Spørsmål

Jeg er en jente med vaginal agenese. Altså det som skulle vært åpningen ble lukket i fosterlivet.

Jeg kan heller aldri få egne barn, siden jeg mangler livmor. Det gjør meg misunnelig på andre jenter som kan leve ut impulsene sine. De kan få kjæreste og ha sex på naturlig vis.

Det begynte å bli et problem rundt puberteten. Da jeg var barn så tenkte jeg lite på kjærester og sex. Men nå som andre begynner å bli etablert kjenner jeg veldig på et bunnløst savn.

Jeg kan få operasjon, men jeg vet ikke om det er verdt det. Du får én sjanse til å få det gjort riktig, det er risiko for komplikasjoner, livslangt vedlikehold og jeg føler det aldri blir 100% som om det hadde vært der fra begynnelsen av.

Det blir liksom bare et kunstig hull uten funksjon. Og jeg vil uansett aldri få oppleve ungdomstiden slik den skulle ha vært.

Jeg bare føler meg mindre kvinne enn alle andre. Det gjør vondt når andre jenter snakker om mensen, jeg har naturligvis aldri hatt det.

De kan fort komme med kommentarer om at jeg er heldig som slipper. Heldig på hvilken måte? At jeg er heldig som er steril? De vet ikke hvor mye det sårer.

Og hva slags mann vil ha meg om han finner ut sannheten? Vil han ikke føle seg lurt om det viser seg at jeg ikke har helt vanlige kjønnsorganer? Vil han føle vemmelse?

Og hvorfor ikke da heller velge ei som har alt utstyret i orden i stedet for å satse på en blindvei som meg?

Hvordan kan jeg lære meg å leve med dette tapet? Jeg vil aldri ha et normalt liv og jeg vil ikke slippe noen innpå meg på grunn av denne tilstanden. Det sliter meg ned psykisk å se andre leve ut alt det jeg aldri vil kunne oppleve.

Tenker ofte det hadde vært best om jeg aldri hadde eksistert.

Svar

Kjære deg, og takk for at du skriver til meg.

Du skriver om en tilstand, Vaginal agenesi, som rammer ca. 1 av 5000 jenter, og oppstår på grunn av manglende eller mangelfull utvikling i fosterlivet, av de Müllerske ganger – det som skal bli livmor og skjeden.

Noen opplever som deg, å bli født uten livmor og/eller skjede, mens andre kan ha litt utviklet livmor, og noen også den ytterste delen av skjeden. Tilstanden kalles også Mayer-Rokitansky-Küster-Hausers syndrom (forkortet til MRKH).

Det er ofte ikke før rundt puberteten at tilstanden oppdages – for eksempel fordi menstruasjonen ikke kommer.

Og det er selvsagt også da de vanskelige tankene og følelsene starter – når man innser at man ikke er som «alle andre», og at det er noe man ikke kan få gjort naturlig slik andre kan – som å føde barn eller ha samleie i en skjede.

Du skriver at du kan få operasjon, så da forstår jeg deg slik at du er i kontakt med en lege angående dette, og som jeg håper har gitt deg informasjon om dine valgmuligheter, og hva hvert av valgene innebærer.

I Norge er det Rikshospitalet i Oslo, Haukeland sykehus i Bergen og St. Olavs hospital i Trondheim som har behandlingstilbud for deg, og slik jeg forstår det, har de litt ulik tilnærming til behandlingen på disse tre stedene.

Så om du ikke allerede er informert om alle mulighetene, vil jeg foreslå at du tar kontakt med alle tre stedene for å høre om hva de kan tilby deg – om du ønsker behandling (husk at du alltid har et valg om ikke å gjøre noe).

Når det gjelder operasjon, er det riktig at enhver operasjon innebærer en risiko for komplikasjoner, men det opereres stadig flere «vagina-konstruksjoner», med stadig færre komplikasjoner.

Det finnes etterhvert relativt mange kvinner som av ulike grunner har fått konstruert (eller dilatert) en vagina, og som fungerer godt med den – også når det gjelder sex.

En ting er alt det fysiske og eventuelle behandlinger og operasjoner, en annen ting er å akseptere det hele, noe som jeg oppfatter at du kanskje sliter aller mest med?

Dine følelser og tanker som misunnelse, tap, bunnløs sorg, sinne og sårhet, er alle helt vanlige følelser i en sånn situasjon, og helt forståelig.

Men det er ikke bra for noen å bli gående i en slik vanskelig «følelsesboble», så jeg vil absolutt anbefale deg å ta kontakt med noen du kan snakke med, få hjelp til å bearbeide og akseptere, og etterhvert begynne å orientere deg mot framtiden.

Det er mange måter å ha sex på som ikke innebærer en skjede, og det finnes måter å få barn på, selv om man ikke kan føde dem selv, men midt i sorgen over at dette ikke er en mulighet for deg (nå), er det ikke så lett å godta slike uttalelser, men med hjelp, på sikt, vil du sannsynligvis kunne se positive muligheter selv.

Du stiller spørsmål om det finnes en mann som vil kunne akseptere deg slik du er, - det viktigste er kanskje først og fremst at du aksepterer deg selv? Klarer du å akseptere deg selv, er det også mye lettere å bli akseptert av andre.

Husk – du er så mye mer enn diagnosen din.

For mange er det hjelp i å snakke med andre som er i samme situasjon som seg selv, og i Norge finnes det en forening for personer med MRKH ( www.mrkhnorge.no). Kanskje kan det være noe for deg?

Jeg håper dette svaret er til litt hjelp for deg.

Gode tanker for framtiden din - klem fra ho Siv