person du kan prate ordentlig med, kan være det som utgjør forskjellen. Jeg har for eksempel hatt mormor som har fulgt meg så tett i livet og en nær og god far, sier hun.

- Ingen forsto helt hva som feilet henne

Moren til Kristiane ble aldri innlagt for spiseforstyrrelser.

- Etter hvert skjønte vi jo at hun hadde en spiseforstyrrelse, men det var ganske diffust. Det var mye hun ikke tålte av mat. Hun fikk sår som ikke ville gro. Hun var jo tynn, men ikke så veldig tynn. Det syntes ikke så godt. Og hun hadde en revmatisk sykdom ved siden av. Hun var vel en typisk pasient som gikk ut og inn av sykehus uten at noen egentlig forsto helt hva som feilet henne, sier Hansson.

Som voksen utdannet hun seg til fysioterapeut. Hun har jobbet mye med sorg og sorgprosesser, og er medforfatter på boken «Å endres gjennom smerte». For tiden jobber hun med en ny bok om sorg og egne opplevelser, hun håper å få tatt en doktorgrad. Privat har hun et godt liv med mann og to barn.

For Kristiane var det ikke morens forhold til mat som var fremtredende i hverdagen. Det var at sykdommen gjorde henne så fjern. At hun levde «på siden av» Kristiane.

- Plutselig en dag slo det meg at hun hadde sluttet å klemme meg. Det var bare jeg som klemte henne. Og så var det noe i blikket hennes, skrev Kristiane i et innlegg i Kvinneguiden.

- På et tidspunkt skjønte jeg at mamma ikke var som andre mødre. Hun var veldig lite med på aktiviteter. Hun var ofte veldig sliten. Pappa – og mormor – kompenserte godt for det. Men jeg følte til tider at det var «en glassvegg» mellom mamma og meg, sier hun til Nettavisen.

Vanskelig å vise seg sårbar

For tretten år siden døde moren til Kristiane. Men Kristiane har i voksen alder forstått at sorgprosessen begynte lenge før.

- Uttrykket sorg rommer et stort spekter av følelser og erfaringer. Den største sorgen for meg er ikke at hun er død, men at jeg aldri ble ordentlig kjent med henne. Jeg tror mange mødre med spiseforstyrrelser gjør en kjempejobb med å balansere spiseforstyrrelsen med det å være mor. Mange barn kan nok vokse opp og ha det helt fint. Men jeg tror også mange blir preget av det, på ulikt vis, sier hun.

IKKE SVART-HVITT: - Det er ikke sånn at alt er svart-hvitt selv om moren din har en spiseforstyrrelse. Jeg er takknemlig for mye av oppveksten min, sier Kristiane M. Hansson. Foto: Paul Weaver (NA Bilder)

Siden moren var så syk, ble Kristiane veldig flink.

-Det er mye snakk om flinke piker og jeg er litt lei av det uttrykket. Flink er et så negativt ladet ord, men det er jo mye som er bra med å være flink. Problematisk blir det når man kun er flink og ikke klarer å vise seg svak eller sårbar.

Fokuserte aldri på kropp

Kristiane og broren klarte seg bra. Foreldrene ga dem god selvfølelse.

- Det takker jeg mamma og pappa for. Det er en verdi jeg har tatt med meg videre som mamma til to gutter. Og det er jo et paradoks når mamma hadde den sykdommen hun hadde. Men en spiseforstyrrelse kan ha mange årsaker, og for min mors del så tror ikke jeg at ønsket om å bli tynn og pen var det som gjorde at hun ble syk, sier hun.

- Jeg tror at noen barn som vokser opp med foreldre som er veldig opptatt av kropp og utseende og prestasjoner, selv kan få et slikt fokus. Der var nok min familie litt atypiske. Jeg kan aldri huske at mamma snakket om kropp eller vekt eller slanking. Det var ikke noe fokus på at «nå må vi spise sunt» eller krav til å lykkes i idrett eller skole. De kommenterte aldri kroppene våre. Det var i det hele tatt utrolig lite fokus på å se bra ut hjemme hos oss. Det er en verdi jeg har tatt videre med i min rolle som mamma, sier hun.

Ikke et tema hjemme

Som barn lærte hun seg å balansere sin egen virkelighet. Siden de hadde mange ressurser å trekke på, var det heller ikke så mange som spurte hvordan det sto til. Innad i familien ble ikke morens sykdom noe de snakket så mye om.

SKRIVER BOK: Kristiane M. Hansson har jobbet mye med sorg, etter at hun sier hun ikke klarte å ta tak i sin egen på mange år. Foto: Paul Weaver (NA Bilder)

- Jeg er opptatt av å få frem at jeg ikke bærer noe nag til noen. Men vi snakket veldig lite om spiseforstyrrelsen hjemme. Det ble en uforløst byll. Og barn trenger hjelp til å sette ord på det som skjer rundt seg. Jeg kunne ønsket at noen kunne ha hjulpet oss å finne et språk, og derfor er jeg opptatt av å gjøre det med mine barn. Mannen min og jeg prøver å inkludere dem også når livet ikke er så lett. Barn tåler mye mer enn vi tror såfremt de har trygge voksne rundt seg. Det de ikke tåler så godt er usikkerhet, og ikke å forstå det som skjer når en person nær dem blir alvorlig syk. Jeg mener at barn må få ta del i det som skjer rundt dem, på lik linje med oss voksne, men selvsagt tilpasset alder og modenhet.

Et sjokk da moren døde

Selv om Kristiane på mange måter opplevde sorg mens moren levde, så var det også voldsomt da hun døde.

- Da mamma døde, kom det som et sjokk. Jeg klarte ikke å snakke om det på mange år. Jeg kastet meg rett ut i hverdagslivet. På sikt er ikke det en god strategi – i hvert fall ikke for meg. Men etter lang tid, begynte jeg å skrive og sakte åpnet meg for det. Og jeg fikk så utrolig mange gode tilbakemeldinger. Å erfare at det er stor mening i å kunne dele med andre, er utrolig fint, smiler Kristiane M. Hansson.

Å vokse opp med en mor som etter hvert mistet sitt liv til spiseforstyrrelsen, har gjort Kristiane oppmerksom på tiden vi lever i med «likes» og selfies og «sunnhet» kastet på oss fra alle kanter.

- Jeg snakker aldri om vekt, jeg kommenterer aldri mine barns, mitt eget eller andre menneskers utseende verken positivt eller negativt. Om voksne hele tiden kommenterer hva du har på deg, hva man spiser eller hvor mye man trener, så sier du jo implisitt at «dette er viktig i livet ditt», sier hun.

- Psykolog Guro Øiestad har et uttrykk som jeg liker godt: "Det er viktig å ikke bare passe på kroppen og stelle den, men også å glemme den”. Tenk om noe av all den energien, tankevirksomheten og tiden som vi i dag bruker på å perfeksjonere utseendet vårt, kunne vært brukt på andre ting? Jeg provoseres av at vi lever i et samfunn der det ytre tar så stor plass. Det er helt meningsløst. Jeg tror man som menneske blir lykkeligere om vi engasjerer oss i noe utenfor oss selv. Om vi vender blikket utover, istedenfor innover.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.