Jeg setter meg i bilen. Over 120 mil ligger foran meg, en fredag ettermiddag. Jeg forlater et sommervarmt Oslo, reiser opp Gudbrandsdalen og treffer tre, små varmegrader, bøtteregn og et grålys som glir over Dovre og blir til natt på Oppdal. Det er noe galt med fjernlysene. Den ene pæra har delvis sluknet, oppdager jeg på den smale, svingete veien ned til Sunndalsøra, der bare et tynt autovern står mellom meg, avgrunnen og den sikre død. Langs denne veien har ingenting forandret seg siden jeg flyttet fra Kristiansund i 1978. Nå ligger det også tåkedotter som kommer og går langs veien, sammen med trailere som slenger kaskader med vann. På alt de møter.
- Ja, nå husker jeg det, det var sånn det var, livet på Nordmøre, sier jeg til meg selv, mens jeg kommer meg helskinnet ned Sunndal, kjører mot Tingvoll og videre til Kristiansund, der ute hvor hav og himmel møtes, og hvor byen samler sine på fire øyer som trassig holder stand mot hva det skal være. Av motforestillinger.
-Man reiser ikke til Kristiansund foruten grunn, slik Knutsen og Ludvigsen synger. I våre dager kommer man ikke hit ved et uhell. Kristiansund er et spørsmål om vilje. Og ikke så rent lite kjærlighet, tenker jeg når det etter litt søvn er blitt lørdag morgen og jeg setter meg på en medbrakt sykkel for å tråkke rundt i nostalgien.
Slik oppdager jeg at byen har krympet alvorlig mye siden jeg var barn. Den gang føltes det som en lang reise å dra med buss fra huset vi bodde i og til for eksempel svømmehallen. I dag sykler jeg til det meste på få minutter. Jeg tråkker nå først opp til Allanengen barneskole, hvor jeg en gang sto på sløyden og pusset på et kuhorn som det var meningen at skulle blir til en vakker brusåpner, men som man etter et helt år med hardt arbeid, knapt kunne se at jeg hadde jobbet med. Her fotograferer jeg nå meg selv, iherdig, før jeg forlater Kirklandet, via Vågen og sykler ut til Gomalandet hvor mine besteforeldre ligger begravet i jord fra seilskutetida, og her står jeg og holder en tale til dem og takker for at de gjorde meg til den jeg er, og denne talen blir såpass lang og sentimental, at jeg her må jeg skyte inn og si at det slett ikke er flaut og bli rørt av sine egne ord, på ingen måte, og noen og enhver kunne sikkert fått klump i halsen under slike omstendigheter, og hadde det ikke vært fordi det begynte å regne kraftig, så hadde jeg sikkert stått enda lengere og snufset for meg selv.
Siden det, ikke overraskende, fortsetter å regne sykler jeg til biblioteket hvor jeg satt mye av oppveksten sammen med Hjortefort, Den siste Mohikaner og Skatten på Sjørøverøya, og jeg oppdager nå at ikke bare har de flyttet biblioteket over til det som før var Norges Bank, men de kan heller ikke straks frembringe de nevnte titler når det kommer en kar som meg og spør. Alarm!
Deretter må jeg få si at det føles som et overgrep og ikke finne noen av de gatekjøkken som den gang, med den aller største selvfølge, serverte fish and chips, identitet og lidenskap. Det blir ikke det samme i dag å gå på Burger King, selv om det er det jeg gjør, og jeg spiser der, mens jeg skuler olmt ned Kaibakken (Kristiansunds hovedgate), der det skulle ha vært minst en ærverdig bokhandler, en fiskehandler og en rekke andre kulturinstitusjoner som bygget vår sjel og egenart.
Men la nå det ligge, for etter som dagen blir eldre treffer jeg skolevenninne An-Magrith (Fritt etter Johan Falkeberget) og sammen går vi opp Langveien for å stå i en garasje utenfor huset til mammaen til Gro, og vente på at klokken skal bli mange nok til at vi kan gå inn i et hus som er en slags tidsmaskin, for som Ellen sa, her har det ikke vært flyttet på en pute siden 50-tallet, og det liker jeg godt. Hit kommer de nå, en etter en fra barndommen og da skjer det, som du utrolig sjelden får anledning til i livet, du får møte prototypen av deg selv. I andre sammenhenger er du kanskje sønn, far, ektemann, kollega eller en annen rolle som du kan gli ut og inn av, men her er du helt på egen hånd, uten mas fra noen, kastet tilbake til den du en gang var, og ingenting annet. Du må gjerne ha tatt utdannelse og reist verden rundt. Det betyr ingen ting. For aller innerst i oss står noe av tiden stille. Og som Elisabeth sier, det er en helt unik følelse, dette, og da blir det også helt naturlig å huske krystallklart hvordan det var å være i hennes 10 års bursdag. For bare 46 år siden.
Jeg står og snakker med Petter som spilte trommer i band og som helt uoppfordret tilstår at han fortsatt digger og ofte spiller Uriah Heep (særlig albumet "Look at Yourself" fra 1971), og da må jeg for egen regning, helt uten skam melde tilbake at livet ikke ville vært det samme uten Supertramp, særlig "Even in the Quietest Moments" fra 1977.
Litt senere går vi gjennom parkanlegget Vanndamman, hvor jeg nå ivrig forteller at Tor, Helge og jeg en gang festet et ti meter langt snøre til en gren, festet meitemark til kroken og kastet ut, over gjerdet, og satte oss på en benk for å vente. Når grenen begynte å dirre halte vi på land den ene feite ørreten etter den andre, fisk som vi etterpå gikk rundt og solgte så dyrt vi klarte til uskyldige naboer uten å fortelle hvor fangsten kom fra.
Vi går nå en tur til kirkegården for å sette ned blomster til Gunnar, Brynjar og Helen, som minner oss om hvor sårbart livet er og hvor brått og meningsløst fort det hele kan være over. Vi står der i en halvsirkel og jeg kjenner på at dette er en viktig ting å gjøre, og når vi langt senere på kvelden er i Rensvik Samfunnshus og festen er i full gang, slår Per Bjarne på glasset og sier at det de som har gått bort sikkert ville ha sagt hvis de nå hadde vært her var SKÅL.
I Rensvik Samfunnshus er vi hele kullet fra Langveien ungdomsskole, og ikke alle i Norge kan skryte av å ha vokst seg store med slike ting som Ma Baker av Boney M eller Sailing av Rod Stewart, men det kan vi, og nå danses det, og selv de av oss som tidlig fikk diagnosen tonedøv, har all grunn til å smile, og dessuten gir vi hverandre klemmer og vi er i det hele tatt så fornøyde som det lar seg gjøre. Alderen tatt i betraktning.
Søndag kjører jeg tilbake til Oslo. Jeg spiller «Davy's on the Road Again» av Manfred Mann's Earth Band. Jeg spiller låta flere ganger og jeg trykker nok litt hardere på gasspedalen enn jeg burde, mens jeg kjenner på friheten ved å være den jeg alltid har vært. Innerst inne.